Av Gary Hoffman, førstelektor i musikk og verneombud ved campus Nesna
Publisert 20. oktober 2021 kl. 15:03
Fra det ble kjent at Støre-regjeringen vil gjenreise høyere utdanning på Nesna, har flere mektige toppledere fra akademia, som UiO rektor Svein Stølen, UiT-rektor Dag Rune Olsen og Norsk studentorganisasjon (NSO) leder Tuva Todnem Lund uttalt seg negativt i Khrono om problematikken rundt finansieringen.
I tillegg har vi hørt grublinger og “sour grapes” fra politikere som Sivert Bjørnstad (FRP) i Dagbladet og tidligere kunnskapsminister Henrik Asheim (Høyre) i Khrono. De uttaler bekymring over at en gjenreising kan ta vekk midler fra andre etablerte institusjoners muligheter for blant annet å konkurrere internasjonalt. For å korrigere historieløsheten til de som nå roper høyest i media og gi et helhetlig blikk og et komplett svar må vi tilbake i tid.
Rett før valget høsten 2021 gav Nokut-leder Kristin Vinje et overblikk i Khrono og Forskerforum der hun beskrev reformene i høyere utdanning fra Kvalitetsreformen i 2001. Hun gav en rosenrød beskrivelse av resultatene og konkludertr med at; “Det er vanskelig å se for seg at man skal gå helt bort fra prinsippene om mål- og resultatstyring.”
Mål og resultatstyring, også kjent som “New Public Mangement”, er tatt direkte fra “big business”-verden. Men hun glemte å nevne en ting, ved å fjerne mye av det som hun beskrev som “detaljstyring”, gikk høyere utdanning i Norge fra å være et statsfinansiert organ med studenter jevnt distribuert utover landet til en situasjon der institusjonene nå måtte konkurrere med hverandre om studentene. Vi gikk fra å være en utdanningsinstitusjon til å bli et firma, og alt det medfører.
Høsten 2001 da jeg ble ansatt ved tidligere Høgskolen i Nesna (HiNe) hadde vi 1520 studenter. Befolkningen på tettstedet ble nesten fordoblet da høst semesteret startet og på åpningsdagen var idrettshallen fylt opp av studenter og lærere. Høgskolen måtte i årevis komme opp med midlertidige kontorløsninger for å skaffe nok kontorplasser til alle ansatte.
Dette var bakgrunnen for en mangeårig kamp og byggingen av et nytt G-bygg i 2006 til 500 millioner kroner, med nye kontorfasiliteter, kantine og undervisningsrom som black box, møterom med mer. Men, med Kvalitetsreformen i 2001, kunne plutselig utdanningsinstitusjonene selv velge hvor mange studenter de ville ta inn på deres studier. Dermed startet en slusing av studenter fra de mindre institusjonene i distriktene og til de store bynære institusjonene, nå med et utall parallelle klasser eller ingen «tak» på klassestørrelser.
Andre negative konsekvenser var akutte kriser for mangel på studentboliger i storbyene, priser på privat hybelleie gikk til værs, og vil jeg påstå, en reduksjon av kvalitet i undervisningen. De som så gevinsten var institusjonene som nå kunne få bedre uttelling på studenttall, storby-hybeleiere og byggebransjen. Om en sentral institusjon tar opp dobbelt så mange studenter som det er plass til, garanterer man seg også mot at det naturlige frafallet ikke vises i statistikken for gjennomføringsgrad.
I forkant av fusjonen mellom HiNe, Universitet i Nordland og Høgskolen i Nord Trøndelag, ble det presentert av daværende Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en type business modell som kalles for en “roll-up merger”; når to eller flere firmaer blir enige om at det vil være til alles beste å slå seg sammen for å danne èn sterkere, mer robust enhet med en forventet vekst til alle tidligere enheter.
Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord Trøndelag planla imidlertid en “hostile takeover”. Som når et pengerikt firma eller fond kjøper opp en kontrollerende mengde aksjer i et konkurrerende firma for deretter å legge det ned. Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord Trøndelag presenterte HiNe et “roll-up merger” senario men planla egentlig en “hostile takeover”. Dette er en meget kynisk og skadende måtte å drive business på men veldig populært på Wall Street. HiNe hadde ikke en sjans i dette skuespillet.
I mitt debattinnlegg i Universitetsavisa skrev jeg at Campus Nesna med vilje ble bygget ned for å gi Nord universitet en unnskyldning for å “måtte” legge oss ned. Men hvorfor legge ned en høyst oppegående og velfungerende selvstendig campus med høy kvalitet, fullt støtteapparat og stort vekst potensiale? Ett ord; penger. Med fusjonen ble Nesnas statlige bevilgning på 130 årlige millioner direkte overført til banken (universitetsledelsen) i Bodø. Etter 100 års drift av en selvstendig institusjon satt vi på Helgeland og Nesna igjen med ingenting.
Så, når topplederne i akademia så sterkt går ut i media og viser bekymring over hvor pengene til gjenreising av høyere utdanning på Nesna skal komme fra, svaret er enkelt. Fra Nord. Akkurat som Sp-politiker Marit Arnstad, en meget dyktig advokat, mener i sitt intervju i Khrono i mai i år.
Nord fikk overført 130 millioner fra eieren for videre drift av campus Nesna. Da Nord ikke lenger så seg villig til å drive høyere utdanning på Nesna, burde pengene blitt betalt tilbake. Det har de ikke gjort så langt. Kanskje den nye regjeringen kan se nærmere på saken?
Les også:
