Publisert 11. februar 2020 kl. 15:08
– Jeg har vært med på noen forskningsprosjekter, men det har ikke vært mitt hovedfokus. Jeg synes det er mye morsommere med interaksjon med studentene.
Det sier Solveig Steien, universitetslektor ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Oslomet. Der har hun jobbet siden hun ble ferdig med hovedfag i journalistikk i 2007.
Selv om hun innimellom har vært med på enkelte forskningsprosjekter, har stillingen som universitetslektor stort sett innebåret undervisning. Og det trives hun med, forteller Steien.
– Jeg gikk rett fra hovedfag til undervisning. Før det hadde jeg mange år med praktisk erfaring bak meg, både som journalist og lærer. Jeg underviser i journalistikk og språklig formidling for første årskull, og jeg veileder i bacheloremner for andre årskull, sier hun.
Steien er ikke alene som kvinnelig ansatt lektor ved et norsk universitet eller en høyskole. Kvinneandelen øker, og er nå på vel 63 prosent.
– Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det flere kvinnelige lektorer enn menn akkurat nå. Men det er mer tilfeldig, og ikke et mønster. Det er ikke så mange personer i staben, totalt 30, der seks‒sju er lektorer, forklarer instituttleder Steen Steensen. Han mener statistikken ikke viser det riktige bildet.
‒ Men er det problematisk at så mange lektorer er kvinner?
– Hvis det er et mønster, så er det problematisk, og ikke en ønskelig situasjon. Men jeg tenker at det ikke er situasjonen hos oss. Både fordi professorer er 50/50, men også fordi statistikken ikke gir det korrekte bildet. Det er ikke noe mønster i at kvinner blir værende i lektorstillinger, og at menn kvalifiserer seg videre. Lektor er en vanlig inngangsstilling, og de aller fleste kvinner har gått videre, sier Steensen.
Marte Mangset ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har blant annet forsket på karriereveier i akademia. Hun forteller at det ikke finnes nok forskning på hvorfor kvinner dominerer i enkelte akademiske stillingskategorier.
– Én forklaring kan være at kvinner i større grad blir spurt om, og oftere aksepterer, ikke-meritterende oppgaver som undervisning. I lektorstillinger er det jo undervisningen som dominerer. Det kan være at kvinner i større grad føler ansvar for å løse fellesskapets oppgaver, at de har et mindre ego og sier oftere ja, noe ledelsen utnytter. Da blir det jo enklere å spørre dem, sier hun og legger til:
– Dersom kvinner har mer undervisning og mindre forskning på CV-en, kan de i større grad ende opp i lektorstillinger, heller enn førsteamanuensis- og professorstillinger. Men om det stemmer, vet jeg ikke.
Mangset forteller at det både har vært flere lektorstillinger i typisk kvinnedominerte fag, og at kvinner oftere har søkt seg til fagområder med mer undervisning.
– I noen kvinnedominerte fag har det tradisjonelt vært mindre forskning og mer praksis. Dette er typisk praksisorienterte profesjonsfag, som sosialfag eller fysioterapi. Det kan også ha å gjøre med hvordan undervisningen legges opp. I et fag med 500 studenter, så trenger man ikke så mange undervisere. Ved høyskolene har gruppene vært mindre, slik at undervisningsbehovet er større, og de trenger flere lektorstillinger.
Curt Rice er leder for Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif) og rektor ved Oslomet. Han sier at livet utenfor jobben også har betydning for kvinners karriereretning.
– Kvinners karrierevalg påvirkes blant annet av balansen mellom arbeid og andre livsområder. Også i Norge viser forskning at kvinner har mer ansvar hjemme enn menn. Undervisningsstillinger kan synes tryggere, mer forutsigbare og fleksible enn forskerstillinger, skriver han i en e-post.
– Hvilke konsekvenser kan en slik skjevhet få?
– I mange fag møter studenter flere kvinner i undervisningsstillinger, og flere menn i toppstillinger. Forskning på rollemodeller viser at det å møte få fra ett kjønn påvirker de unges karrierevalg. Slik sett er én konsekvens av situasjonen at ubalansen opprettholdes.
Han understreker at det er behov for mer forskning på det helhetlige bildet, og at vi ikke vet så mye om de langsiktige konsekvensene.
– Skjev kjønnsbalanse i arbeidslivet kan generelt være uheldig, da forskning tyder på at trivsel og arbeidsmiljø påvirkes positivt av jevn kjønnsbalanse. Videre tyder forskning på mangfold blant ansatte på at ulik bakgrunn og kjønn gjør grupper mer i stand til å være selvkritiske og hindrer lukket gruppetenkning.
I fjor publiserte ISF og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu) rapporten «Attraktive akademiske karrierer». Der kan vi lese at kvinner og menn har omtrent like store muligheter for å gjøre akademiske karrierer. Først på professornivå ser vi en noe høyere andel mannlige enn kvinnelige professorer.
– Det kan jo bli en vertikal deling innad i vitenskapelige yrker hvis flere menn er på toppen og kvinner på bunnen. Det har noe å si for makten i det akademiske systemet. Men kanskje dette er i ferd med å endre seg? spør Marte Mangset, som også var en av forskerne bak rapporten.
– Andelen kvinnelige stipendiater og postdoktorer øker. Etter hvert vil de kanskje gå videre i sine akademiske karrierer, slik at det blir mer jevnt også på professornivå, men vi vet jo ikke helt sikkert ennå.
Hun sier at akademia er under endring, med mer fokus på «excellence» og forskningskompetanse. På sikt kan dette fase ut de profesjonsdrevne yrkene. Dette er spesielt aktuelt for høyskoler som søker om universitetsstatus.
– Eller kanskje vi får en helt ny deling? Med noen på toppen som er flinke til å publisere og skaffe ekstern finansiering, mens noen på bunnen tar seg av undervisningen? Det er ikke noe i politikken som sier at dette er ønskelig, men det er en mulig konsekvens av dagens politikk. Alle disse prosessene kan endre på at det er så mange kvinnelige lektorer, sier Mangset.
Også universitetslektor Solveig Steien var så vidt innom tanken på å ta en doktorgrad før hun til slutt slo det fra seg.
– Jeg har jobbet med forskning og prosjekter i Norge, Afrika og Asia. Det har resultert i bok og studentutveksling og alt mulig. Men det er mye morsommere med undervisning. Jeg utvikler temaer, leser masse og holder meg oppdatert. Forhåpentlig til glede for studentene!
Ambisjonene om å stige i gradene ble naturligvis mindre da hun passerte 60, sier hun.
– Men jeg trives når jeg ser studentene utvikle seg, når de lærer, og når jeg ser at de får lyst til å fortsette i journalistikken.
