Trenger vi en tillitsreform i høyere utdanning?

Trenger vi en tillitsreform i høyere utdanning?

Av Kristin Vinje, direktør i NOKUT

Publisert 13. september 2021

Det er sikkert mulig å redusere omfanget av rapporteringer, men det er vanskelig å se for seg at man skal gå helt bort fra prinsippene om mål- og resultatstyring, selv om man kan forbedre måten det gjøres på, skriver direktør i NOKUT, Kristin Vinje.

Stortinget behandlet i våres den såkalte styringsmeldingen (Styring av statlige universiteter og høyskoler), som handler om hvordan man skal styre universitetene og høyskolene fremover. Meldingen gir et klart signal om at regjeringen ønsker å styre mer i det store og mindre i det små, altså mindre detaljstyring. Men, hva betyr det, og hvordan henger dette sammen med opplevelsen av høyt styringstrykk i sektoren, og et uttrykt behov for en tillitsreform fra flere hold?

Flere av de politiske partiene og Forskerforbundet har tatt til orde for at det trengs en tillitsreform i høyere utdanning, der mindre rapportering og færre resultatmål er to av komponentene. Dette kan vi også lese om i Forskerforums nylig publiserte artikkel om styring av utdanningssektoren. Men hvordan står det egentlig til med tilliten i utdannings-Norge? Har vi et system som legger til rette for at institusjonene får tilstrekkelig handlingsrom? Og hva skal til for å sikre utdanning i hele landet av best mulig kvalitet?

Annonse

Kvalitetsreformen: sin tids tillitsreform

For å svare på dette er det naturlig å se tilbake til 2003, da kvalitetsreformen i høyere utdanning ble innført. Kvalitetsreformen var på mange måter sin tids tillitsreform, da den ga norske universiteter og høyskoler større faglig og organisatorisk frihet. Vi gikk fra en stor grad av detaljstyring av de høyere utdanningsinstitusjonene til mer overordnet og dialogbasert styring. Kvalitetsreformen bidro til at vi innen høyere utdanning fikk et system for tilsyn, akkreditering og evaluering. NOKUT ble opprettet som et uavhengig kvalitetssikringsorgan for å påse at utdanningskvaliteten ble ivaretatt. Det ble innført resultatbasert finansiering, ny gradsstruktur (bachelor, master og ph.d) og forbedrede systemer for studentveiledning og oppfølging. Selv om mye har skjedd siden reformen ble innført for snart 20 år siden, mener jeg at denne organiseringen i hovedsak har tjent oss vel.

Organiseringen gjør at utdanningsinstitusjonene i stor grad kan opprette nye studietilbud uten å søke godkjenning hos myndighetene. Med friheten kommer også et ansvar: Institusjonene må selv forsikre seg om at studiene de vil opprette, tilfredsstiller nasjonale kvalitetskrav fastsatt av Kunnskapsdepartementet og NOKUT. Utdanningsinstitusjonene må også føre intern kontroll med at alle eksisterende studier tilfredsstiller de samme kravene. Det betyr at studentene og samfunnet rundt kan ha tillit til at utdanningen som tilbys er av god kvalitet.

Medført større selvbestemmelsesrett og mindre detaljstyring

Siden implementeringen av kvalitetsreformen kan vi grovt sett si at Kunnskapsdepartementet har styrt de høyere utdanningsinstitusjonene gjennom lov, statsbudsjett og tildelingsbrev, styringsmøter og dialog, samt innføring av individuelle utviklingsavtaler.

Kvalitetsreformen har altså medført større selvbestemmelsesrett og mindre detaljstyring enn hva tilfellet var før reformen ble innført tidlig på 2000-tallet. Men hva så med utdanningskvaliteten? Basert på evalueringer av reformen, flere forskningsrapporter og erfaringsbasert kunnskap er det lite som tyder på at selve kvaliteten i utdanningen har løftet seg merkbart.

I etterkant av kvalitetsreformen har myndighetene gjort flere grep for å styrke og videreutvikle utdanningene, blant annet gjennom strukturreformen, der flere institusjoner ble slått sammen til færre og større enheter. Regjeringen har også fremmet flere stortingsmeldinger for å styrke kvaliteten samt innført langtidsplaner for forskning og høyere utdanning. Dette kan sees på som en mer «soft» måte å styre UH-institusjonene på.

Trenger vi en tillitsreform, og hva betyr det?

Når styringsmeldingen nå signaliserer mer overordnet styring av sektoren, er det bra. Det burde være et godt utgangspunkt for en ytterligere tillitsbasert styring. Spørsmålet er om vi trenger en reform, og hva det egentlig skal bety. Det er sikkert mulig å redusere omfanget av rapporteringer, men det er vanskelig å se for seg at man skal gå helt bort fra prinsippene om mål- og resultatstyring, selv om man kan forbedre måten det gjøres på. Samtidig må politiske myndigheter være varsomme med å introdusere stadig nye føringer for hva man vil oppnå gjennom UH-sektoren.

Det er nok fremdeles mange i UH-sektoren som opplever styrings- og rapporteringstrykket som stort, og da kanskje særlig profesjonsutdanninger som eksempelvis lærerutdanningen. For høy grad av sentral detaljstyring av utdanningenes innhold kan ha en negativ effekt på institusjonenes arbeid med pedagogisk og faglig utvikling, og dermed også potensielt på kvalitetsarbeidet. NOKUT har tidligere pekt på at utstakt bruk av rammeplaner begrenser den faglige friheten til institusjonene, at de hemmer nytenking, og at de delvis er i utakt med utviklingen i arbeidslivet.

Lite støy

Uansett hvordan styringen av sektoren skal være i fremtiden er det viktig å ta vare på kjernen av det tillitsbaserte systemet vi har etablert, der institusjonene har fått større både faglig og organisatorisk frihet samtidig som vi har etablert gode mekanismer for å sørge for kvalitet i utdanningen. Det bidrar til at befolkningen kan ha tillit til at utdanningen i Norge holder en viss kvalitet.

Det er også verdt å reflektere over den muligheten vi har i et lite land som Norge til faktisk å kunne utøve en strategisk dialog med hver enkelt høyere utdanningsinstitusjon er et nasjonalt fortrinn. Tatt i betraktning alle reformene som har blitt implementert siden 2003 og fram til i dag, er det bemerkelsesverdig sett i et internasjonalt perspektiv hvor lite støy det har vært rundt implementeringen av disse. Det lover også godt for framtiden, slik at tilliten kan bevares og at utdanningsinstitusjonene vil fortsette arbeidet med å utvikle kvaliteten i utdanningene.

  • Les også: