Koronakrisen gjorde at prosjekter måtte legges på is. Men så kastet forskerne seg rundt.

Koronakrisen gjorde at prosjekter måtte legges på is. Men så kastet forskerne seg rundt.

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 8. mai 2020

Professor Trine Syvertsen opplevde at feltarbeid og caser ble kansellert over natta. Men så kastet forskerne seg rundt. – Situasjonen var ekstremt interessant for oss, sier hun.

– Koronakrisen ble nærmest et laboratorium over natta, sier professor Trine Syvertsen.

Hjemme fra bakgårdshuset sitt på St. Hanshaugen i Oslo leder hun forskningsprosjektet Invaderende medier, ambivalente brukere og digital detox (Digitox), om hvordan folk forholder seg til de negative sidene ved høyt forbruk av digitale medier og verktøy.

– Den uka da alt stengte, hadde jeg helgen før vært på en turistforeningshytte som lå utenfor nettdekning, og gjort feltarbeid. En av casene handlet om hyttekultur og påske, som krasjer med idealet om å være online. Og helgen etter skulle vi på en folkehøyskole som skulle ha et avkoblingsforsøk i en uke. Vi måtte bare legge alt til side, sier Syvertsen.

Da koronakrisen traff Norge, ble arbeidslivet for hundretusenvis snudd på hodet. For landets forskningsmiljøer har krisen rammet mange pågående og kommende prosjekter som har blitt kansellert eller satt på vent. Feltarbeid har stanset opp, laboratorier har måttet stenge. Men det tok heller ikke lang tid før nye prosjekter oppsto, eller før pågående prosjekter ble endret til å ta inn over seg den nye virkeligheten. Syvertsens Digitox-prosjekt var blant dem. Da alt stengte 12. mars og folk ble beordret til hjemmekontor og tømte butikkene for doruller på vei hjem, opplevde hun det som en dramatisk situasjon. Men en av de første tankene hennes var også «hvordan skal vi reorientere oss nå?»

– Vi hadde masterstudenter, forskere og en stipendiat i gang i prosjektet. Vi hadde planlagt flere feltarbeid og caser som ble kansellert over natta, og som gjorde at vi på kort sikt måtte snu oss rundt. Samtidig var situasjonen ekstremt interessant for oss, for den griper jo rett inn i problemstillingene vi jobber med til daglig. Mediebruken ble veldig intens, og vi måtte alle gå over på digitale plattformer i et helt annet omfang enn vanlig. Mens vi måtte legge noen undersøkelser på is, var vi samtidig i en god posisjon til å studere det som skjedde, fordi vi allerede var klare, forteller hun.

I løpet av en tettpakket uke fikk Syvertsen og samarbeidspartner Brita Ytre-Arne ved Universitetet i Bergen laget en undersøkelse om koronasituasjonen. Den fikk raskt over 500 respondenter.

Les også: Edvard Moser frykter koronastenging av dyrelab: – Som å tenke på dommedag

Skremmende aktuelt

Men hvor lett er det å snu seg i en så akutt situasjon? Forskningsprosjekter planlegges gjerne i mange måneder. Spørsmål prøves ut, samarbeidspartnere hentes inn, finansiering må på plass. Forskningsrådet var raskt på banen med en hasteutlysning på 30 millioner kroner til forskningsprosjekter som hadde korona som tema, men svarfristen var rekordkort. En av søkerne som kastet seg rundt, var Øyvind Ihlen og hans forskningsgruppe med temaet «Retorikk om pandemi: Risikokommunikasjon i et endret medielandskap». Prosjektet ser på risiko for pandemi og hvordan offentlige myndigheter kommuniserer og oppnår tillit, hvordan mediene dekker det og befolkningen forholder seg til kommunikasjonen.

Det er nå avgjort hvem som får penger til å forsker på korona. Se oversikten her.

– Plutselig ble prosjektet vårt skremmende aktuelt, sier Øyvind Ihlen, som jobber med krisekommunikasjon i pandemisituasjoner. Foto: Erik Norrud

– Rett før jul satt vi i et prosjektmøte og klødde oss litt på haka og lurte på hvilken epidemi og empiri vi skulle fokusere på. Og så tok virkeligheten valget for oss.

Prosjektgruppen rigger nå fokusgruppeundersøkelser om korona og har endret metode på ett av delprosjektene til å inkludere deltakende observasjon hos kommunikasjonsavdelingen til Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

Ihlen mener tempoet de siste ukene skaper noen utfordringer.

– Vi blir oversvømt av empiri. Mediedekningen er enorm. Så vi må gjøre noen grep for ikke å drukne i analysemateriale. Vi skulle sanke materiale fra sosiale medier også. Der må vi gjøre noen tøffere utvalg enn vi så for oss. Et annet problem er at de vi gjerne skulle snakke med, er så travle at vi ikke ønsker å forstyrre dem akkurat nå. Det tar lengre tid å få svar på e-posthenvendelser, og det er fullt forståelig, så vi prøver å balansere dette og ikke være for påtrengende.

Les også: Slik jobber korona-forskerne

Blod, svette og tårer

En annen utfordring var tiden det tok å skrive søknad til Forskningsrådet. Forskningsmiljøene ble først invitert til å sende inn idéskisser, men det ble ikke foretatt noen siling. Alle gikk videre.

– Det burde vært en reell prekvalifiseringsrunde. Nå er det mange som har sittet og filt på søknader om prosjekter som aldri kommer til å bli noe av. Det går med store ressurser – tid, penger og arbeid – som er bortkastet hvis ideen ikke er god nok, sier Ihlen.

Han mener at det også i normale tilfeller burde vært runder med prekvalifisering. Han forklarer at det har en ganske stor kostnad å få tak i folk som kan sitte i prosjektrådet, få på plass avtaler med samarbeidspartnere og få tilgang til data.

– Nå svir vi av masse relasjonskapital. Det koster blod, svette og tårer å få på plass et sånt prosjekt, og så kan vi risikere at det ikke blir noe av fordi ideen ikke finner nåde hos fagfellene, sier Ihlen.

Ihlen får støtte av førsteamanuensis Katerini Storeng ved Senter for utvikling og miljø ved UiO. Storeng leder forskningsgruppen «Makt og politikk i global helse», som også har søkt på Forskningsrådets hasteutlysning til koronaforskning. Hun gir Forskningsrådet honnør for at de var raskt ute med forskningsmidler, men beskriver prosessen som heseblesende.

– Dette er en helt eksepsjonell situasjon, sier Katerini Storeng, som er blant forskerne som har kastet seg rundt for å lage koronarelaterte forskningsprosjekter. Foto: Erik Norrud

– Vi var allerede i gang med å utarbeide en prosjektsøknad til Forskningsrådets ordinære frist i mai. Da koronakrisen inntraff og hasteutlysningen kom, måtte vi bare kaste oss rundt. Vi måtte jobbe hele tiden hjemmefra under et ekstremt tidspress.

Les også: Videomøter, brakkesyke og tidsklemma. Slik er livet med hjemmekontor

Jobber syv dager i uken

Ikke bare var det svært korte frister. Utlysningen ble også endret underveis.

– Vi fikk plutselig beskjed fra Forskningsrådet om at de hadde fått inn 20 millioner ekstra fra bistandsbudsjettet, og at søknadene derfor kunne fokusere på lavinntektsland også. Det hadde vært nyttig for oss å vite da vi skrev skissen, siden mye av vår forskningsaktivitet er i lav- og mellominntektsland. Det belyser bare hvor raskt dette endret seg.

Hvis Storeng skal gi ett råd til Forskningsrådet, er det å forenkle søknadsprosessen i en slik hastesituasjon.

– Det hadde vært fint å ha litt andre krav til denne hastesøknaden enn til en vanlig søknad. Vi måtte først skrive en skisse som vi ikke fikk noen tilbakemelding på ut over at den var relevant i henhold til utlysningen. Siden mange av de 120 skissene som ble sendt inn hadde liknende fokus, oppfordret Forskningsrådet til samarbeid, men listen over mulige samarbeidspartnere kom først en drøy uke før fristen. Det syns jeg var veldig klønete, for vi brukte en god del av den veldig korte tiden på å prøve å slå oss sammen med andre. Jeg er skeptisk til forventingen om at man kan oppnå et godt samarbeid på så kort tid, midt i en krise når ingen er på kontoret, samtidig som vi måtte levere en full søknad som vi vanligvis ville brukt flere måneder på, sier Storeng.

Mens vi prater, er det plutselig noen elever i hjemmeskolen som trenger assistanse, så vi må ta en pause.

– Jeg ringer deg opp igjen.

Les også: Ber universitetene åpne opp: – Det er ikke noen større smittefare ved universitetene enn i barnehager og skoler

Kaotiske dager

I mellomtiden hører vi med en som er godt kjent med tidspress: Rebecca Cox, som leder Influensasenteret ved Universitetet i Bergen og Haukeland universitetssykehus. Hun har vært gjennom dette en gang før da svineinfluensaen truet i 2009. Siden koronapandemien traff Norge i år, har hun ikke hatt én eneste fridag, både fordi hun har satt i gang en ny koronastudie og har sendt inn søknad til Forskningsrådets hasteutlysning. Når vi prater, må hun prøve å få i seg litt lunsj, for hun har ikke tid til å gjøre bare én ting om gangen.

– Det er veldig givende, og det er mange utfordringer hele veien, sier professor Rebecca Cox om arbeidet ved Influensasenteret i Bergen. Foto: Paul S. Amundsen

– Vi har kastet oss rundt. Det må jeg si. Fra 6. mars begynte vi å samle inn blodprøver fra over 600 helsearbeidere fra før pandemien slo til, og så skal vi ta oppfølgingsprøver for å se om de er mer eksponert enn andre sammenliknet med blodprøver fra folk i den vanlige befolkningen. På den andre delstudien ringer vi rundt til pasienter som har bekreftet covid-19-infeksjon og inviterer dem til å være med i en studie hvor vi skal se på hvordan immunsystemet håndterer virusinfeksjonen, forteller Cox.

Enn så lenge har de løst finansieringen med akuttmidler fra Helse Vest, men nå håper de på uttelling fra Forskningsrådet også. Selv om hun mest av alt er imponert over hvor positive folk har vært i den krevende situasjonen, peker hun på flere utfordringer når alt skal gå i rekordfart.

– Særlig tempoet er veldig høyt for mange nå. Da er det særlig viktig at folk føler at de er med og blir lyttet til. Vi må gi god informasjon til så mange som mulig.

Nå må mange beslutninger tas raskt, på mangelfullt kunnskapsgrunnlag.

– Vi visste at vi ville samle inn en del prøver, men vi måtte spisse det. Hva klarer vi å svare på nå? Hva klarer vi som ikke andre kan? Kan vi i Norge gjøre noe som andre land ikke kan?

Les også: Forelesninger på nett ga dårligere karakterer og høyt fravær

Ba om nåde

I slike akutte situasjoner blir også de helt hverdagslige utfordringene forsterket, forteller hun. Mens vi prater, kommer en av studiesykepleierne inn til Cox. De skal ha et møte, og Cox har knapt rukket å spise opp lunsjen mens hun i høyt tempo har fortalt om arbeidshverdagen.

– Ja, bare det å få i seg nok mat er en utfordring, ler hun. – Og så er det vanskelig å få ting til å gå opp siden vi har barn. Nå er min datter hjemme alene. Min kollega her har to barn. Den kanskje største utfordringen for oss er det personlige. Det har ikke vært mye middagslaging den siste tiden, for å si det sånn.

Den opplevelsen er det flere som deler.

– Det er klart det har en pris på hjemmebane, sier Øyvind Ihlen.

Han måtte be sin kone om nåde for å rekke å sende inn søknaden til Forskningsrådet.

– Hun har jo også en jobb hun skal gjøre, og vi har barn som har hjemmeskole, så det faller jo mer på partneren i en sånn situasjon.

Samtidig understreker både han og de andre at det er et privilegium å få jobbe med noe som er brennaktuelt. Da vi får Katerini Storeng tilbake på tråden, forteller hun at hun opplever tidspresset også som en katalysator for noe positivt.

– Det utløser kreativitet og energi, og det er morsomt og meningsfullt å forske på en samfunnsutfordring som alle er opptatt av.

Storeng blir avbrutt igjen. En iPad er forlagt. «Pappa er ute, du kan gå ut og leke med ham!» hører vi i bakgrunnen. Litt diskusjon og noen raske beslutninger senere:

– Beklager, jeg må nesten gå. Det er litt mye her nå.

Les også: Universitetene åpner dørene på gløtt: – Veldig deilig å komme tilbake på jobb

Beklager koronastress

Forskningslederne Katerini Storeng og Øyvind Ihlen ved Universitetet i Oslo forteller om stort tidspress i forbindelse med Forskningsrådets hasteutlysning av forskningsmidler til koronaforskning.

– Vi må beklage overfor forskningsmiljøene, sier Kristin Danielse. Foto: Forskningsrådet

Områdedirektør Kristin Danielsen i Forskningsrådet forteller at de gjør sitt ytterste for å være «veldig fleksible» i en krevende tid, og hun ser at hasteutlysningen som har blitt gjennomført på rekordtid, har vært utfordrende for forskningsmiljøene.

– Vi må beklage overfor forskningsmiljøene at det ble veldig stressende for dem. På den andre siden er vi i en situasjon der smitte sprer seg og folk dør. Da vil man bidra med noe nyttig raskt. Det går ut over noen, og denne gangen var det forskningsmiljøene som ble i overkant utfordret. Men forhåpentligvis kommer det god forskning ut av dette som vil hjelpe verden.

Hun vil også understreke at det er positive aspekter ved at Forskningsrådet gjennomfører en utlysning på kortere tid enn normalt.

– Vi er jo blitt kritisert for å bruke veldig lang tid på å evaluere søknader, men her gjør vi det altså på to måneder fra søknadsfrist til beslutning.

Press på etikk

Både Norsk senter for forskningsdata (NSD), som leverer personverntjenester til norske forskningsmiljøer, og De nasjonale forskningsetiske komiteene melder om mange henvendelser fra forskere om dagen. NSD har derfor laget en guide med tips om personvernhensyn man må ta ved bruk av digitale plattformer for innhenting og deling av data, for eksempel når man skal intervjue deltakere i studier. (Se www.nsd.no.)

– Det er et stort krav til kunnskap nå, og da er det enda større grunn til å følge de forskningsetiske standardene, sier Helene Ingjerd. Foto: Etikkom

Direktør Helene Ingierd i De nasjonale forskningsetiske komiteene forteller at komiteene som vurderer og gir tillatelse til å gjennomføre forskningsprosjekter, nå hastebehandler alle covid-19-søknader. Hun mener det er helt avgjørende for tilliten til forskningen at forskningsetikken overholdes like strengt som i en normalsituasjon.

– Jeg observerer at det av enkelte fremstilles som at vi nå er i en unntakstilstand der vi må sette forskningsetiske regler til side. Det er i så fall veldig uheldig. Det er et stort krav til kunnskap nå, og da er det enda større grunn til å følge de forskningsetiske standardene. Det er de som sikrer at forskningen er til å stole på, sier Ingierd.

Hun mener forskningsetiske normene kommer under press fordi det er en voldsom vilje til å bidra med forskning og kunnskap.

– Alt som samles inn nå som ikke er forskning, men som kan brukes til det i fremtiden, kan bli utfordrende hvis man ikke tenker på å innhente samtykke allerede nå. Ellers må man hente inn samtykke fra hver og en i fremtiden. Sånne ting kan bli utfordrende på sikt, sier hun.

Les også: