KRONIKK

Hev ambisjonene!

Av Kari Bø, professor,dr.scient., rektor Norges idrettshøgskole

Publisert 3. april 2014

Norsk forskning har «høy tålmodighet med manglende ambisjoner» ifølge ny rapport. Kari Bø foreslår 12 tiltak for å heve nivået.

26. februar i år ble rapporten Room for increased ambitions? Governing breakthrough research in Norway 1990–2013 lagt frem. Det ble fremhevet at det har vært en god utvikling i norsk forskning, men at Norge er å betrakte som ganske middelmådig når det gjelder siteringer og publikasjoner i høyt rangerte internasjonale tidsskrifter. Norske universiteters synlighet internasjonalt er begrenset, og de har en ujevn kvalitetskultur med det forfatterne bak rapporten kaller «høy tålmodighet med manglende ambisjoner». Rapporten stadfester at norske professorer har svært gode vilkår, men at vi til tross for dette har langt lavere produksjon enn for eksempel Danmark, Nederland og Sveits.

Etter å ha disputert i 1990, vært professor ved Norges idrettshøgskole (NIH) siden 1997, leder av Komité for forskerutdanning i en årrekke og medlem av Programstyret for Klinisk forskning i Forskningsrådet i tre år, har jeg gjort meg opp en del tanker om hva som er årsakene til lav forskningsproduksjon i Norge, og hvordan vi kan øke den.

Treårige stipendiatstillinger er for kort om man skal gjøre nybrottsarbeid.

For oss som disputerte på 90-tallet var normen fem eller flere artikler i doktorgradsavhandlingen. I dag har flere universiteter lagt seg på et minimumskrav på tre artikler. I tillegg trenger kandidatene ikke være førsteforfatter på disse tre artiklene, og man kan også være to som disputerer med samme artikkel. Kollegaer fra land som vi bør sammenligne oss med, forstår ikke hvorfor vi har gått ned i omfang. Jeg ønsker ikke at vi skal tilbake til den gamle dr.philos.-graden, hvor en kandidat var overlatt til seg selv uten kurs og utdanning. Men vi som disputerte i perioden mellom dr.philos. og ph.d., fikk også opplæring i metode, statistikk og vitenskapsteori, og vi hadde nøyaktig samme rammer som dagens stipendiater: tre år fulltid eller fire år med 25 prosent undervisning. Så hvorfor produserer noen fem til seks artikler, mens andre bare produserer tre?

Norske stipendiater har svært gode vilkår i verdensmålestokk. Institusjonene og veilederne bør derfor kunne kreve høy produksjon. Et argument for tre artikler er at kandidater da skal levere på normert tid. Men i statistikk over avlagte avhandlinger ved NIH finner vi ingen sammenheng mellom å publisere tre artikler og levering på normert tid.

Da vi på NIH satte krav til minimum fire artikler for noen år siden, fikk vi til dette umiddelbart på alle fagområder. Hadde vi sagt minimum fem, hadde vi sikkert også fått til det. Økt omfang er bra både for institusjonene og veiledere, men først og fremst for kandidatene selv, som stiller sterkere i den stadig tøffere internasjonale konkurransen.

Monografier på norsk er som å delta i et klubbmesterskap og hevde at man er best i verden.

Omfang er ikke det samme som kvalitet, men stort omfang behøver selvfølgelig ikke bety lav kvalitet. Et kriterium for kvalitet er at forskningen aksepteres i internasjonale tidsskrifter med høy impact factor, slik at den siteres. Kvalitet er også originalitet og dristighet i problemstilling og gjennomføring med optimalt design og optimale målemetoder. I vår statistikk over doktorgradsavhandlinger ser vi ingen sammenhenger mellom færre artikler og høyere kvalitet på artiklene. Forskere med høy produksjon er også de som publiserer i internasjonale tidsskrift med høy impact factor. Målet være høy produksjon og høy kvalitet.

Forskningsrådet og mange andre institusjoner som finansierer forskning, har lagt seg på treårige stipendiatstillinger. Dette kan være greit på noen områder, for eksempel om data er samlet inn (registerforskning med data fra for eksempel gjennomførte studier som for eksempel HUNT). Men det er for kort tid om man skal gjøre nybrottsarbeid eller randomiserte kontrollerte forsøk med tilstrekkelig høyt antall deltakere. I de fleste av disse studiene trenger man minst to år for å inkludere forsøkspersonene. Ved slike studier (som vi trenger langt flere av i Norge) bør stipendiatperioden være fulltid med sikret lønn i fire år.

I Norge kan man bli professor uten internasjonal forskningsproduksjon. Under dekke av at det er vanlig i den gjeldende fagtradisjonen å skrive mer eller mindre interne rapporter og artikler i norske fagtidsskrift og bøker, glir dette igjennom som om det er på samme nivå som en fagfellevurdert, internasjonal publikasjon. For eksempel skriver enkelte fagmiljøer fortsatt monografier på norsk. Det er som å delta i et klubbmesterskap og hevde at man er best i verden, når man egentlig må delta i VM eller OL for å bevise dette.

Det vitenskapelige språket er og blir engelsk.

Å publisere på norsk øker ikke standarden og gjør at vi ikke nødvendigvis rekrutterer de beste inn i toppstillingene. Som professor er det overveiende sannsynlig at man reproduserer sin egen karriereveg til studenter og doktorgradskandidater, slik at de også skriver på norsk og dermed kanskje publiserer på et lavere nivå enn det som er mulig. Er det forsvarlig veiledning av unge forskere som ønsker seg en videre karriere i akademia? Det vitenskapelige språket er og blir engelsk.

Det er hevdet at fagfellevurderingssystemet kan virke konserverende fordi det bare er studier og resultater som faller innenfor den rådende normen på feltet, som akseptertes. Det kan være riktig, men fagfellevurdering er samtidig det eneste systemet som sikrer en kritisk, blindet vurdering av kvalitet. De fleste av oss som har deltatt på denne arenaen i mange år, er enige i at våre artikler alltid blir bedre etter flere runder med fagfellevurdering. Her kan vi stille tydeligere krav i sektoren og få bukt med en «ujevn kvalitetskultur og høy tålmodighet med manglende ambisjoner», som rapporten sier.

I Norge har vi et merkelig system med inndeling av tidsskrifter og forlag i type 1 og 2. Dette har ingenting med internasjonalt omdømme eller impact factor å gjøre, men virker mer som et forsøk på at alle skal kunne få publiseringspoeng uansett hvor man velger å publisere. For eksempel gir publisering i et norsk fagtidsskrift som Fysioterapeuten, som ikke er på Medline/Pubmed eller har impact factor, samme poenguttelling som en publikasjon i Obstetrics and Gynecology, som har en impact factor på 4,7 og er rangert som nummer to på dette fagfeltet.

Et av kriteriene i de internasjonale rangeringssystemene for universitetene, og i bedømming av kvalitet i forskning, er publisering og sitering i tidsskriftene Nature og Science. Det sier seg selv at dette kun vil være aktuelt for noen få forskere innenfor områder i naturvitenskapelig fag. Disse forskningsmiljøene bør selvsagt stimuleres til forskning av slik karakter at den kan publiseres i disse tidsskriftene. De fleste av oss andre, derimot, må stimuleres til å publisere i de mest anerkjente internasjonale tidsskriftene som har høyest mulig impact factor på våre fagfelter.

Hvordan stimulere unge forskere til å bli selvstendige, kreative forskere? Svært mange kommer inn i stipendiatstillinger fra et masterløp hvor de har deltatt i deler av et større, allerede pågående forskningsprosjekt. Deretter søker de ofte på predefinerte prosjekter som er utviklet og innvilget finansiering av en professor. Dersom professoren også skriver prosjektplan og søknad for postdoktorprosjekter, er det vanskelig å se når de unge forskerne skal gjøre selvstendige arbeider. Det er mange fordeler med systemet vi har i dag for oss etablerte forskere, fordi vi får gjennomført prosjekter av høy kvalitet, men det stimulerer ikke de unge til kreativitet eller forbereder dem på det store arbeidet med å skrive søknader i en hard, internasjonal konkurranse.

Noen punkter for å få opp forskningsproduksjon av høy kvalitet i Norge:

  1. Minimum 15 originale forskningsarbeider med første- eller sisteforfatterskap publisert i internasjonale fagfellevurderte tidsskrift for å bli professor i Norge (i tillegg til andre kvalifikasjoner)
  2. Mulighet for fireårige stipendiatstillinger fra Forskningsrådet og andre institusjoner
  3. Alle stipendiater bør ha fire til fem artikler i de beste tidsskriftene på sitt fagfelt.
  4. Stipendiater bør være førsteforfatter på alle artiklene.
  5. Fjern det særnorske systemet med poengdeling etter publiseringskanaler. Erstatt med tidsskrifter som er indeksert i internasjonale databaser og med høyest mulig impact factor.
  6. Øk samarbeid med de beste på aktuelle fagfelt og delta i internasjonale forskningsnettverk.
  7. Stimuler stipendiater til utlandsopphold hos de beste forskerne.
  8. Alle stipendiater bør presentere resultater på årlige internasjonale konferanser.
  9. Inviter de beste forskerne internasjonalt til opphold ved norske institusjoner.
  10. Inviter redaktører i de beste internasjonale tidsskriftene og la stipendiatene legge frem forskningsprosjektene sine for dem.
  11. Gi penger og stimulering til miljøer som produserer forskning av internasjonal interesse.
  12. Postdoktorsøknader bør føres i pennen av doktorandene.