Klima: – Nøkkelen til å få håp er kompetanse
LUKK
Annonse
Annonse

Kjemiker Unni Eikeseth:

Klima: – Nøkkelen til å få håp er kompetanse

Av Bår Stenvik

Publisert 29. juni 2023 kl. 19:18

Hun har skrevet en bok om hvordan kjemikalier påvirker livene våre. Daglig påvirker hun morgendagens naturfaglærere.

Intervjuet var første gang publisert i Forskerforum nr. 5/2023.

Unni Eikeseth er kjemiker, tidligere journalist og utdanner neste generasjons lærere ved NTNU. i år har hun lansert sin femte bok for allmennmarkedet: Vårt kjemiske liv. Her forklarer hun om kjemiske reaksjoner, biologiske konsekvenser og politiske reguleringer – men som en god formidler innleder hun med eksempler som ligger tett på leserens hverdag.

– For meg som for tida har en baby som tygger på alt mulig, var det skremmende å lese i boka di om alle plastdingsene som har ftalater i seg – inkludert tyggeleker. Og jeg begynte straks å sjekke kosmetikken til dattera mi på leting etter siloksaner og hormonhermere.

– Ja, så du fikk litt bruk for kunnskapen, rett og slett?

– Nemlig. Er det lett å formidle kjemi, fordi alt rundt oss er kjemisk? Tror du det er vanskeligere for forskere som studerer sosialpolitiske virkemidler i Kina eller teoretisk fysikk – eller kan alt gjøres konkret?

– Jeg har bakgrunn som journalist, og da blir du veldig trent på at du må «hekte på» seeren, lytteren eller leseren. Stikkordene vi bruker, er relevans, aktualitet og fascinasjon. Og målgruppe er viktig. Jeg husker da jeg først begynte å jobbe som lærerutdanner: I starten hadde jeg en idé om hvordan det var å skulle undervise på universitetet – så jeg peisa på med teoriundervisning og regning. Og jeg så at dette var veldig lite relevant for de erfarne lærerne som jeg skulle undervise.

Fakta
Unni Eikeseth
Unni Eikeseth er førstelektor i naturfag ved Institutt for lærerutdanning, NTNU, og utdannet kjemiker. Fra 2002 til 2015 var hun vitenskapsjournalist i NRK. Hun har skrevet skolebøker for 5.–7. klasse og en rekke bøker for allmennpublikum, blant annet Jakten på stedsansen. Hvordan Edvard Moser og May-Britt Moser løste en av vitenskapens store gåter, Norske forskningsbragder og nå Vårt kjemiske liv. Miljøgiftene rundt oss.

– Relevant – altså noe som de føler at de kan bruke i sine klasserom?

– Ja, og det er komisk at det tok meg så lang tid, men plutselig skjønte jeg at «herlighet, det er selvfølgelig det samme her som i journalistikken». Du skal nå ut til et publikum og motivere dem til å høre på det du har å si. Og hvis du er motivert, lærer du bedre. Så jeg tenker hele tiden på de journalistiske prinsippene for virkelig å hekte studentene på.

– Hva var det som hektet deg selv på naturvitenskapen?

– Som tenåring hørte jeg mye på programmet «Verdt å vite» og husker det var så utrolig fascinerende den gangen jeg hørte om prioner, som verken er bakterier eller virus, men bare et stykke protein som kan gi helt grusomme hjernesjukdommer, som Creutzfeldt-Jakobs, for eksempel.

– Så du ble naturviter og etter hvert vitenskapsformidler i NRK – takket være en vitenskapsformidler i NRK?

– Ja, blant annet. Og bøker, som for eksempel Cosmos av Carl Sagan. Jeg var interessert i å lære om verden rundt meg. Og det var litt tilfeldig at jeg valgte kjemi, delvis fordi noen organiske molekyler er veldig vakre. Appellen lå både i det estetiske og i fascinasjonskraften.

– Var det uvanlig for skoleelever i Førde å lese Carl Sagan?

– Jeg var ikke noe vidunderbarn. Jeg har ikke fått så innmari gode karakterer heller, og det synes jeg er viktig – at man kan være interessert i naturvitenskap, uten å være sånn … flogvet.

– Du hoppet av doktorgraden og ble med på å bygge opp Newton-redaksjonen for NRK i 2002. Var det noe som overrasket deg i medieverdenen?

– Det som kanskje har overrasket meg litt etter hvert, er at det er veldig få folk med naturvitenskapelig bakgrunn i norsk media. Det synes jeg egentlig at mange flere burde ha, med tanke på hvor viktig det er for samfunnet. Hver eneste dag er det saker som handler om naturvitenskap: miljøgifter, kjernekraft, genmodifiserte planter, hva som helst.

– Hvilke saker tenker du ville vært bedre dekket med en naturviter i redaksjonen?

– I det siste har jeg tenkt på dekningen av Lightning Process-studien ved NTNU. Der ville i alle fall kunnskap om forskningsmetodikk ha gjort det lettere å stille kritiske spørsmål ved hvordan det kan være forskningsetisk riktig å gjennomføre en studie når forskere selv tjener penger på metoden.

– Hva skal til for å få flere journalister med naturfag-bakgrunn, da?

– Det må være at redaktørene ser at den kunnskapen er viktig, og rekrutterer spesielt etter det. Jeg tror nok det er mange naturvitere der ute som ville være interessert i en stilling som journalist. Så det er bare å lyse ut den stillingen og så være villig til å gi realisten et lite kræsjkurs i journalistikk. Jeg er jo et bevis på at det er mulig.

– Det er viktig at lærere får tilgang til sammenfatninger av ny forskning, for de er kjempetravle og har dessverre ikke nødvendigvis tid til å lese nye forskningsartikler, sier Unni Eikeseth. Foto: Elin Iversen / NTNU

– Men så sluttet du i media og ble lærerutdanner i stedet – hvorfor det?

– Jeg hadde prøvd ut veldig mye forskjellig i NRK, både i TV og litt i radio og som skrivende journalist. Så jeg hadde gjort mye av det jeg ville. Men en ting jeg savnet som journalist, var den umiddelbare tilbakemeldingen. Som underviser sitter publikum rett foran deg, du ser om de forstår eller ikke, og det gjør det mer utfordrende og gøy. Og så ville jeg bidra til å utdanne flinke naturfaglærere, fordi jeg mener det er utrolig viktig.

– Hvorfor?

– Statistikken viser at i Norge er det mange som underviser i naturfag uten å ha studert naturfag selv. Det er veldig utfordrende å undervise i de fagene uten å ha kunnskap, og ikke minst tror jeg at du er mye bedre i stand til å gjøre elever interessert i faget hvis du kan det selv.

– Men hvorfor er det viktig at unge lærer seg naturfag i det hele tatt?

– Det kan gi deg personlig glede fordi det er gøy. Og det kan være personlig viktig for elever og for folk å ha kunnskap om betingelsene for deres eget liv. Men i tillegg er det viktig for samfunnet at vi har folk som kan naturfag. Tenk på alle samfunnsutfordringene vi har med klimaendringer og tap av naturmangfold. Vi har bruk for kunnskap for å løse disse store problemene.

– I den ferske boka di påpeker du at det er «langt fleire kjemikarar som arbeider med å utvikle nye kjemikaliar enn forskarar som undersøker miljø- og helseeffekten av desse kjemikaliane». Er det bare kjemikalieindustrien som har skylda for dette, eller burde utdanningsinstitusjonene reflektere over det?

– Jeg håper at universitetet er i gang med å gi studentene innsikt i bærekraftige løsninger for industrien. Men det er også viktig at politikere og myndigheter øker etterspørselen etter kjemikere som kan «grønn kjemi». At det blir stilt noen krav til industrien om å operere bærekraftig.

– Ja, for da blir det en reell jobbmulighet å være grønn kjemiker?

– Ja. Så vidt jeg har skjønt, er det ganske få i kjemikalieindustrien som opererer etter prinsippene for grønn kjemi.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Unni Eikeseth i aksjon under forskningsdagene i 2021. Hennes egen interesse for forskning ble vekket gjennom NRKs populærvitenskapelige radioprogram «Verdt å vite», og den amerikanske astrofysikeren Carl Sagan. Foto: Marianne Sjøholtstrand / NTNU

– Inntrykket jeg fikk av boka di, er at de bare finner opp og tar i bruk nye stoffer kontinuerlig, og så blir det oppdaget etter hvert hvilke skadevirkninger stoffene har hatt, som hormonhermere som forstyrrer puberteten?

– Ja, det har vært sånn, men det nye kjemikalie-regelverket til EU legger faktisk litt større byrde på produsentene for faktisk å vise at kjemikalier de innfører, er ufarlige, før de tas i bruk.

– Du intervjuer ei i boka som først tok en bachelorgrad i organisk kjemi, men som så skiftet til miljøkjemi fordi hun ikke ønsket å finne opp stoffer som kunne skade miljøet. Men når så mange først tenker på å lage nye stoffer, kan det ha noe å gjøre med alle heltehistoriene fra naturfagsbøkene om «kjemikeren som oppfinner»?

– Det kan godt hende at vi som er lærebokforfattere, har bidratt til sånne oppfatninger. Lærebøkene er utgangspunktet for at elevene skjønner hva naturvitenskap kan være, og jeg prøver å være bevisst på å vise fram et spenn av ulike måter å være kjemiker på. At de kommer fra ulike kulturer, at de kan være menn og kvinner – at noen kan finne stoffer som finnes i naturen fra før. Akkurat nå i formiddag har jeg hatt lærerstudenter som har gjennomført forskjellige kjemirelaterte prosjekt som også er bærekraftige. De har laget bivoksduk, farget garn med plantefarger og prøvd seg på garving av fiskeskinn med seljebark. Det tenker jeg er viktig å gjøre, siden forskning viser at kompetanser som gjør elever i stand til å gjøre noe med klima- og miljøproblemer, er nøkkelen til å få håp.

– Nå tenker jeg at det fort høres litt «hippieaktig» ut med «naturlige stoffer», en slags overtro om at alle «syntetiske stoffer» er skumle, noe som kan være lett å fnyse av som forsker. Men kan det også være noe i den ryggmargsrefleksen?

– Forskere er glad i å påpeke at det finnes veldig giftige «naturlige stoffer», men det at det finnes farlige stoffer i naturen, kan ikke være en unnskyldning for å innføre miljøgifter. Mitt utgangspunkt er at folk ikke er dumme. Det kan være gode grunner til at de er skeptiske, ikke bare at de er kunnskapsløse. Det som er veldig viktig for forskere og folk med vitenskapsbakgrunn, er at man tør å ta en diskusjon, og at vi er villige til å innrømme at vi ikke vet alt i dag.

Fakta
Grønn kjemi
«Grønn kjemi» er en samlebetegnelse på tolv prinsipper for kjemisk virksomhet der målet er å eliminere dannelse av farlige forbindelser i framstilling og utnyttelse av kjemiske produkter, blant annet å unngå produksjon av avfallsstoffer heller enn å fjerne dem i ettertid. Noen andre prinsipper er at kjemiske prosesser skal være atom- og energieffektive (ikke føre til for mye spill og sløsing), at man skal benytte seg av fornybare råvarer og unngå bruk av toksiske og farlige kjemikalier og løsemidler, mens de kjemiske produktene skal være nedbrytbare i miljøet.

– Har du et eksempel?

– Cocktail-effekten. Mange har ment at miljøgifter ikke er noe å bekymre seg over så lenge nivåene er under grenseverdiene. Men nyere forskning tyder på at vi må ta hensyn til blandingseffekter av flere lignende stoffer, selv om hvert enkelt er under grenseverdien. En studie fra i fjor av barn fra tolv europeiske land viste for eksempel at 17 prosent av barn og unge er utsatt for samtidig eksponering for fem ftalater som er reproduksjonstoksiske, altså at de er uheldige for reproduksjonssystemet vårt. Selv om hver av dem var under grenseverdien, ble den samlete miksen for høy.

– Siden du begynte som vitenskapsformidler, har offentligheten forandret seg totalt på grunn av sosiale medier. Hva betyr det?

– Jeg tror forskere har mistet litt av autoriteten sin fordi det er så utrolig mange påvirkere der ute som påstår at de har svar på alt mulig. Derfor tenker jeg det er viktig at forskere deltar i det ordskiftet, prøver å koble seg på og komme med den forskningsbaserte kunnskapen. Forskere vil selvfølgelig bruke mest tid på forskning, men de kan kanskje også sjekke hva som står i kommentarfeltet om saker der deres kunnskap er relevant? Kanskje delta der, eller prøve å skrive kronikker eller innlegg på sosiale medier. Det koster selvfølgelig masse tid og krefter, så jeg forstår at ikke alle orker det, men det er veldig viktig.

– En ting er kunnskap, en annen ting er systemforståelse – jeg så at du nylig kommenterte ironien i at unger lærer om miljøproblemene på skolen, samtidig som kunnskapen skurrer mot praksisen de ser.

– Ja, for eksempel lærer du å ikke kaste mat, men så har jeg opplevd selv at barna mine kommer hjem og forteller at restene fra «Mat og helse»-timen blir kastet i søpla. Eller de lærer om klimakrisa, men så ser de i praksis at folk rundt dem flyr på ferie eller i jobbsammenheng, og at vi skal fortsette å utvinne olje, for eksempel. Barn og unge er ganske smarte, så jeg tror de fanger opp den dobbeltmoralen. Da tenker jeg at de nesten må bli litt kyniske for å holde ut, rett og slett.

– Hva kan gjøres med det, da?

– Det er fint når voksne går foran med et godt eksempel og viser at kunnskapen betyr noe, og at vi handler i tråd med den. Og det gjelder ikke bare i skolen, det gjelder også på universitetet – for eksempel at folk flyr på konferanser. Men det begynner heldigvis å bli litt mer fokus på det.

– Flyr du selv?

– Nei, personlig flyr jeg ikke, nettopp fordi jeg tenker at jeg må handle i tråd med den kunnskapen jeg har. Nå i sommer skal jeg og en kollega på sommerskole i et Erasmus+-prosjekt, og da skal vi ta tog i fire døgn hver vei til Portugal. Det blir jo litt spennende også, tenker jeg. Men det er jo sånne ting som er litt ekkelt å snakke om, for du har ikke lyst til å være moralistisk overfor andre. Så jeg prøver å la være å kritisere andre. Jeg kjenner dessuten klimaskeptikere som har et veldig lite klimautslipp, og klimafolk med et svært klimautslipp, så det er ingen nødvendig sammenheng mellom kunnskap og handling.

– Men hva med systemisk, da – kanskje dobbeltmoral faktisk burde inn som kompetansemål i skolen? I betydningen å forklare elevene hvorfor det er så vanskelig for folk å forene handling og kunnskap – så kanskje elevene blir litt mindre kyniske av det de ser?

– Ja, du tenker på klimapsykologi? Det er en god idé å ha den kunnskapen. Men jeg tror det viktigste er at vi voksne bare viser at vi faktisk bryr oss og har tenkt å gjøre noe med problemene. Det er den beste medisinen.

Les også: