Publisert 14. oktober 2020 kl. 12:25
– Fagmiljøene må gis frihet til en faglig vurdering av den reelle kompetansen, mener leder Guro Elisabeth Lind i Forskerforbundet.
I 2018 ble det gjort endringer i forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, blant annet når det gjelder krav til utdanningsfaglig kompetanse for professor og førsteamanuensis. Men etter at forskriften trådte i kraft 1. september 2019, fikk departementet flere henvendelser fra universiteter og høgskoler om at forskriften var komplisert å tolke. Derfor har Kunnskapsdepartementet gitt Nokut i oppdrag å rydde opp, og nå er den nye forskriften er sendt på høring.
Forskerforbundet mener forslaget til ny forskrift er altfor detaljert.
– Intensjonene om å sikre utdanningsfaglig kvalitet er gode. Men så ender man opp med en detaljert tekst med flere uklarheter. I praksis skyves ansvaret for formalisert undervisningskompetanse over på jobbsøkerne, som har liten mulighet til å skaffe den, sier Guro Elisabeth Lind i en pressemelding
Hun mener det er et stort paradoks at man klarer å beskrive forskningskompetansen som skal til for å bli ansatt med én linje, men trenger flere avsnitt for å spesifisere undervisningskompetansen.
Ifølge forslaget til forskrift må du for å bli ansatt som førsteamanuensis ha grunnleggende kompetanse innen undervisning og veiledning på universitets- og høyskolenivå.
Dette kan oppnås ved å gjennomføre et eget program på minimum 200 timer, eller en kombinasjon av kurs og egen undervisning, tilsvarende 200 timer. Søkerne skal bedømmes, men ikke rangeres, etter dette kravet. Du må oppfylle kravet innen to år etter ansettelse.
Av professorer kreves det også grunnleggende kompetanse innen undervisning og veiledning, men det skal «særlig tungtveiende grunner» til for at det holder at kravet oppfylles innen to år.
Det kreves blant annet også at en profesor kan dokumentere «kvalitetsutvikling i egen undervisning og veiledning over tid», «bred erfaring med veiledning fortrinnsvis på master/ ph.d.- nivå» og «deltakelse i utvikling av utdanningskvalitet i fagfellesskap».
– Våre tillitsvalgte og medlemmer opplever stor ulikebehandling og at kravet til å skaffe seg formell undervisningskompetanse skyves over på de som skal ansettes. Det hindrer mobilitet mellom sektorene og fører til økt bruk av midlertidighet. Kapasiteten til å tilby kurs i UH-pedagogikk er mange steder sprengt og er i liten grad noe ansatte i rekrutteringsstilling får tilbud om. Dette forsinker muligheten til fast ansettelse og opprykk, understreker Lind.
Forskerforbundet har derfor oversendt et høringssvar hvor det foreslås en mindre detaljert forskrift, sammen med krav til institusjonene om å utvikle undervisningskompetansen.
– Evnen til å gi god forskningsbasert undervisning kan ikke reduseres til å delta på et kurs, den må man arbeide med gjennom hele karrieren. Det hviler et ansvar på institusjonene for å sørge for at de ansatte får muligheter til å utvikle seg utdanningsfaglig, sier Lind.
Les høringssvaret fra Forskerforbundet her:
Akademiet for yngre forskere (AYF) skriver i sitt høringssvar at forskriften kan ha utilsiktede konsekvenser, særlig for unge forskere som ønsker å kvalifisere til faste stillinger i akademia.
AYF mener forskriften må være i samsvar med unge forskeres karriereveier og muligheter å opparbeide den aktuelle kompetansen. Dersom kravene skjerpes, må det også skapes tilsvarende muligheter i unge forskeres hverdag. Vitenskapelig ansatte i PhD-, postdoktor- og forskerstillinger må få mulighet til å skaffe seg den relevante kompetansen, og det ser vi dessverre at ikke alltid er praksis, heter det i høringssvaret.
Anbefalingene til AYF er derfor:
– at arbeidet med ny forskrift koordineres med regjeringens strategiarbeid om ny karrierepolitikk
– at institusjonene må sikre at ansatte får reelle muligheter å utdanningsfaglig utvikling for å opparbeide seg relevant kompetanse
– at forskriften likestiller muligheten å opparbeide kompetanse i etterkant av ansettelse med å ha kompetansen ved ansettelse.
