Fagforeninger, den norske modellen og spørsmålet om solidaritet
Annonse
Annonse

Fagforeninger, den norske modellen og spørsmålet om solidaritet

Av Tord Talmo, hovedstyremedlem Forskerforbundet/ nestleder Forskerforbundet NTNU, Ann Cecilie Bergene, hovedstyremedlem Forskerforbundet / lokallagsstyret NIFU, Patric Wallin, styreleder Forskerforbundet NTNU

Publisert 27. april 2022

Diskursen LO bygger opp under er at det eneste solidariske er å sørge for at lavtlønte får et godt oppgjør, helst med kronetillegg.

Fagpolitikk, dere, smak på det ordet. Det er kanskje ikke det mest sexy området av politikken – det er helse, utdanning, forsvar og ikke minst finanspolitikk som får folk til å lene seg fram i stolen. På samme måte er det ikke fagpolitikk, men derimot pandemi, to-sensor-ordning og bærekraftig utvikling som får det til å ta fyr i kommentarfeltene i universitetsaviser. Bortsett når det er tid for tariffoppgjør. For da er fagpolitikken viktig, og kanskje ikke minst i år. Da er fagforeningene viktige, for de skal sikre akademikere lønn og pensjon. Fagforeningene forhandler med ledelsen om «konkurransedyktige» vilkår og lønn, som gjør at «de beste hodene» forblir i akademia. Resten av tida driver de med fagpolitikk, og det er vel ikke så vesentlig for akademiske institusjoner?

I Forskerforbundets verdiplattform er det tidlig uttrykt et ønske om å jobbe for å sikre kunnskapsarbeidere en lønn som er til å leve med: «Forskerforbundet skal bedre lønns- og arbeidsvilkårene innen forsknings og kunnskapssektoren og ivareta medlemmenes økonomiske og yrkesmessige interesser». To hovedpilarer; lønn og arbeidsvilkår. Og lønn er viktig – den norske modellen er ment å sikre en utjevning i makt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, samtidig som det skal sikre arbeidsfred og et innovativt og konstruktivt arbeidsliv. Den har også sikret velferd, omfordeling og evne til omstilling. Merittlista er lang. Så lenge lønna er rettferdig, og gir overskudd til å delta aktivt. Om ikke kan det oppstå uro og konflikt, som kan undergrave modellen vi alle har blitt så glade i.

Annonse

Gang på gang har høyt utdanna mennesker blitt avspist med smuler i lønnsoppgjøret, noe som også viser seg i Teknisk Beregningsutvalgs foreløpige utgave før lønnsoppgjøret 2022.  Gang på gang har akademikere, politibetjenter og sjukepleiere stått last og brast med de som har minst i samfunnet. Gang på gang har det blitt godtatt en lavtlønnsprofil i statlig sektor, initiert og gjennomført av LO, med gode grunner. Samtidig kan vi ikke godta at ansatte med masterutdanning eller forskerutdanning år etter år har hatt svakest lønnsvekst. Det er personer som gjennom studietida og arbeidsårene har jobbet for å øke sin kunnskap til det beste for samfunnet. Det er også de som har samlet på seg store studielån, kommet 5-8 år seinere inn i arbeidslivet, og har færre opptjente pensjonspoeng.

Når vi ønsker å jobbe for våre medlemmer, teknisk-administrative, vitenskapelige, studenter og øvrige, og skape gode vilkår for de gjennom årets tariffoppgjør, går Ronny Kjelsberg i NTL ut i Khrono og oppfordrer UNIOs medlemmer til enten «medlemsopprør eller medlemsflukt». Ønsker Kjelsberg virkelig at enda flere unge akademikere skal unnlate å organisere seg, i frykt for å bli kalt usolidariske, selvsentrerte eller grådige, når de egentlig bare vil få betalt for utdannelse og den jobben de gjør for samfunnet? Det er oppsiktsvekkende. Vi jobber hardt for alle våre medlemmer hver dag, men kanskje enda viktigere enn at personer i sektoren er organisert hos oss er at de er organisert i det hele tatt. Som en samlet fagbevegelse er vi avhengig av høy organisasjonsgrad.

I et historisk perspektiv er fagforeninger en relativt ny oppfinnelse. Selv om de minner om laugene i føydalsamfunnet, ble fagforeninger først dannet etter lange og harde kamper blant arbeidere i det kapitalistiske samfunnet. Disse kampene toppet seg på starten av 1900-tallet, særlig i tiden rundt og etter den russiske revolusjonen, og i Norge ledet dette til et historisk kompromiss blant kamptrøtte parter. På dette fundamentet ble det bygget den som blitt omtalt som «den norske modellen». Der blant annet trepartssamarbeidet stod sentralt. Fagpolitikk og fagforeningsarbeidet er nemlig mer enn lønn. Og fagforeninger har bidratt enormt mye til å skape og sikre gode arbeidsvilkår i norsk arbeidsliv. Empirisk sett har den norske modellen fungert ekstremt bra.

Like fullt er det viktig å ha in mente at denne modellen oppstod under de nevnte spesifikke sosio-historiske rammebetingelsene. Et sentralt prinsipp i modellen er at arbeidere og fagbevegelsen er tjent med kompromiss og arbeidsro, og forutsetter også et premiss om dette prinsippet skal fungere. Den norske modellen var i all hovedsak et historisk kompromiss, og som sådan har man gitt avkall på noe. Blant annet ble streikeretten avskåret til kun å gjelde egne tariffoppgjør. Det betyr at man ikke kan streike solidarisk, verken politisk eller i forbindelse med andres tarifforhandlinger.

Med det er vi inne på premisset – spørsmålet om solidaritet. Med tanke på fagpolitikk, så virker det som om solidaritet i Norge har blitt at de sterkeste delene av fagbevegelsen tror de utøver solidaritet når de driver veldedighet. Diskursen som LO bygger opp under er at det eneste solidariske er å sørge for at lavtlønte får et godt oppgjør, helst med kronetillegg. I tillegg benytter LO seg av et diskursivt hegemoni der det er bare deres forståelse av den norske modellen som teller. Argumentet er at om man ikke støtter opp under den, så er man usolidarisk. Men betyr ikke «solidarisk» å stå sammen (av solidus som betyr fast eller tett)? Det betyr i hvert fall ikke altruisme (av autrui som betyr neste, under innflytelse alter som betyr ‘den andre’). Problemet er at det til nå har innebåret at andre stiller seg bak LO, som aldri slipper noen andre fram og står side om side, om ikke bak, dem. Da blir det noen få grupper arbeidstakere og foreninger som styrer veldig mye, og de opparbeider seg en «takknemlighetsgjeld» overfor andre deler av fagbevegelsen.

Et annet viktig poeng i forlengelsen av det er hvordan fokuset på norsk konkurranseevne på eksportmarkedet skape en problematisk diskurs om verdiskaping. Det tar ikke lang tid i diskusjoner før det kommer opp at ansatte i offentlig sektor ikke skaper reelle verdier. Både historisk og nåtidig er dette direkte feil, all den tid forutsetningene for økonomisk vekst og framgang hviler på et solid offentlig system som tilrettelegger for kapitalistisk vekst.

Et vesentlig spørsmål vi må stille oss er hva som gjør Norge konkurransedyktig? Er ikke det nettopp de offentlige (høyere) utdannedes «subsidiering» av privat sektor gjennom barnehager, skoler, velferdstjenester? Ansatte ved universitets- og høyskolesektor og forskningssektor har utviklet metodologi og nye teknologiske innretninger for å redde liv, de har laget strukturer og systemer for å sikre beredskapen for alle som lever og virker i det norske samfunnet, de har laget lover som sikrer samfunnsborgere rettferdige og gode både dommer og avtaler, de har beskyttet deg når du har tatt en øl for mye på byen og de har holdt hånda di mens du har ligget sjuk på en institusjon. Og kanskje viktigst i dag; de har bidratt til utdanninger, spredd kunnskap, formidlet det de har lært, de har bidratt til en opplyst samfunnsdebatt og gitt deg ekte innsikt i en verden fylt av vrangforestillinger, konspirasjonsteorier og mismot. Og de har ikke gjort det for seg selv en gang. De har gjort det med et ærlig ønske om å bidra til å skape en bedre verden. Klisjé? Ja, jøss, men verdifullt for Norge er det definitivt.

Slik situasjonen er i dag er det vanskelig for andre deler av fagbevegelsen enn «kjernen» å lenger godta premisset og prinsippet bak den norske modellen slik den til nå har vært bygget og praktisert. Den norske modellen fungerer ujevnt for norske arbeidstakere, selv om den leverer aggregert (foreløpig). Vi trenger dessuten å berike det norske ordforrådet i rettferdighetsspørsmålet. Det er vanskelig å diskutere lønn og rettferdighet i Norge når man ikke skiller mellom equality og equity. Solidaritet betyr å stå sammen som en enhet, ikke bistand eller veldedighet. Det solidariske vil være å støtte sine samarbeidspartnere som i mange år tålmodig har stått last og brast, unngått streik, godtatt mindrelønnsutvikling for et lavlønnstillegg og bedret arbeidstid for de som har mindre. Solidaritet er å anerkjenne og støtte kompetanse hos sine samarbeidspartnere. Solidaritet er å bli sterkere sammen, basert på de samme verdier. LOs fokus på en «veldedig» fordeling til de med lav eller ingen utdanning er ikke solidarisk, den står i veien for en rettferdighetsdiskurs som også anerkjenner de med høyere grads utdanning.

Og så er det nå en gang sånn at tariff kun er en del av fagpolitikken. Og kanskje er det ikke den viktigste en gang, men helt nødvendig for å kunne jobbe med alle de andre viktige sakene som preger hver enkelts liv hver dag, høytlønna som lavtlønna. Forskerforbundet søker samarbeid der vi kan, for et bedre universitet, for en bedre forskning og en tryggere framtid for alle. Vi håper at vi i fremtiden kan står solidarisk som en samlet fagbevegelsen preget av respekt og forståelse for hverandre. Universitets- og høyskolesektoren og forskningssektoren er under press fra mange kanter i en tid der vi trenger den mer enn noensinne for å håndtere de store utfordringer som verden som helhet står overfor. Forskerforbundet fremmer medlemmenes interesser på flere viktige områder, og er en fagforening som i høyeste grad er opptatt av å se mennesket, av å vise solidaritet, av å bidra til å finne konstruktive løsninger for framtiden og ikke minst bidra til å løse de samfunnsoppgaver som våre medlemmer har brukt mange år av livene sine på å utdanne seg til og jobbe for. Dette er solidaritet i praksis, og uendelig mye viktigere enn et godt lønnsoppgjør hvert annet år.

  • Les også: