Publisert 13. februar 2025
En dag leste forsker Helga Eggebø en fagartikkel som fikk henne til å gråte på kontoret. «Mamma fikk demens» sto det i første setning. Grepet av teksten, skrev hun om den på bloggen sin. Refleksjonen hennes ble plukket opp av debattredaksjonen i Bergens Tidende, og snart var den ‘gått viralt’, lest av 50 000 personer, til nå. Hun undret:
– Dei tekstane eg har skrive for å vera smart og bli kjend, har fått skuffande lite respons, skrev sosiologen og aldersforskeren ved Nordlandsforskning, og luftet frustrasjonen – eller lettelsen – i Forskerforums spalter før jul. Med artikkelen om demens var noe annerledes. «Fleire har kontakta meg direkte og fortalt at dei har blitt djupt rørte av teksten», skrev hun. Var det mulig å være forsker og i tillegg nå ut på en mer direkte, personlig måte?
Nå er hun på tur i Bodø-marka i mørketidas særegne nyttårssol, og forteller hvordan hun har erfart å utforske egen skrivepraksis, om å ‘vende seg i en annen retning’:
– Tidligere har jeg vært veldig klar over at man må publisere for å få jobb, og at det er et veldig strengt hierarki over hva som teller og hva som ikke gjør det. Jeg hadde en tydelig ambisjon: Nå skal jeg analysere dette datasettet, så skal jeg være førsteforfatter på en internasjonal publikasjon i dette anerkjente tidsskrifter om aldring, og det skal bli bra. Det blir bra for karrieren, og det skal bli interessant. Og så… ja, etter det har jeg gjort meg mange erfaringer som har bidratt til en nytenking om dette.
De lite strategiske, lystbetonte, kortere artiklene – gjerne på norsk, drevet av eget engasjement, var de som ga gjenklang:
– De gangene jeg har en sånn sterk følelse av at jeg har dette å melde. Fordi det brenner. Jeg bare må skrive det, fordi dette er viktig. Fordi dette har rørt ved meg. Når jeg kjenner at dette må ut, dette vil ut. Min erfaring er at det fanger leseren opp. Sånn er det vel med litteratur på tvers av sjanger.
Og nettopp sjangerblandingen i eget virke har blitt en nøkkel:
– For meg er det å skrive akademiske artikler for snevert for å holde koken, forteller hun.
– Den IMRaD-strukturen synes jeg er helt drepen.
IMRaD, altså Introduksjon, Metode, Resultat og (and) Diskusjon: Den vedtatte strukturen for den gjengse forskningsartikkel, adoptert fra naturvitenskapen, har med årene fått forrang i nærmest all forskningslitteratur. «Gitt dagens oppskriftsmessige fremstillingsform, kunne forskerstemmen like gjerne tilhørt en maskin», skrev Øyunn Syrstad Høydal, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslomet, nylig i Morgenbladet. Hun var frustrert over modellen og etterspurte en ny vår for essayformen, egne perspektiver, og en levende forsker bak kliniske funn og resultater.
– For meg er det å skrive akademiske artikler for snevert for å holde koken.
Helga Eggebø
Og kanskje er det denne våren som kan bli nettopp det, for i år skal den omstridte tellekantmodellen fases ut som finansiering for høyere utdanning. Systemet har premiert forskere og institusjoner for å skrive artiklene sine slik at de har størst sjanse til å bli publisert i fagfellevurderte tidsskrift, delt i nivå 1 og 2, siden 2006. Nivå 2 har hengt høyest, utløst mest penger og prestisje, og inneholder de mest spesialiserte fagtidsskriftene, kun på engelsk. Forskere har strukket seg langt for å passe inn i malen tegnet opp av publikasjoner med innpass i denne kategorien.
Så hvordan står det egentlig til med den skrivende forskeren i dag? Kan vi se for oss akademiske tekster som er mer utforskende og kreative? Ikke minst givende både å lese og skrive?
– Å skrive handler ikke bare om kunnskapsproduksjon. Det handler faktisk også om deg, sier Iben Brinch, hjemme på Nøtterøy. Hun er nyslått førsteamanuensis i sakprosa ved Universitetet i Bergen og forfatter av boken Kreativ akademisk skriving fra 2019.
– Når man først begynner med en form for kreativ modus, hvis du går inn i det rommet, da skjer det noe.
Hun underviser doktorgradsstipendiater og andre i å åpne sin praksis for å både tenke og skrive nytt. Det er prosessen som står i fokus:
– Forskjellen ligger i hva vi kaller for kreativ skriving versus kreativ tekst, forteller hun.
– Det er den kreative prosessen som er viktig. Men at teksten sannsynligvis også vil framstå på en annen måte hvis man har hatt en kreativ prosess, er nok ganske stor.
Hun forteller at en kreativ skrivepraksis kan sees på som en prosess som hjelper deg å tenke:
– Om du trekker inn eksempler i teksten, har en beskrivelse av feltarbeid som du stiller opp som en scene, da har teksten prosaiske, litterære elementer som kan hjelpe deg å klargjøre for deg selv hva som skjedde. Det er ikke sikkert at du med en gang skal skrive «jeg» i dine akademiske tekster, men du kan i hvert fall gjøre det mens du skriver deg fram mot det du skal ha som ferdig tekst.
Hun forklarer at skrivingen på denne måten kan bli nesten eksistensiell – en måte å være i verden på, også som fagmenneske. Det du skriver, og måten du skriver på vil utvikle din karakter slik den fremstår i skrift, men det vil også smitte av på hvem du faktisk er:
– Blir man en bedre forsker av å bli en mer utforskende skribent?
– Ja, det gjør man. Du kommer rett og slett mer rundt din sak, ditt forskningsobjekt, dine sammenhenger. Hvis vi innreder tekstkulturen ved å forvente av hverandre at det skal foregå sånn og slik med en viss form for effektivitet, kvantitet, format, lengde – at vi skal ordlegge oss på en bestemt måte, gjerne på engelsk – da ødelegges tekstmangfoldet, og det gjør akademisk skriving til en monokultur.
Hun nevner Thomas Hylland Eriksens bok Det umistelige – fra global ensretting til et nytt mangfold, og hvordan tanken om et artsmangfold er fruktbart for tanken om den akademiske kulturen som helhet:
– Det handler om kunnskapsproduksjonen vi faktisk får til som et fellesskap. Det er noen planter som har dype røtter og henter opp næringsstoffer som de andre kan nyte godt av. Andre planter strekker seg høyt mot solen og skaper svalende skygge. Hvis vi overfører dette som et bilde på vitenskapelige tekster, så er det kanskje de som blir lest, men de lever godt av det andre har trukket opp av perspektiver eller kunnskap. Og vi trenger den diversiteten for å kunne løse krisene vi står i, rett og slett som menneskehet. Vi har faktisk ikke råd til å gjøre skrivingen til monokultur.
– Monokultur, det utarmer jordsmonnet, istemmer Helga Eggebø.
– Det er ikke sikkert alle tenker på det sånn, men det er en treffende metafor for min del. Det var det som skjedde under doktorgraden – det var fullstendig monokultur gjennom mange år. Ensomt. Stor traktor, helt alene. Så har jo bloggen vært viktig for å begynne det vekselbruket. Og kronikker og foredrag og muntlig formidling.
Gjennom eksperimentering med ulike former for publisering, ofte med utgangspunkt i egen blogg, senket hun skuldrene. Mellom faglige artikler og betraktninger om politikk og samfunn kan du også finne nordnorske naturskildringer, en kavalkade av familien Eggebøs pepperkakehus gjennom tidene, omtaler av bøker hun liker og egne dikt – blant annet.
– Jeg har begynt å utvide vekselbruket med mer kreativ tekst. Jeg tok meg selv i å skrive dikt, publisere det helt skamløst på bloggen. Jeg prøver ikke å få til noe bra, men følge den følelsen av at: dette hadde jeg å uttrykke i dag. Jeg har også tatt opp igjen musikk, spiller mer fløyte igjen. Jeg jobber mye med tavler, tusj og ark når jeg blir for nærsynt i Word-dokumentet. Så, ja, min egen opplevelse er jo at jo mer fokus på vekselbruket, jo mer næringsrikt drives og skrives jorda, egentlig, sier hun.
Med leken kommer lysten:
– Det er helt avgjørende for meg som forsker å ha det næringsrike rommet å jobbe i. For å ikke utarme lysten til å forske eller skrive i hele tatt.
Jan Grue er et av norsk akademias mest profilerte navn, lingvist og professor ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Han er forfatter innen både sakprosa og skjønnlitteratur og har gjennom en årrekke delt av forskning, innsikt og kunnskap om eget fagfelt i lys av egen historie.
Solbrun på skjerm fra Berkeley, en tidlig California-morgen, der han har et forskningsopphold i disability-studies i regi av Forskningsrådet, ønsker han seg en levende, akademisk tekstkultur med bredde og brodd.
Da Grue tiltrådte som redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift i 2019, formulerte han seg slik i en kommentar i Morgenbladet: «Den romantiske poeten Jean Paul skrev at ‘bøker er tykke brev til venner’. Noen ganger føles det som om fagfellevurderte artikler er smale brev til frenemies». Grue skrev videre at «tellekantsystemet, i kombinasjon med en stadig mer fragmentert, spesialisert og innovervendt akademisk publiseringskultur, øker risikoen for at ‘kunnskap’ blir noe som ferdigpakkes, stables og lagres. Der forskere og akademikere blir kunnskapsprodusenter som betales med publikasjonspoeng».
– Internasjonalt som i Norge teller fagfellevurderte publikasjoner tungt. Men tellekantene har noen særnorske sider, og jeg kommer ikke til å savne dem, sier Grue i dag.
– De har prioritert artikler – man har fått mye igjen for å skrive artikler kontra det å skrive bøker, og det, tenker jeg, er en uting både for humaniora og for de myke samfunnsfagene. Det sier jeg som en person som liker veldig godt å skrive bøker, men også en som tenker at mye av den innsikten som kommer frem gjennom humanistiske og samfunnsvitenskapelige undersøkelser er relevant for andre enn bare det snevrere fagfellesskapet.
Han mener det brede essayet er en god form for humanistisk forskning, og opplever at humanister ved amerikanske universiteter er mer innstilt på å skrive bøker, eller artikler i essayform:
– Så hvis avviklingen av tellekantsystemet betyr at man kan bli kvitt litt av den IMRaD-tendensen, så hadde det vært veldig bra.
Grue peker på at vi trenger en offentlighet som tilrettelegger for den gode, formidlende fagteksten:
– Det er klart at der har vi et problem i Norge, hvor tidsskriftsoffentligheten stadig krymper, for hvor skal vi gå for å skrive disse allmennrettede, stilistisk gode tingene? En redaktør på et forlag vil ofte tenke hvordan man kan få dette utgitt på en måte sånn at det lønner seg, og da er det fort en lærebok med et stort marked. Ellers må det være romanen. Romanen er den som garantert blir innkjøpt, mens allmennrettet sakprosa i liten grad blir kjøpt inn av Kulturrådet. Da betyr det at det er mer av et risikoprosjekt. Så strukturelle insentiver betyr masse.
Selv har han utforsket ulike format og prosesser for egen skriving – fra boken Kroppspråk i 2015 til det store gjennombruddet som forfatter kom med Jeg lever et liv som ligner deres og Hvis jeg faller. De tre bøkene har til felles at de tar utgangspunkt i egen, kroppsliggjorte erfaring:
– Jeg var så heldig at jeg hadde en veldig god skrivelærer i 2007, Merete Morken Andersen, som lærte meg ganske mye om å skrive der det brenner – å holde på de impulsene som dukker opp uten å selvsensurere så mye. Og ut av det har det kommet veldig mye spennende i årenes løp.
Å gå dit det brenner er blitt noe av en kongstanke i norsk skrivepedagogikk. Men kan det også bli viktig for norske forskere og deres tilnærming til egne tekster?
– Jeg har hørt mange bruke det uttrykket, jeg synes det gir mening, sier Helga Eggebø.
– Og jeg vil jo si at jeg, som mange andre, leser veldig mye fagtekster. Jeg synes det er mye som er aldeles fantastisk. Øyeåpnende, tankevekkende, følelsesvekkende, engasjerende, kanongodt skrevet, tatt på kornet.
– Er det noen fellesnevner som gjør at noe når gjennom?
– Det er ikke lenge siden jeg leste en artikkel der jeg bare… Dette er bra skrevet! Dette liker jeg, dette er dødsbra! Teksten var veldig tett på forfatteren, tett på de hun har intervjuet. Veldig godt språk. Lite fiks-faks-bruk av teori. Teksten har noen begreper som er veldig teoretisk forankret, og absolutt nok referanser til at det er høyt nok nivå, men følger historien og dagligtalen.
Ikke minst, med en engasjert forsker som tør å ta plass, og gå rett på.
– Hvilken artikkel var det?
– En artikkel av Amy Brainer om likekjønnede par som søker familiegjenforening i USA.
