«Hvordan skal jeg, en introvert underviser, overleve i dette ekstroverte helvete?»
LUKK

«Hvordan skal jeg, en introvert underviser, overleve i dette ekstroverte helvete?»

Av Lorenz Khazaleh, sosialantropolog og for tiden tysklærer i Tyskland

Publisert 12. mai 2022

Som lærer på en skole eller et universitet er alles oppmerksomhet rettet mot deg. Er ikke lærere som programledere på TV? Vi må levere et show som overbeviser.

Natta til første skoledag sov jeg dårlig. Jeg hadde allerede undervist i tre år, både på universitetet her i byen og på språkskoler, men etter to års koronapause begynte jeg å tvile. Er det en god ide, at jeg som introvert, fortsetter å undervise? Jeg liker å møte mennesker. Men jeg misliker å stå i sentrum og blir sliten av å være sosial i mange timer. Når det er pause, drar jeg helst til skogen.

Som lærer på en skole eller et universitet er alles oppmerksomhet rettet mot deg. Er ikke lærere som programledere på TV? Vi må levere et show som overbeviser. Studentene observerer, gransker og vurderer deg like kritisk som en terningkastende journalist. Ingenting kan du skjule for dem. De legger merke til om du har sovet godt eller ikke («De ser sliten ut, herr lærer») og når du har på deg en ny skjorte («Gul er fin farge!»). Få sekunder etter at du skriver navnet ditt på tavla, har de allerede funnet fram til Facebook-profilen din og kommenterer bildene.

Annonse

Så hvordan skal jeg, en introvert underviser, overleve i dette ekstroverte helvete? Et kjapt nettsøk viser at mange har vært innom lignende tanker. «Jeg har litt lyst å bli lærer, men tingen er at jeg er en veldig stille og innadvendt person. Jeg føler at dette ikke er skikkelig akseptert at en lærer er», skriver en bruker på kvinneguiden.no Å være introvert er for mange belagt med stigma. Det er de utadvendte det søkes etter i jobbannonser. Til og med en renholder på et museum i Rogaland må være «utadvendt og entusiastisk». I Universitas leser jeg: «På et universitet som lar seg styre av ekstroverte idealer, er det mange tenkende hoder som ikke finner sin plass«

Utvider jeg søket og tenker meg nøyere om, slår forestillingen om «ekstrovert = normal» fort sprekker. Overraskende mange kjente personligheter er introverte: Barack Obama, både Tysklands gamle kansler Angela Merkel og hennes etterfølger Olaf Scholz, Microsofts grunnlegger Bill Gates, eller musikere som min gamle helt siden ungdomsdagene Jeff Lynne, frontmannen til Electric Light Orchestra. Bare for et par år siden spilte han foran 50 000 fans. Hvordan klarer han og de andre det?

Fordi de tiltrekker seg oppmerksomhet, tror vi at de ekstroverte representerer majoriteten, sier forskere. I realiteten finnes det minst like mange introverte som ekstroverte. Innen akademia er de introverte sannsynligvis overrepresentert. Man må jo trives i sitt eget selskap for å jobbe akademisk og bli spesialist i et felt? Å fremme utadvendthet er sløsing med talenter, viser psykolog Adam Grant i sin forskning. De «stille» er ikke bare gode tenkere, men også flinkere til å skape kreative arbeidsmiljøer der alle får bidra med ideer. Interessen for «introverte ledere» er økende ifølge Sarah Elisabeth Kippernes som i 2020 skrev en masteravhandling om temaet.

Likevel: Er det sunt å tenke i slike strikte dikotomier introvert mot ekstrovert? Jeg beynner å føle meg uvel. Jeg tror Espen Skorstad, spesialist i arbeids- og organisasjonspsykologi, har et poeng når han sier at en stor del av litteraturen om introverte er overforenklende. Ekstroversjon-introversjon er bare en av mange variabler som har betydning for hvordan man utfører en jobb, forklarer han i et intervju med Teknisk Ukeblad. Kanskje er spørsmålet «Kan en introvert være lærer?» feil stilt. Og kanskje er fasiten enkel og banal, nemlig at det både i bedrifter, skoler og universiteter unansett er lurest å ha en god blanding av mennesker med ulik personlighet? Vi utfyller jo hverandre.

Jeg har i hvert fall sovet bra i det siste.

Les også: