«Jeg håper vi snart slutter å la tellekanttenkningen dominere»

«Jeg håper vi snart slutter å la tellekanttenkningen dominere»

Av Hilde Larsen Damsgaard, dosent og studiekvalitetsleder på Universitet i Sørøst-Norge

Publisert 4. juni 2020

Jeg håper høyere utdanning ikke blir som før koronatiden, skriver Hilde Larsen Damsgaard.

Når koronatiden er over, håper jeg vi fortsetter med mye av det vi har begynt med i høyere utdanning, og slutter med mye av det vi etter min oppfatning har holdt på med altfor lenge. Når mye står på spill, når vi erfarer store endringer, kan det også danne grunnlag for et kritisk blikk på gjeldende praksis innenfor utdanningssektoren. I dette debattinnlegget skal jeg utdype mine refleksjoner rundt dette.

Hilde Larsen Damsgaard

Vilje til endring

I forbindelse med koronakrisen har ansatte i høyere utdanning vist stor omstillingsevne. På få uker har det nærmest foregått en digital revolusjon. Vi tar oss frem i det digitale landskapet, prøver ut nye verktøy, underviser og veileder studenter på nye måter. Vi deltar i workshops og webinarer og tilegner oss både ny kunnskap og nye erfaringer i rekordfart. De endringene som nå har skjedd på kort tid, ville det trolig ellers ha tatt år å få til. Jeg håper høyere utdanning fortsetter å vise vilje til forandring og evne til å snu seg raskt rundt når det trengs, både når det gjelder egen virksomhet, og når det gjelder ansvaret for å drive bærekraftig og miljøvennlig.

Fra «jeg» til «vi»

De sjumilsstegene vi nå tar, er en dyd av nødvendighet. Det er ikke lenger mulig å avvise digitale verktøy med det som begrunnelse at «dette er ikke noe for meg». Vi beveger oss nå fra en praksis der vi har jobbet mye alene med undervisning i våre «egne» klasserom, til i mye større grad å etablere en felles praksis der digitale verktøy åpner nye dører. Jeg håper vi fortsetter å dele med hverandre, hjelpe hverandre og lete etter gode løsninger sammen også etter koronatid. Jeg håper at bevegelsen fra «jeg» til «vi» har kommet for å bli.

Dessuten håper jeg vi beholder det blikket vi nå nærmest kollektivt retter mot studentene, og fortsetter å prioritere arbeid med å etablere nye faglige felleskap preget av samarbeid om læring og læringsomgivelser. Da blir det mulig å gi honnørordet kvalitetskultur et mer forpliktende innhold, og da blir muligheten til å mestre utdanningen kanskje mer reell for flere studenter. Samtidig håper jeg at vi i felleskap fastholder at digitalisering fra nå av ikke alltid kan være svaret. Det digitale er ikke nødvendigvis alltid det beste. Når koronakrisen er over, digitaliserer vi forhåpentligvis mer enn tidligere, samtidig som vi fastholder former for undervisning, samarbeid og nærhet som skjermmøtene ikke gir oss. Jeg ønsker meg derfor en kombinasjon av iver, nysgjerrighet, bevegelse og kritisk refleksjon.

Les også: «New Public Management har erobret maktposisjoner og den sunne faglige fornuft»

Byråkratisering

Nå når digitaliseringsvinden blåser over landet, når vi kollektivt sier ja til mye nytt, er tiden også inne til å se kritisk på deler av vår vanlige hverdag og si nei til mye av det som lenge har preget høyere utdanning. For eksempel at vi forholder oss til mye som trolig hadde gått over av seg selv hvis vi hadde latt det bli liggende urørt. Vanligvis bruker vi mye tid på ad hoc-pregede arbeidsoppgaver og på å forflytte oss mellom campus i store universiteter. Vitenskapelig ansatte får stadig mer administrativt ansvar. Det foregår en taus forskyving av ansvar og arbeid. Dette stjeler tid fra kjerneoppgavene i akademia. Vi bruker mye tid på å lese og svare på mailer som i liten grad angår kjernevirksomheten vår. Vi tilbringer time etter time i møter, noen av dem uten hode og hale og med få konsekvenser for den faglige driften. Mange rapporterer i mengder uten at det er mulig å se hva rapporteringen fører til. Kanskje kan vi huke av i et kvalitetssikringssystem, men om det bedrer kvaliteten, er heller tvilsomt. Vi byråkratiserer og byråkratiseres rett og slett mer. Mye av dette håper jeg vi slutter med.

Poeng trumfer kvalitet

Etter at koronakrisen er over, håper jeg at vi langt oftere spør hva vi skal, må og vil bruke tiden vår til. Det innebærer at hvorfor blir et dominerende spørsmål, og at svaret på dette spørsmålet i større grad er et felles anliggende for ledere, vitenskapelig ansatte og administrasjon. Jeg håper vi sammen setter på bremsene og hjelper hverandre til å unngå å bli fanget i et hamsterhjul som bare går fortere og fortere rundt. Det kan bety at vi i økende grad må protestere mot at utdanningssystemet primært styres av krav om målbarhet, effektivitet og nytte, uten at vi diskuterer hvem det er nyttig for. Jeg har også et ønske om at vi snart tar inn over oss at vi blir fattigere hvis kvalitet begrenses til å handle om struktur, størrelse, mengde og lønnsomhet. Det er på tide at kvalitetsbegrepet i langt større grad knyttes til innholdet i virksomhetene våre, til det livet som leves innenfor rammene vi omgir oss med. Lenge har det fremstått som om kvalitet handler mer om hvor mange publikasjonspoeng som produseres enn om innholdet i det vi skriver. Lenge har kvalitet forstått som lønnsomhet og studiepoengproduksjon trumfet kvalitet forstått som danning og evne til kritisk tenkning. Jeg håper vi snart slutter å la tellekanttenkningen dominere og ikke fortsetter å styre høyere utdanning ut fra et tankesett som i utgangspunktet ikke var ment for, og heller ikke passer godt for, akademisk virksomhet.

Les også: New Public Management er den største trusselen mot god forskning

Motstridende krav

Ofte tas beslutninger i akademia langt unna der de skal settes ut i livet. En rekke dilemmaer transporteres dermed stadig fra dem som beslutter, til dem som skal utføre. Et eksempel er kravet om økt gjennomstrømming som skal realiseres i en mangfoldig studentgruppe samtidig som ressursene reduseres. Et annet eksempel er de motstridende kravene om det eksellente og det effektive og motsetningen som ligger i forventningen om at utdanningssystemet skal dyrke det unike og samtidig favne alle. Dilemmatransporten kan skape maktesløshet og avmakt og bør utsettes for et felles kritisk blikk. Hvordan forvaltes forholdet mellom makt og ansvar innenfor høyere utdanning? Hvor ble dialogen om veivalg og våre felles utfordringer av? Jeg håper vi slutter med en praksis der vitenskapelig ansatte selv må finne ut av hvordan dilemmaene skal håndteres. Jeg håper vi i mye større grad samarbeider om hvordan ambisjoner skal realiseres, og hvordan tilgjengelige ressurser skal benyttes.

Les også: Jeg vil ikke bare telles

Manglende medvirkning

I vår vanlige hverdag blir vi for sjelden bedt om å mene noe om saker mens de utredes. Når de i realiteten allerede er nesten avgjort, kan det hende vi blir spurt. Og da bruker vi tid til å respondere til ingen nytte. Fora som kalles medvirkning, blir kanskje heller sandpåstrøing. Hvor ble det av vektleggingen på demokrati, medbestemmelse og medborgerskap i akademiske institusjoner? Den såkalte demokratiseringen av høyere utdanning innebærer at det har foregått en forflytning av definisjonmakt. Eksterne aktører, ledelse og administrasjon har i mange sammenhenger langt mer innflytelse enn vitenskapelig ansatte. Det fører til at sistnevnte gruppe i mindre grad er med på å legge premissene og sette dagsordenen. Jeg håper at vi kollektivt sørger for at vitenskapelige ansatte fremover ikke settes på sidesporet.

Hvis jeg får mine ønsker oppfylt, fortsetter høyere utdanning å være i bevegelse. Jeg håper denne bevegelsen innebærer at vi i fellesskap også i fremtiden sier ja til studentsentrering, deling og samarbeid. Samtidig håper jeg at den omveltningen vi nå har erfart, gjør at vi sammen sier nei til økt dilemmatransport, taus makt- og ansvarsforskyving, hamsterhjul og sandpåstrøing. Håpet er at høyere utdanning ikke blir som før.

Les også: