Formaterer framtida

Av Kristin Straumsheim Grønli og Erik Norrud (foto)

Publisert 4. mars 2015

Vitenskapelig publisering trenger en fornyelse. Et norsk designbyrå jobber med å presentere forskning i nye former.

formaterer-framtida


Praksis og konvensjoner i forskningsmiljøene er kanskje ikke så lett å påvirke direkte gjennom programvare, men jeg tror det er mulig å la folk oppdage nye måter å formatere og presentere forskningen sin på, sier Simen Svale Skogsrud i Bengler. Foto: Erik Norrud

formaterer-framtida


– Ikke alle bør bruke multimedia i akademisk publisering, for det kompliserer prosessene, sier Cheryl Ball. Foto: Erik Norrud

formaterer-framtida


– Dersom uttellingen blir den samme i et mer fleksibelt publiseringssystem, er det klart at det er mer attraktivt, sier Bjørn Hallvard Samset. Foto: Erik Norrud

formaterer-framtida


– Plattformen kan potensielt snu om på hva et vitenskapelig tidsskrift er, og kommer til å åpne muligheter, sier Cheryl Ball, her med Simen Skogsrud . Foto: Erik Norrud

Fakta
  • Utvikles av forskere ved Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo og West Virginia University i USA, sammen med designstudioet Bengler i Oslo.
  • Første versjon skal være klar i løpet av tre år, og blir åpent tilgjengelig.
  • En stiftelse vil bli satt opp for å forvalte kodebasen.

Internettrevolusjonen kommer til et tidsskrift nær deg. Joda, vi har hørt om publisering med åpen tilgang og opprøret mot de store, kommersielle utgiverne. Det er nok bare begynnelsen. Har du noen gang undret hvorfor forskningsartikler på nettet fortsetter å se ut som noen har glemt å tørke støv av dem?

Det finnes uutnyttede muligheter i mer moderne presentasjonsformer enn den trykksaklignende. Helt vanlige nettbrukere boltrer seg i dem regelmessig – for eksempel med bruk av multimedia, sosiale verktøy, leserinteraksjon og alternative oppbygninger.

Innenfor akademiske publisering er det likevel mye mer enn fantasien som setter grensene. Maler som IMRAD (Introduction, Methods, Results and Discussion) preger for eksempel forskningslitteraturen i økende grad, selv om ikke alle forskere er like komfortable i slike stramme rammer. Multimedia som ikke er enkle grafer eller tabeller, havner gjerne i artiklenes vedlegg.

På den andre siden forsøker noen akademiske nybrottsarbeidere å utnytte det fulle potensialet til internett og den teknologiske utviklingen.

Webtekster

Den første utgaven av det amerikanske tidsskriftet Kairos kom i 1996, og inneholdt bare webtekster, som den gangen besto av HTML-kode med tekstinnhold og noen få lenker. Webdesign har utviklet seg siden, og hver av de fagfellevurderte webtekstene i Kairos har nå en unik form. Tematisk utforsker de skjæringspunkter mellom retorikk, teknologi og pedagogikk.

Tidsskriftet har hele tiden vært åpent tilgjengelig, og er i dag det fremste på sitt felt. Et titalls lignende tidsskrifter knyttet til humaniora og kunst har kommet til, men fremdeles mangler de publiseringssystemer som kan håndtere multimedierikt innhold på en tilfredsstillende måte.  

– Vi håndskriver fremdeles i HTML, sier Cheryl Ball. Hun har vært redaktør for Kairos siden 2001, og er førsteamanuensis i digital publisering ved West Virginia University i USA.

Sammen med Andrew Morrison, professor i interdisiplinært design ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), leder hun et treårig prosjekt som har potensial til å skape en viss omveltning innen akademisk publisering.

Vega Academic Publishing System er navnet på det som skal bli en helt ny type plattform for å bygge opp vitenskapelige publiseringskanaler. Plattformen blir åpent tilgjengelig, og er tilpasset både tidsskrifter, bøker og datasett. Målet er å legge til rette for komposisjon, innsending, redigering, publisering og arkivering av multimedierikt, fagfellevurdert innhold. I tillegg baker designerne inn trender for akademisk praksis på nettet.

Endret landskap

– I mine harde deler av forskningen prøver vi fremdeles å publisere på samme måte som vi gjorde for 150 år siden. Her er det helt opplagt et behov, sier Bjørn Hallvard Samset, fysiker og seniorforsker ved CICERO.

De gamle formatene kan passe perfekt for noen, men landskapet for publisering har endret seg, med mye bredere måter å samarbeide på.

– Artikkelen om oppdagelsen av Higgs-bosonet har rundt 3000 forfattere og er fint skrevet, men for meg dukker det opp tusen spørsmål per linje der. Som forsker vil jeg vite de tekniske detaljene, sier Samset.

Det skjer veldig mye innen akademisk digital publisering akkurat nå.

Skal han få tak i den informasjonen, må han følge referanselista, som inkluderer tekniske dokumenter med tusenvis av sider.

– Her er det mange muligheter for endring, sier han.

Selv skulle Samset gjerne publisert mer om metodene han bruker, og gjøre det enklere for andre forskere å grave i dokumentasjonen.

Fysikeren er også oppgitt over systemet for fagfellevurdering, som både er dyrt og tidkrevende.

– Det er fullstendig sprengt. Vi trenger en eller annen fagfellevurdering, men ikke nødvendigvis i den tradisjonelle formen, sier han.

– Ikke fullstendig frislipp

Mengden forskning som publiseres, øker stadig, og en av de store utfordringene er å sørge for at den gode og viktige forskningen ikke forsvinner i mylderet.

– For meg er det viktigste ved publiseringen at folk skal se resultatene mine, og da er de prestisjetunge kanalene gode, sier Samset.

Han vektlegger også hvordan publisering spiller en viktig rolle ved å tvinge frem en bearbeiding av resultatene til et nyttig format.

– Maler som IMRAD representerer en rigid struktur som gjør at jeg må tenke gjennom helheten og logikken. Den prosessen er ganske nyttig. Derfor tror jeg ikke vi kan ha fullstendig frislipp av formater, men det behøver heller ikke være det gode gamle, sier fysikeren.

Å bruke multimedia trenger ikke være så forskjellig fra å bruke figurer, tror han.

– Det finnes alltids mange anledninger til å bruke både lyd og bilde, for eksempel kan videoer av instrumentene være nyttig som dokumentasjon. Vitenskapens struktur kan oppsummeres i hva vi lurte på, hvordan vi gikk fram, hva som ble resultatet og hvordan vi tolker det. Alt som hjelper oss med å dokumentere dette, vil være nyttig, sier Samset.

Form og innhold

– Jeg mener ikke at alle bør bruke multimedia i akademisk publisering, for det kompliserer prosessene, men jeg vil spørre: Med mulighet til å publisere i hvilken form som helst – hva er den beste måten å legge frem arbeidet på? spør Ball.

Det nye systemet skal bygges fra grunnen av. Muligheten for å utvide allerede eksisterende åpne plattformer har blitt utforsket. Open Journal Systems (OJS) er fundamentet for mange av dagens tidsskrifter med åpen tilgang. I et forprosjekt i 2010 fant Ball ut at denne plattformen er for vanskelig å modifisere til å bli kompatibel med god multimedia-publisering.

– OJS er et trykksaklignende system med en arkitektur som kunne ha vært mer fleksibel. Det kunne også hatt et mer prosessorientert perspektiv på publisering av multimedia, forklarer Morrison.

[wip4: photo=731552 width=512 align=middle]

Et viktig fokus i utviklingen av Vega blir nettopp arbeidsflyten for multimedierikt akademisk stoff.

– I den tradisjonelle arbeidsflyten separeres form og innhold, sier Ball.

For eksempel blir tekst kopiert ut og limt inn i et tekstbehandlingsprogram for redigering. Dette settes deretter tilbake i et design. Med på veien følger gjerne usynlig kode som kan skade layout og produksjon. Multimedieelementer, som for eksempel video, blir kanskje ikke redigert i det hele tatt.

Planen er at Vega skal bli det første systemet i sitt slag som er bygd rundt konseptet med å redigere form og innhold sammen.

– Vi ønsker å bygge inn verktøy som hjelper med å sette sammen og redigere denne typen stoff, for eksempel videoredigering som er enkel å bruke, sier Ball.

– Tidsskriftene som tar i bruk plattformen, vil kunne bevege seg i nye retninger, eller skaleres til mer tradisjonelle formater, sier Morrison.

For alle fagfelt

Selv om prosjektideen vokste frem fra noen tidsskrifters radikale tilnærming til akademisk publisering innen humaniora, ble det raskt klart at lignende behov også eksisterer i de andre fagdisiplinene.

– Dette blir ikke et system som er vektet mot det ene eller andre miljøet. Det er ment for alle fagfelt, sier Simen Svale Skogsrud i designstudioet Bengler. Selskapet er blant annet kjent for å ha utviklet nettsamfunnet Underskog.

Her skal designere og programmerere utvikle Vega, og Bengler får derfor mye av prosjektmidlene på én million dollar, som forskerne nylig fikk tildelt fra amerikanske Andrew W. Mellon Foundation.

– Mye av den gode praksisen for dialog og smidig samarbeid fra nettet forøvrig er i ferd med å sette sitt preg på akademisk kommunikasjon. Det har startet i de hardeste naturvitenskapene, men vi jobber ut fra at dette er hele feltets skjebne, sier Skogsrud.

Prosjektpartnerne er allerede godt i gang med å kartlegge trender innen moderne og fleksibel akademisk publisering.

– Vi studerer den nye akademiske praksisen og tjenestene som vokser fram rundt den. Vi skal ikke løse alt, men vi skal plassere Vega som en god brikke i utviklingen, sier Skogsrud.

I tillegg til økende bruk av multimedia trekker han frem publisering av rene datasett eller modeller, åpnere prosesser for fagfellevurdering både før og etter publisering, verktøy for faglige nettverk og systemer som automatisk registrerer tilbaketrekning av artikler.

De kommersielle publiseringshusene er oppsvulmede saker.

Et møtested

Selv store og prestisjetunge tidsskrifter som Nature krever nå at forskere som publiserer, skal gjøre dataene sine tilgjengelige for andre på forespørsel. Slik skal det være mulig å ettergå og reprodusere forskningsresultatene.

– Vi tenker at dette kan gjøres enklere ved å publisere datasett og andre tilliggende objekter i samme system, sier Skogsrud.

Videre kan programtillegg (plug-ins) gjøre det mulig å utforske og skrape i overflaten på dataene i selve publikasjonen.

Vega skal også gjøre det mulig å velge åpen fagfellevurdering både før og etter publiseringen. Dette foregår i dag i ulike fora på nettet. På flere naturvitenskapelige fagfelt har det lenge vært vanlig å legge artikler ut på nettstedet arXiv.org før formell publisering.

Det er også opprettet flere nettsteder spesielt tilpasset til faglige diskusjoner av artikler etter publisering, som for eksempel PubPeer.com, Publons.com eller JournalReview.org. Noen tidsskrifter har allerede formalisert slik fagfellevurdering.

– Prepublisering kan stjele noe av nyhetsverdien. Om jeg drev et tidsskrift, ville jeg være opptatt av hele prosessen og legge til rette for at tidsskriftet selv er et møtested for å diskutere forskningen hele veien, sier Skogsrud.

Løsninger med verifisering av fagpersoner eller moderering av bidrag kan sørge for at diskusjonene blir gode og relevante.

– Gradvis åpnere prosesser for fagfellevurdering er noe som har pågått i flere tiår på enkelte fagfelt, sier Ball.

Definerer fellestrekk

For å oppnå fleksibilitet og skape ny funksjonalitet må designerne i Bengler definere et sett med fellestrekk for alle akademiske publiserte objekter og gjøre formelle generaliseringer.

– Vega må basere seg på et felles rammeverk for alt som publiseres. Dette innebærer et slags språk for å beskrive innholdet, med for eksempel struktur, figurer, fotnoter, billedtekster, krediteringer, sitering, formler, referanser eller lignende. Elementer av dette må vi beholde, selv om det som publiseres, blir presentert som et dataspill eller en interaktiv lydopplevelse, sier Skogsrud.

[wip4: photo=731551 width=512 align=middle]

Målet er å tilrettelegge for akademisk publiseringspraksis innenfor videre rammer. Et eksempel kan være å referere til, eller kommentere, bestemte steder i en video eller et spill.

– Vi får også mulighet til å gi tidsskriftene stor kontroll over hvordan artiklene presenteres på nett, og for visse medieformer vil vi mer eller mindre automatisk kunne omformatere dem for trykk, sier Skogsrud.

Han tror en eller annen form for tekst uansett må være knyttet til det som skal publiseres – for eksempel i form av et omslag, sammendrag eller metodeinformasjon.

Den akademiske publiseringens historie
– Forandring er en ganske konstant ting, også innen akademisk publisering, sier historiker Magne Njåstad ved NTNU.
De vitenskapelige tidsskriftene har røtter tilbake til de europeiske vitenskapsakademienes skrifter. Royal Society i London var først ute i 1660-årene. I Norge var Det Trondhiemske Selskab på plass i 1760.
På 1800-tallet gikk utviklingen i retning av mer fagspesifikke tidsskrifter, knyttet til gjennombruddet for det forskningsbaserte universitetet. I norsk sammenheng var Historisk tidsskrift ett av de første.
– Her var man ikke særlig plaget av malstyring – én artikkel kunne være på alt mellom 4 og 200 sider, sier Njåstad.
Fra 1960-årene begynte kommersielle publisister å ta over tidsskriftene.
Bevegelsen mot mer åpen tilgang begynte allerede før internett.

Profesjonalisering

– Det skjer veldig mye innen akademisk digital publisering akkurat nå, sier Nils Ivar Lahlum. Han er prosjektleder for idunn.no, som er Universitetsforlagets plattform for tidsskrifter på nett.

Han beskriver en profesjonalisering, hvor den tekniske infrastrukturen har blitt veldig viktig, og hvor de store aktørene investerer mye penger.

– Én million dollar kan føre et godt og innovativt prosjekt langt på vei, sier han.

En av nysatsingene for idunn.no er bøker. Lahlum tror bøkene vil følge etter tidsskriftene i den tekniske utviklingen.

– Universitetsforlaget satser også på publisering med åpen tilgang, både for tidsskrifter og bøker. Vi ser at det er på dette området de største ideologiske endringene skjer, sier han.

Ellers er aktiviteten på idunn.no i stor grad avhengig av hva som skjer i tidsskriftene.

– Vi jobber med det forfatterne og tidsskriftredaksjonene produserer, så om det kommer multimedieinnhold, vil vi se på hvordan vi kan løse det. Vi har en plattform som er laget for å være helt åpen for nye utviklingsmuligheter, sier Lahlum.

Selv om han ikke har registrert noe særlig eksperimentering med formatene under Universitetsforlagets paraply, tror han at dette er noe som kommer.

– Spesielt på fagfelt hvor man jobber mye med multimedia, for eksempel innen medieforskning eller tekniske fag, sier han.

– Vil appellere til mange

Ball lar seg ikke skremme av de store utgivernes budsjetter for digital utvikling.

– De kommersielle publiseringshusene er oppsvulmede saker. Én million dollar er ikke noe å fnyse av. Det blir ikke et system som alle liker med én gang, men det blir fleksibelt og kommer til å appellere til mange redaktører, publisister, konferanseverter og forfattere, fordi det vil tilby den mest omfattende muligheten for akademisk publisering, sier hun.

I første omgang tror hun plattformen vil tiltrekke seg nye og eksperimentelle tidsskrifter. Etter hvert som åpen tilgang blir viktigere, kommer også mer prestisjetunge tidsskrifter utenfor de store publiseringshusene til å se seg om etter gode plattformer.