Av Siri Lindstad
Publisert 1. desember 2021 kl. 10:30
Med 2000-tallet kom alle historiene for alvor. Plutselig var det ikke bare en skvett melk jeg skjenket meg i kaffen. Den hadde en bakgrunn, et særpreg, og et mål her i livet, kunne jeg lese meg fram til på melkekartongen. Stiliserte blomstermotiver var blitt byttet ut med personlige fortellinger fra melkegårdene.
Og nå skal også forskning presenteres i form av fortellinger. For som Åsmund Husabø Eikenes skriver helt til slutt i sin nye bok: «Å vere forskarar og formidlarar handlar om å fortelle gode historier».
Det jeg kjenner aller mest på etter å ha lest Den gode historia, er en stor ambivalens. På den ene siden er jeg generelt lei av alle historiene jeg støtt serveres, av å skulle more meg til døde, og få et følelsesmessig engasjement for ethvert produkt jeg kommer i kontakt med. På den andre siden lever vi nå tydeligvis i fortellingenes tid, og hvorfor skal ikke da noe av det viktigste vi har – forskningen – benytte seg av de mulighetene som ligger i et godt narrativ for å nå ut?
Og om jeg nå velger å hengi meg til min egen samtid, finnes det nok få her i landet som egner seg bedre enn nettopp Eikenes til å være fortaler og fanebærer for forskningens fortellinger. Selv har han bakgrunn som kreftforsker, men har siden 2019 hatt ansvaret for undervisningen i forskningsformidling ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Oslo. Og han har selv skrevet en rekke gode fortellinger, både som journalist, og som roman- og sakprosaforfatter.
Så la oss da samles rundt bålet, eller snarere boka, og låne øre til Eikenes. Den gode historia er en forholdsvis kort bok, men han rekker å si imponerende mye om det å skulle formidle skriftlig på en effektiv måte. Hoveddelen handler om kraften i den gode historien, seks kapitler som trekker opp de store linjene for strukturen i en vellykket fortelling, som diskuterer hva som skaper spenning i en tekst, som minner om forskjellen mellom ethos, logos og pathos, og som deler deg som formidler inn i tre hovedkategorier: forklareren, fortelleren eller kritikeren. Alt sammen kunne gjerne fått enda mer plass og tekst, men da hadde vel det hendige og umiddelbare ved boka forsvunnet. Andre del er den mest konkrete og matnyttige, med gode råd for både skriveprosessen og et klart språk. Det hele er lett tilgjengelig, godt formulert og gjennomarbeidet. Av alle bøker som kommer for tiden som skal gjøre deg til en bedre formidler, er det ingen grunn til ikke å ha denne langt oppe på leselista di. Selv får den meg til straks lete etter en fengende inngang til denne anmeldelsen.
Og likevel, eller kanskje nettopp derfor, sitter jeg og kjenner på noen motforestillinger. Det kjennes så symptomatisk at det er et sitat av Apple-gründeren Steve Jobs som får innlede første del av boka. «Den mektigste personen i verden er historiefortelleren», siteres Jobs på, selv en svært mektig mann da han levde. For historier gir makt, de forfører og også forenkler. Spørsmålet jeg sitter igjen med etter endt lesning er om det finnes noe utenfor de besnærende fortellingene, eller om vi alle nå er lenket fast ved bålet, i våre følelsers vold.
Les også:
