Av Ragnhild Fjellro
Publisert 23. januar 2020 kl. 12:21
Joda, tittelen er pretensiøs: Meningen med livet. Nettopp derfor møter jeg denne boka med en munter forventning; her ligger det nok noe mer bak, tenker jeg, noen innsiktsfulle vendinger og betydningslag, som vil skrelle vekk det pretensiøse. Innholdsfortegnelsen lover godt, med elegante, korte titler som Mening, Absurditet, Verdier, Forslag, Svaret – ja, du skjønner tegninga? Dette må jo bli gøy, tenker jeg, når en relativt ung filosof (42), med doktorgrad fra USA, og som allerede er blitt professor, skal skrive lett tilgjengelig, i stor font, over knappe 170 sider, om altfor store spørsmål? Og jeg humrer, liksom innforstått, når jeg leser den første setningen. Den består av to ord: Stakkars Sisyfos. Den er så fin. Relevant og personlig på samme tid. Men det er omtrent her det begynner å snu, at min naive munterhet langsomt stivner. Hvorfor det?
Einar Duenger Bøhn
Meningen med livet
Spartacus, 2019
173 sider
Veil. pris: kr 299
Bøhns resonnement holder stringent stand. Kort fortalt starter det med logisk nødvendige forbehold og avklaringer. Han presiserer spørsmålet om mening som hva det beste objektive poenget med å fortsette å leve et kvalitativt rasjonelt, normativt og bevisst liv er. For å besvare det legger han i tur og orden vekk lykke, moral og eksistensielle «absurditeter» som angst, kjærlighet og verdier. Selve meningen får derimot en egenverdi, og den må rette seg mot noe annet enn individet selv. Svaret på meningen med livet blir slik muligheten til å forbedre ting.
Det er et optimistisk og progressivt svar, som burde vekke en viss munterhet, men jeg opplever det snarere som dypt problematisk. For i sin higen etter å regne seg fram til det universelle, reduserer han livets mening til en marginal del av en matrise, der mennesket må forstås som rasjonelle, normative og bevisste vesen for at deres liv objektivt skal ha mening. Konturene av det problematiske kan anes i hans noe naive videreføring av resonnementet til natur i et transhumanistisk perspektiv, der han antyder at økosystemer er noe som kan – og bør – skiftes ut etter menneskets behag.
Den instrumentelle kulden i perspektivene er bare ett eksempel på det som føles som gufs fra en forgangen tid. Et annet er hans kunstsyn, der han mener at det meste av kunsten mistet sin verdi og relevans med modernismen, da kunsten ikke lenger ville holde seg til håndverkets grunnregler. Det er jo greit å mene, men fremstår like fullt som gammelmodig. Det lett nedstøvede preget finnes også i de populærkulturelle referansene hans. The Doors var et bra band, og Monty Python var jo morsomme nok, men referansene gir inntrykk av at han har levd i et populærkulturelt eksil i flere tiår. Sosiale medier nevnes bare én gang, der Snapchat får seg et implisitt fnys. Og når han skal argumentere for objektive kvalitetsforskjeller, sammenligner han Mozart med Britney Spears – uten engang å nedlate seg til å eksplisitt stadfeste at kvalitetsslaget er tapt for Spears. Hun er forresten én av fem navngitte kvinner som får figurere i boken, sammen med godt over seksti menn. Det vil si, han nevner fem andre hunkjønn også; sin kone, sin katt Selina, Apples Siri, Amazons Alexa og en fiktiv hushjelp.
Slik fremstår boken, stringens til tross, som livsfjern, datert og lite relevant – hvilket gir ham rett til slutt: Her er det mulighet for meningsfull forbedring.
