Av Julia Loge
Publisert 7. mars 2020 kl. 20:12
Både for forskningsinstitutter, universiteter og høyskoler er det nå et flertall av kvinner på toppnivå.
Tall fra Statens database for høyere utdanning (DBH) viser at i 2019 utgjorde kvinner 51,4 prosent av lederne ved universiteter og høyskoler. I denne gruppen regner de inn 500 personer med lederstillinger ved universiteter og høyskoler, som rektorer, prorektorer, dekaner, avdelingsdirektører og lederstillinger ved BI. På mellomledernivå er det også kvinneflertall, med 55,8 prosent.
Også i instituttsektoren er det en økende kvinneandel på toppnivå. 42 prosent av forskningsinstituttenes øverste ledere, altså direktørene, er kvinner. Det viser Forskningsrådets årsrapport for forskningsinstituttene i 2018.
Kvinneandelen er dermed høyere på toppnivå enn lenger ned i organisasjonen. Ved forskningsinstituttene er det 38 prosent kvinner blant dem som driver forskning og utvikling. Ved universiteter og høyskoler er det er 48 prosent kvinner i undervisnings- og forskningsstillingene og over 73 prosent kvinner i administrative stillinger.
Tidligere prorektor ved Universitetet i Oslo, Ragnhild Hennum, mener likevel det må jobbes med kjønnsbalanse på toppnivå.
– Det er mulig å være kvinnelig leder i akademia, det viser tallene. Men det er også vanskelig å si at det ikke finnes et glasstak. Man ser jo også at det er langt flere menn enn kvinner på de områdene det er knyttet mest penger og prestisje til, som ledere for Senter for fremragende forskning, sier Hennum.
I år kommer Forskningsrådet til å stille krav om flere kvinnelige ledere når de velger ut nye sentre for fremragende forskning.
Hennum ble nylig valgt til dekan for Det juridiske fakultet. I en valgkamp som sto mellom to kvinner, ble hun første kvinnelige dekan i fakultetets 208 år lange historie.
– Tar man et 200-årig perspektiv, så var det ingen som kunne ha jobben før i 1987, da Lucy Smith ble landets første kvinnelige jusprofessor, og hun ble UiOs første og hittil eneste kvinnelige rektor etter bare seks år som professor, sier Hennum og fortsetter: – Nå ser det helt annerledes ut, og det er mange kvinner som er i vitenskapelige stillinger og som er professorer, så det kan ikke brukes som et argument lenger hos oss.
Hennum forsikrer om at UiO ønsker flere kvinnelige ledere. Da DBH samlet inn statistikk 1. oktober 2019 hadde nemlig UiO bare en kvinnelig dekan, og sju menn. Dermed skiller UiO seg raskt ut, for på landsbasis var 53 prosent kvinner blant dekanene. I andre enden av skalaen stiller NMBU der seks av sju dekaner er kvinner.
Også UiB har bare én kvinnelig dekan, Bente Wold ved Det psykologiske fakultet. Ifølge Wold kan forskjellen skyldes kjønnssammensetningen blant de ansatte, for eksempel har mange av de nyere universitetene et tyngdepunkt i kvinnedominerte fag som lærer- og sykepleieutdanning.
Ved UiO og UiB er det fortsatt valgte dekaner. Verken Hennum eller Wold tror at det hadde vært flere kvinnelige dekaner hvis de hadde søkt gjennom en ansettelsesprosess. Da Wold stilte til valg var det mot en mann, som også var sittende dekan.
– Jeg tror vi kommer til å se en endring på UiO og UiB også, det går bare litt saktere, sier Wold.
Wold viser til at det er stadig flere kvinner i alle typer vitenskapelige stillinger. Selv kommer hun fra et institutt der alle professorene nå er kvinner og leder et fakultet som kjemper for å få gi gutter tilleggspoeng i studieopptaket.
Redigert: fjernet sitat fra Jon W. Iddeng, Forskerforbundet.
