Av Bår Stenvik
Publisert 4. juni 2024 kl. 10:14
I de mange samtalene vi har hatt i denne spalten, går noen frustrasjoner stadig igjen, som tellekantene i forskning og Forskningsrådets tildelinger. Ettersom tellekantsystemet skal endres i 2025, er det på høy tid å få noen i tale som faktisk har forsket på disse temaene, for eksempel Ingvild Reymert. Som tidligere politiker for SV kunne man fort tenke at hun var i den humanistiske leiren som er innbitt skeptisk til homo økonomikus-aktige, rigide tallsystemer som skal incentivere mennesker hit og dit. Men den stereotypien blir modifisert av at hun for tiden er instituttleder på Handelshøgskolen ved Oslomet.
– Hvordan havnet du her?
– På Handelshøgskolen har vi blant annet økonomer og statsvitere, og vi utdanner også folk i offentlig sektor, det er der min spesialisering er. Men jeg søkte meg hit fordi jeg tror at vi som jobber med studier av offentlig sektor, har mye å lære av de som jobber med bedrifter og næringsliv. Det er ofte de samme mekanismene som fungerer i en organisasjon, og det er det som faglig sett driver meg.
– Alle forskere vil si at de drives av faglig interesse, men skjer det noe med folk når det også settes et tall på faglige prestasjoner, for eksempel publisering i visse tidsskrift?
– Det er veldig vanskelig å dokumentere. Jeg tror nok vi alle blir litt påvirket, men at særlig yngre forskere i midlertidig stilling kanskje justerer karrieren sin etter hvor det er lettest å få publisert: «Kanskje jeg skal vente litt med denne forskningsideen til jeg får fast stilling, for den vil ikke umiddelbart gi meg noen publiseringspoeng.»
– Dette er kritikken om at tellekantene stimulerer til «plukking av lavthengende frukt» – at de pirker litt i kantene av det som allerede er gjort, i stedet for å forfølge nye, revolusjonerende ideer?
– Både ja og nei. Det norske tellekantsystemet gir uttelling for kvantitet, men du får også større anerkjennelse av å komme i de tyngre tidsskriftene, og det gjør at du strekker deg litt ekstra.
Reymert sier hun langt på vei vil friskmelde tellekantsystemet:
– Jeg opplever ofte at tellekantdiskusjonen er svart-hvit: «Nå har de tatt over hele akademia, nå er det bare tellekanter, og du får ikke jobb hvis du ikke har nådd opp i de viktige tidsskriftene.» Min forskning viser et mer nyansert bilde.
Ifølge Reymerts ph.d. fra 2021 brukes tellekanter først og fremst som en utsilingsmekanisme tidlig i ansettelsesprosessen, og i mindre grad i den faglige vurderingen av kandidatene.
– Når du får 100 søkere, har du ikke sjans til å gå igjennom alle, og da vil det jo være naturlig å se på antall publikasjoner og hvor folk har publisert. Mine studier viser at tellekanter brukes som et supplement og ikke som en erstatning for fagfellevurdering.
I doktorgradsarbeidet fant hun at tellekanter var forholdsvis viktigst ved ansettelser i økonomifaget. I fysikk og informatikk, der de jobber mer i faggrupper, var komiteene mer opptatt av hvorvidt søkeren hadde den rette kompetansen og fagporteføljen og passet inn i forskningsgruppen. Undervisningspotensial var også viktig, og sosiologene la ned mye arbeid i en faglig vurdering av kandidatenes innsendte arbeider. Først og fremst fant hun at det var ansettelseskomiteenes sakkyndige vurderinger som rådde, og at de ikke ble overstyrt av tellekanter.
– Nå er jeg også i den posisjonen at jeg har rekruttert ganske mange selv. For oss er det veldig viktig å være en god underviser, og vi ser på om folk driver med formidling eller har andre erfaringer som er relevante for stillingen. Vi legger også mye vekt på intervjuet.
– Det er interessant, for intervju er veldig subjektivt sammenlignet med harde tall?
– Nettopp, og derfor synes jeg det er kjempevanskelig å si hvor viktig intervjuet skal være. Vi må ha et visst innslag av skjønn, men på den andre siden åpner det for å rekruttere egne venner, skjevfordeling, trynefaktor …
– Det er lett å ansette sånne som ligner på deg selv?
– Jeg husker jeg snakket med en professor på Stanford da jeg skrev doktoravhandlingen min, og han sa: «Men Ingvild, på 50-tallet så visste vi om alle og ringte rundt til dem, det var ikke like formelt som det er i dag.» Jeg tror man skal passe seg for å romantisere hvordan det var før. Ja, ting var mer uformelt før, mer akademisk styrt, universiteter var mindre organisasjoner, og ting var mer kollegialt bestemt. Men da var det noen kollegaer som hadde mer makt enn andre.
Mange opplever at hvem som får tilslag og ikke, er litt bingo.
– Og da var det også noen som ikke ble oppringt?
– Ja, og de som argumenterer veldig sterkt mot det nye systemet, glemmer at det ikke var et maktvakuum på universitetet før, der alt ble rettferdig fordelt mellom likeverdige professorer. Det var kanskje vanskeligere å komme inn for kvinner eller andre med nye ideer, og der kan tellekanter være et objektivt kriterium. Nå kan yngre kvinner slenge i bordet: «Her er mine tall, her er hva jeg har publisert.»
– Tallene er ærlige?
– Ja, jeg tenker i hvert fall at disse formelle prosessene har gjort avgjørelsene mye mer organiserte og gjennomsiktige enn de var før.
Reymert fremhever at tallene ikke bare har gjort sitt inntog i akademia.
– Det er åpenbart en del av en større samfunnsutvikling. Kvantitative mål på kvalitet blir brukt i større grad i veldig mange andre sektorer – fra rating av hoteller til spisesteder, og til å se på strømmetall for musikk. Det er også fordi tallene er mer tilgjengelige enn før. På 90-tallet fantes publiseringstallene bare på CD-rom, tilgjengelige bare for noen bibliometrikere – nå har alle tilgang til tallene.
Av og til kan det virke som det finnes en idé om at det var en slags «gullalder» i akademia, da alt var litt mer løst og ledig. Professorer styrte selv, og det fantes bare pliktoppfyllende sekretærer, ikke en administrasjon som stilte krav. Studentene kunne komme og gå som de ville, og bruke tiden de trengte til sin nødvendige modning og backpackerturer, innimellom filosofiske samtaler og forelesninger.
– Jeg har hørt at det er mye misnøye med «samlebåndsproduksjonen» av studenter, som rushes gjennom systemet for at institusjonene skal få tilfredsstilt sine mål for antall studiepoeng og grader?
– Sist jeg så denne kritikken, var i en kronikk av Bernt Hagtvet i Klassekampen 2. mars. Jeg syntes det var påfallende at han etterlyste en evaluering av kvalitetsreformen, gitt at NIFU allerede i 2006 gjennomførte en grundig evaluering av den og siden har gjennomført en rekke studier og evalueringer av norsk høyere utdanning. Jeg er uenig i at vi utdanner studenter på samlebånd, og vil stille spørsmål ved ideen om den gamle «gullalderen», iallfall hvis det skulle være tiden rett før innføringen av kvalitetsreformen. Universitetene legger i dag langt mer vekt på å sikre utdanningskvalitet enn i tiden rett før reformen. Vi forventer at ph.d.-studentene publiserer internasjonalt, og det stilles større krav til oppfølging av dem, for eksempel med flere seminarer og arbeidskrav i løpet av semesteret.
– Jeg studerte i gullalderen, så jeg vet ikke hva «arbeidskrav» er?
– Lekser. Altså – øvelsesoppgaver du må levere for å bestå et kurs. Så mens du før kvalitetsreformen kunne melde deg opp til fag og bare dukke opp til eksamen noen måneder senere, må studenter i dag jobbe jevnlig gjennom hele semesteret. Studentene har flere innleveringer og mer kontakt med de ansatte enn i tiden rett før kvalitetsreformen. Og det morsomme er at studentene mine etterspør flere øvelsesoppgaver. Dessverre er vi finansiert på den laveste utdanningskategorien fra Kunnskapsdepartementet, så jeg kan ikke ansette like mange faglærere som det de har på medisin- eller veterinærstudiet. Dermed kan vi tilby mye mindre oppfølging. Det synes jeg er skikkelig leit.
– For lekser og oppfølging er dyrt?
– Å ansette flere fagansatte er dyrt. Derfor tenker jeg at studentene bør være de første til å hegne om resultatbaserte komponenter som for eksempel studiepoengproduksjon. Det gir et incentiv til universitetene om at vi skal sørge for god nok utdanningskvalitet og sikre at studentene kommer seg gjennom løpet – og at institusjonene som får det til, skal få betaling for jobben de faktisk har gjort. Hvis vi ikke får betalt for den jobben, er jeg redd noen universiteter vil fristes til å kutte i utdanningskvalitet, og at vi går tilbake til tiden før kvalitetsreformen, da det var mindre oppfølging av studentene.
Reymert har også forsket på forskeres tiltro til fagfellevurdering. Da fant hun ut at forskere stolte mye på vurderingen til fagfeller når det gjaldt tidsskriftpublisering, men ikke så mye når det gjaldt tildeling av forskningsmidler. Det er dels et resultat av at tidsskriftvurdering gjøres av relevante spesialister, mens komiteene til Forskningsrådet består av folk med mer generell kompetanse og det er litt mer tilfeldig hvorvidt det sitter noen i komiteen som har god forståelse av akkurat ditt prosjekt.
– Mange opplever at hvem som får tilslag og ikke, er litt bingo. Og det er det vel også. Det er nok surt å ikke få gjennomslag når du har bygget opp masse rundt et prosjekt, og så må du gå og gjøre noe helt annet.
– En forsker jeg intervjuet, luftet ideen om å droppe hele Forskningsrådet og bare gi en sum til hver forsker som de disponerer selv, så alle slipper å bruke så mye av tiden sin på søknadsskriving?
– Søknadsprosessene i Forskningsrådet kan selvfølgelig forbedres, og det har nylig blitt innført løpende søknadsfrister og karantene. Det vil forhåpentligvis stimulere til at forskere sender inn færre og mer gjennomarbeidede søknader. Men å avvikle Forskningsrådet og bare smøre de verdifulle forskningsmidlene jevnt utover til forskere helt uavhengig av om de har prosjekter eller ikke – det er en svært dårlig idé. Selv om det er frustrerende å ikke få tilsagn på en søknad, er ofte søknadsprosessen verdifull. Gjennom å søke etablerer du et tydeligere forskningsprosjekt. Du får inn samarbeidspartnerne, og du får bedre innsikt i tidligere forskning og hvor du skal hente data. Selv om du ikke fikk tilslag, kan du kanskje jobbe videre med noe av prosjektet.
– Vi skal ikke ha mindre styring, jeg tror heller vi må sørge for bedre.
– Det er vel litt av fellesnevneren for alle kontroll- og styringsregimer at folk blir nesten mer frustrert av tidsbruken enn av styringen?
– Ja, for å komme tilbake til rekrutteringsprosessene: Det er en ganske bred evaluering når du kombinerer kvalitative faglige vurderinger, tellekanter og intervju. Hadde vi bare basert oss på én av de tre, ville det blitt feil. Men utfordringen med den bredden er at det tar sykt mye tid. Det er det alle kritiserer. Men vi bruker offentlige midler, så det er åpenbart at vi må vise at vi bruker fellesskapets midler på en god måte.
– Finnes det noen løsning på det dilemmaet?
– Jeg opplever at sektoren beveger seg i riktig retning. Det blir lagt mindre vekt på styringsparametere og mer vekt på utviklingsavtaler. Samtidig trenger vi styring, Vi skal ikke ha mindre styring, jeg tror heller vi må sørge for bedre.
– Noe av kritikken har vært at når det ikke belønnes å drive offentlig formidling, prioriteres formidlingen bort?
– Når vi har undersøkt, viser det seg faktisk at forskere formidler: De har kontakt med næringslivet, de er aktive samfunnsdebattanter, de driver etter- og videreutdanning, de oppsøker historielag på Løten. De fleste gjør mye, og de får også ganske mye anerkjennelse for det. Min opplevelse er at de som sier at forskere ikke formidler, har en feil problembeskrivelse.
– Tror du stemningen blir bedre når tellekantene nå forsvinner fra finansieringsmodellen?
– Akkurat om publiseringsindikatoren skal være en del av finansieringsmodellen eller ikke, tror jeg har veldig lite å si, for drivkraften til å publisere i de anerkjente tidsskiftene ligger i fagene i seg selv, og det er ikke så mye midler som fordeles til universitetene. Jeg synes også det er interessant at folk omtrent gikk i fakkeltog mot implementeringen av tellekantene i 2006, mens det nå kommer veldig mange høringsinnspill som sier at folk ønsker å beholde dem. Det tror jeg er fordi vi i Norge ikke har implementert dem like hardt som for eksempel England, og fordi vi har beholdt en stor grad av skjønn, for eksempel i rekrutteringsprosesser. Og så tror jeg at noen har følt at publiseringspoengene har vært en anerkjennelse av den forskningsjobben de faktisk gjør.
Les også:
