Når mennesket blir mobilt
LUKK

Bokanmeldelse: Arne Krokan - Homo appiens. Hvordan teknologi endrer våre liv

Når mennesket blir mobilt

Av Andreas Ervik

Publisert 14. oktober 2022

I Arne Krokans bok, Homo appiens, endrer teknologien forutsetningene for både samfunnet og menneskearten.

Ingen teknologi preger tidsånden mer enn den oppmerksomhetskaprende smarttelefonen. NTNU-professor i industriøkonomi, Arne Krokans nye bok betegner utviklingen som tilblivelsen av en ny menneskeart. Hva kjennetegner så appmennesket?

Arne Krokan
Homo appiens. Hvordan teknologi endrer våre liv
Cappelen Damm Akademisk, 2022
200 sider
Veil. pris: kr 289

Arne Krokan

Homo appiens. Hvordan teknologi endrer våre liv

Cappelen Damm Akademisk, 2022

200 sider

Veil. pris: kr 289

Krokan er ingen tidstypisk mobilkritiker. Han skriver balansert om konsekvensene av at telefon er flyttet fra hjemmets sosiale senter, til å bli en liten datamaskin vi bærer rundt i lomma: «På den ene siden har vi fordelene, alt som forenkler våre liv og gjøremål, og på den andre siden de negative konsekvensene ved at vi uten at vi er det bevisst selv blir manipulert … til at vi gjennom appene bruker stadig mer tid på de underliggende tjenestene.»

Annonse

Appmenneskets erfaring av verden fremstilles som grunnleggende filtrert, utformet av søkemotorer, sosiale medier og anbefalingsalgoritmer. Og forfatteren er drivende god når han sammenligner plattformene med tradisjonelle massemedier. Forretningsmodellen hos begge er å tilby folks oppmerksomhet til annonsører, men: «I stedet for at det er mediene selv som lager innholdet, har de overlatt dette til brukerne på en måte som også engasjerer i langt større grad og omfang enn hva de tradisjonelle mediene gjorde.»

Mobilen er derimot bare én dings, i en bok som undersøker teknologiens innvirkning på alt fra læring til underholdning, arbeidsliv og penger. Krokan viser hvordan den tilsynelatende innovative forretningsmodellen til bedrifter som Uber eller Foodora, hvor ansatte tilkalles ved behov, simpelthen gjenskaper førindustrielle arbeidsformer.

Hans historiske blikk får også frem hvordan teknologiutvikling gjerne møtes av utdaterte tankemodeller: «Det organisatoriske ‘bildet’ de fleste av oss har vokst opp med, er i ferd med å endres, og det kan ta tid for mange å skjønne hvordan de nye infrastrukturene fungerer, og hvilke konsekvenser de har for våre mentale bilder og modeller, som for mange kanskje fortsatt er knyttet til jordbruk og industri mer enn til det digitale nettsamfunnets nye mulighetsbilder.» De som er oppvokst med nettilgang og prekært arbeid, kan merke det utdaterte bildet når sjefer etter pandemien insisterer på at alle skal tilbake på arbeidsplassen, på tross av at fleksibel tilstedeværelse senker fravær og øker produktivitet.

Selv om det finnes flere medievitenskapelige humanister Krokan godt kunne reflektert med, gjør forfatteren nybrottsarbeid. Bokens hovedargument om teknologipåvirkning er like enkelt som elegant: For det individuelle appmennesket gjør teknologien tilværelsen stadig mer bekvemmelig, mens på samfunnsnivå øker kompleksiteten.

Hvordan skal samfunnsendringene møtes politisk? Teknologioptimistisk poengteres det at «der politikken ikke greier å skape gode eller raske nok løsninger, kan kanskje ny teknologi og nye måter å organisere og utføre arbeid på gjennom nye arbeidsprosesser bidra». Når teknologien drastisk forverrer skjevheter i ressursfordelingen, kan ikke løsningen simpelthen være, som foreslått her, å øke den digitale kompetansen. Et av forfatterens eksempler antyder alternativ: Så sent som i 1950-årene måtte norske klesprodusenter og -selgere forholde seg til fastsatte statlige satser som begrenset avkastningen i privat næringsliv. Den slags påminnere om industrisamfunnets tilsynelatende utdaterte tankemodeller og styreformer kan Homo appiens virkelig trenge.

Les mer: