DEBATT

Hvor mange skal ofres for at få skal nå toppen?

Av Leiv K. Sydnes, professor i kjemi ved Universitetet i Bergen

Publisert 9. mars 2015

Jo mer av handlingsrommet som brukes til å bygge opp noen få verdensledende forskningsmiljøer, desto flere forskningsgrupper vil svekkes, skriver Leiv K. Sydnes.

hvor-mange-skal-ofres-for-at-f--skal-n--toppen-


– Det er nå engang slik at det som er verdensledende i dag, kan være lite aktet allerede til neste år, skriver Leiv K. Sydnes, professor i kjemi ved Universitetet i Bergen

I februarnummeret av Forskerforum er det et intervju med statssekretær Bjørn Haugstad der han argumenterer for at det må satses på å bygge verdensledende forskningsmiljø ved norske universiteter og høyskoler slik at vi kan tiltrekke oss flere toppforskere. Dette vil kreve skjevfordeling av midler, og han hevder at det er rikelig med handlingsrom til dette i det norske finansieringssystemet.

Handlingsrommet har Haugstad helt rett i, og det kan belyses ved to eksempler. Det ene gjelder belønningsmidler for uteksaminerte mastergradskandidater. Ved Universitetet i Bergen er belønningen instituttavhengig: Mens en kandidat ved Institutt for biomedisin genererer kroner 30 000 i bidrag lokalt for en mastergrad, gir tilsvarende eksamen fra Kjemisk institutt et samlet bidrag på kroner 15 000. Det andre eksempelet er knyttet til driftsmidler for postdoktor med rammebevilgning fra Norges forskningsråd. Da situasjonen ved universitetene ble undersøkt for en tid tilbake i forbindelse med et større prosjekt jeg er involvert i, kom det fram at disponibel sum varierte fra over 120 000 kroner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet til 0 kroner – kroner NULL – ved Universitetet i Bergen.

Den skjevfordelingen vi allerede blir utsatt for, gjør at forskning på mitt fagfelt syntetisk organisk kjemi er i et økonomisk uføre allerede før forfordeling har blitt tatt skikkelig i bruk som virkemiddel for å realisere drømmer om gjøre norske universiteter verdensledende på utvalgte fagområder. Blir skjevfordelingen innenfor handlingsrommet større, slik Haugstad ivrer for og regjeringens synes å legge opp til, er avvikling av forskning på kostbare fagfelt et alternativ som må drøftes seriøst. Da vil ett grunnleggende spørsmål stå helt sentralt: Hvorfor er det et mål å etablere noen verdensledende forskningsmiljø ved universitetene her i landet?

Skal handlingsrommet være hovedvirkemidlet for å realisere regjeringens langtidsplan, vil et betydelig antall stillinger måtte omplasseres og brukes til å realisere satsningen.

Legges tidsånden til grunn, kan svaret på spørsmålet være at institusjonene trolig vil bli bedre kjent og kanskje komme i bedre posisjon på de utskjelte rankingene, men disse gevinstene er like flyktige som mange toppforskeres bånd til institusjonen de arbeider ved. Mer varige gevinster vil kunne bli resultatet hvis (noen av) de verdensledende miljøene innleder samarbeid med andre forskningsgrupper ved sine institusjoner. Men skal det skje, må disse gruppene ha vilkår som gjør dem attraktive i konkurransen med utenlandske kolleger som tross alt bare er et tastetrykk unna. Det er forskningsvilkårene for disse gruppene som gjennom tiltagende skjevfordeling har blitt svekket så mye at de er i ferd med å bli uinteressante samarbeidspartnere i en slik sammenheng. Og jo mer av handlingsrommet som brukes til å bygge opp noen få verdensledende forskningsmiljøer, desto flere forskningsgrupper vil svekkes. Dermed uteblir den planlagte (?) synergien, og fasiten vil bli noen få verdensledende forskningsgrupper med et større antall ofrede forskningsmiljø som biprodukt. Hvor stor offerviljen er, gjenstår å se, men skal handlingsrommet være hovedvirkemidlet for å realisere regjeringens langtidsplan, vil et betydelig antall stillinger måtte omplasseres og brukes til å realisere satsningen.

Haugstad snakker varmt om verdensledende forskning, og gir inntrykk av at det er et mål for norsk forskning å komme dit. Når norske forskningsmiljø blir verdensledende, er det all grunn til å glede seg, men for meg er viktigere at forskningen ved norske universiteter er av høy kvalitet målt etter de kriteriene som gjelder internasjonalt for slik virksomhet. Det er nå engang slik at det som er verdensledende i dag, kan være lite aktet allerede til neste år. Hvor ble det av fullerenene, karbonforbindelsene som skulle revolusjonere så mangt, og som «alle» skulle forske på for ti–femten år siden, for ikke å snakke om kombinatorisk kjemi, som skulle gjøre utviklingen av legemidler så mye mer effektiv? I dag er de forskningstema på lik linje med mye annet, men du verden så mange som rakk å utnytte dem til å bli prioritert foran mange kolleger som kanskje var vel så dyktige forskere.

Et siste moment er Haugstads punkt om å bli attraktiv: Hvis vi blir attraktive forskere, vil vi tiltrekke oss toppforskere som kanskje så vil komme til Norge og bli oss til velsignelse. For meg er ikke dette et mål. For de forskningstalentene jeg har hatt gleden av å veilede, har det vært mye viktigere at jeg gjennom mitt kontaktnett har hatt muligheten til å sende dem til kreative og dyktige forskere, f.eks. ved MIT, Cambridge og ETH, slik at vi har fått kalibrert egne ferdigheter mot «state-of-the-art» andre steder. Når vi får innpass på disse stedene, betyr det faktisk at vi er attraktive gjennom de ideene, prosjektene og medarbeiderne vi bidrar med, men dette viser ikke igjen i noe politisk regnskap. Det som derimot viser igjen, er om vi tar imot Erasmus Mundus-studenter og kvotestudenter, som jeg får en masse forespørsler om. Men slike må jeg si nei til, for det følger ingen driftsmidler med disse studentene fra noe hold, inkludert UiB.