«Har studier av norske forhold problemer med å bli publisert internasjonalt? Bare i økonomifagene og deres ledende amerikanske tidsskrifter.»
Annonse
Annonse

«Har studier av norske forhold problemer med å bli publisert internasjonalt? Bare i økonomifagene og deres ledende amerikanske tidsskrifter.»

Av Gunnar Sivertsen, forsker 1, NIFU, Espen Solberg, forskningsleder, NIFU

Publisert 22. mars 2022

Vår lille gjennomgang antyder at man ikke enkelt kan si at en del forskning svarer på norske behov mens annen forskning ikke gjør det, mener Gunnar Sivertsen og Espen Solberg ved Nifu.

I Forskerforum 8. mars etterlyser statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel (Sp) debatt om spørsmålet: Svekkes forskningen på norske forhold gjennom internasjonaliseringen?

– Det som slår oss, er at det er vanskelig å finne ut av om dette er et problem eller ikke, sier Hoel.

Annonse

Ja, dette er det ikke enkelt å finne ut av. For det første er det problematisk å trekke et skarpt skille mellom nasjonalt og internasjonalt rettet forskning. For det andre har statssekretæren rett i at vi mangler systematisk kunnskap om forskningens orientering. La oss likevel peke på noen observasjoner og fakta som et utgangspunkt. Vi begynner med det store bildet og sier deretter noe om forskning i ulike fagområder. Til sist tar vi sjansen på å lage et lite historisk riss for norsk forskning tilbake til årene 1742-43, som statssekretæren selv har forsket på.

Det store bildet

Hvis vi ser på ressursene til all forskning og utvikling (FoU) i Norge, brukes 47 prosent i næringslivet, 20 prosent i instituttsektoren og den resterende tredjedelen i universitets- og høgskolesektoren (UH), herunder universitetssykehusene. Svært mye av dette er rettet mot nasjonale behov og muligheter: Næringslivets FoU er i all hovedsak rettet mot norske bedrifters behov og muligheter. Instituttsektoren finansieres gjennom å forske for norsk samfunns- og næringsliv. Helseforetakenes forskning er rettet mot norsk pasientbehandling. Universitetene og høgskolene står i utgangspunktet friere, men også de har en naturlig innretning mot nasjonale kunnskapsbehov siden de i stor og trolig økende grad blir finansiert ut fra utdanningsbehov. Ved å velge fag og lærested sørger dermed studentene for at norsk forskning hele tiden er relevant.

Selv om mye av systemet er nasjonalt innrettet, antyder statssekretæren at internasjonaliseringen har skapt ubalanse. Men evalueringer av norsk forskning de siste årene tegner et annet bilde: Norske forskningsmiljøer får gjennomgående tommel opp for deres kontakt med og relevans for norske brukere. I mange evalueringer etterlyses isteden en sterkere internasjonal orientering.

Norsk og internasjonalt i fagene

Fagprofilen i humanistisk forskning er i stor grad styrt av utdanningsbehov. Som eksempel forskes det på norsk språk og litteratur ved de fleste læresteder, mens det er vanskelig å opprettholde forskning på italiensk ved ett eneste lærested. Slik skal det vel være. Norskfaget er stort og viktig i skolen. Likevel har et par evalueringer ment at norsk humanistisk forskning er i overkant opptatt av det norske.

Har studier av norske forhold problemer med å bli publisert internasjonalt? Bare i økonomifagene og deres ledende amerikanske tidsskrifter, etter det vi forstår. Andre samfunnsfag har ikke dette problemet. Uansett handler norsk samfunnsforskning i stor grad om Norge. En stor del av forskningen skjer i instituttsektoren hvor relevans er selve kriteriet. Ved lærestedene styrer utdanningsbehov fagprofilen. Vi har nylig hatt en viktig debatt om at jurister, statsvitere og andre samfunnsforskere bør kjenne norske samfunnsforhold. Så kom det en krig som viste at samfunnsforskningens innsikt i hva som skjer utenfor Norge også er viktig. Vi trenger antakelig begge deler. Norske myndigheter spør dessuten om komparative studier når de finansierer anvendt samfunnsforskning.

Pandemien synliggjorde forskningen i laboratoriene, den delen av helseforskningen som pasientene ikke møter, som like viktig. Denne forskningen er i utgangspunktet internasjonal. Under pandemien så vi også verdien av at vår kliniske forskning er godt integrert internasjonalt. Helseproblemer kjenner ikke landegrenser, men noen land kan være mer rammet enn andre. Norge bidrar ikke bare ut fra egne behov, men også ut fra de behovene som Verdens helseorganisasjon peker på i for eksempel Afrika.

Evalueringen av primærnæringsinstituttene påpekte at Norge er en stormakt innenfor havbruk, men en smågutt innenfor landbruk. Derfor har landbruksforskningen et stort behov for å være i kontakt med den forskningen som skjer utenfor Norge.

En stor del av norsk naturvitenskapelig og teknologisk forskning foregår i næringslivet og instituttsektoren. Men ved lærestedene er det også sterk tradisjon for å gjøre den relevant. Norsk klimaforskning er et eksempel på at universiteter og institutter går sammen om relevant forskning. Dette har historiske røtter.

1742 og framover

Klimaforandringer har skapt problemer før. Isbreene har vokst, ikke bare gått tilbake. I 1742-43 skapte den lille istiden problemer for folk og avlinger i Jostedalen, og det kom nødhjelp fra Bergen (se statssekretærens artikkel i Heimen, 2014). Samtidig satt bergenseren Ludvig Holberg i København som professor ved datidens eneste norske universitet og skrev nyttige bøker om historie og samfunn på folkespråket. Fram til da hadde adelen og det latinske språket dominert ved det som i dag er Nordens eldste universiteter. Disse universitetene i Danmark og Sverige har fortsatt en kultur for å forske uten bekymring for samfunnsbehov.

Norske institusjoner var derimot fra starten av preget av opplysningstidens krav til nytte. Da Vitenskapsselskapet i Trondheim begynte å utgi sine Skrifter i 1765, var det med en tegning på forsiden som viste et fjell med en gruve og vakende fisk i havet utenfor. (I dag ville tegningen vist olje fra havet og fisk i merder.) Senere, da Norge fikk egne forskningsinstitusjoner, bidro folk som Vilhelm Bjerknes, Waldemar Brøgger og Fridtjof Nansen sterkt til at sparsomme forskningsressurser ble brukt for å bygge landet.

Skal utlandet finansiere?

Vår lille gjennomgang antyder at man ikke enkelt kan si at en del forskning svarer på norske behov mens annen forskning ikke gjør det. Men statssekretæren stiller spørsmål om vi kanskje er inne i en uheldig utvikling som kanskje bør få et politisk svar. Dette burde derfor undersøkes. Vi har to hypoteser som kan være feil: Den ene er at norske behov alltid har preget både tematikk, fagprofil og finansiering av norsk forskning – og fortsatt gjør det. Den andre er at norsk forskning har vært like internasjonalt deltakende og avhengig gjennom hele historien. Dette skulle vi gjerne undersøkt. Men erfaringen er at vi må til utenlandske kilder for å finansiere et slikt prosjekt.

Les også: