Publisert 2. desember 2021 kl. 08:03
– Det er mange fagfolk i høyere utdanning, som er gode på sitt fagfelt, men det betyr ikke nødvendigvis at de kan undervise godt om det, sier Hilde Larsen Damsgaard, dosent ved Universitetet i Sørøst-Norge, der hun jobber med universitets- og høyskolepedagogikk.
Men ifølge Underviserundersøkelsen, som Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) legger fram torsdag, har stadig flere undervisere ved universiteter og høyskoler fått opplæring eller kurs i utdanningsfaglig kompetanse.
Damsgaard sier at mye av dette kan skyldes forskriften om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger, som trådte i kraft fra 2019. Forskriften krever at man har minst 200 timer grunnleggende kompetanse i undervisning og veiledning på universitets- og høyskolenivå ved fast ansettelse eller opprykk.
– I tillegg er dette et felt det har blitt mer oppmerksomhet om. Det anerkjennes i større grad at vi må ha kunnskap om undervisning, og ikke bare i det vi skal undervise i. Dette er nødvendig, ikke minst i møte med en studentgruppe som er såpass mangfoldig, som den er, forklarer hun.
– Vi kan ikke bare kjøre på som før, og vise til hvordan det var da «jeg tok hovedfag». Det nytter ikke, for slik er det ikke lenger. Både høyere utdanning og studentene har forandret seg.
Men vi må ikke la oss blende helt av tallene i undersøkelsen, mener hun.
– Det er en økning, og det er veldig bra, men det betyr ikke at vi kan konkludere med at en stor overvekt av underviserne har universitets- og høyskolepedagogisk kompetanse, sier hun og viser til at svarprosenten er begrenset, omtrent 25 prosent.
I rapporten kommer det også fram at undervisere som har fått pedagogisk opplæring i større grad oppgir at de gjennomfører undervisningen på en måte som er forankret i forskning på studentenes læring, enn det undervisere som ikke har slike kurs gjør.
– Når man har kunnskap om hva som er god undervisning og hva som er viktig for studenter, er det nærliggende at man bruker denne kunnskapen i undervisningen. Skal vi jobbe forskningsbasert, må det også gjelde undervisningen. Derfor trenger vi mer kunnskap i høyere utdanning om undervisning og læring.
Dette er også noe hun er opptatt av: Det er ikke bare det faglige innholdet i undervisningen som må være forskningsbasert, men også måten man underviser på.
Stipendiater er den gruppen undervisere der andelen med formell pedagogisk kompetanse er lavest.
Blant stipendiater er det 54 prosent som svarer at de ikke har noen form for pedagogiske kvalifikasjoner, ifølge undersøkelsen.
Men det er ikke så rart, mener Christian Palacios Haugestad, som er stipendiat i psykologi ved Universitet i Oslo (UiO).
– For hvordan skulle de ha rukket det? spør han.
Samtidig er det stipendiater, postdoktorer og forskere som sier de har størst behov for å lære mer om å undervise. Dette gjelder også Haugestad, som svært gjerne kunne ha tenkt seg mer opplæring. 25 prosent av doktorgraden hans er satt av til å undervise. I år er han seminarleder, neste år skal han også starte med forelesninger.
– Jeg tror det kan gi noen verktøy for hvordan undervisningen min kan bli bedre. Jeg har fått positive tilbakemeldinger på seminarene, men det kan definitivt bli bedre. Det handler om å bli tryggere på hva som faktisk fungerer.
Han har derfor meldt seg på et av kurstilbudene ved UiO, men har fått beskjed om at han er på venteliste. Ettersom formell undervisningskompetanse kun er obligatorisk for faste ansatte, er han ikke nødt til å ta disse kursene. Han skulle likevel ønske tilbudet var bedre også for ansatte i rekrutteringsstillinger.
– Det er viktig at dette tas på systemnivå. Det kan ikke være et ansvar som ligger på meg, veilederen min eller min nærmeste instituttleder. Det må sentraliseres, slik at alle er sikret et tilbud. Det skal ikke være opp til hver enkelt å krangle seg til pedagogisk kompetanse. En av kjerneoppgavene til universitetet er å sikre god undervisning.
