Kvinnene på Tegneskolen
LUKK
Annonse
Annonse

Kvinnene på Tegneskolen

Av Siri Lindstad

Publisert 21. februar 2022

Historien om den første generasjonen kvinnelige arkitekter og kunstvevere kunne gjerne hatt en høyere himmel over seg.

Når svenskene snakker om «sekelskiftet», mener de nesten alltid overgangen fra 1800- til 1900-tall, som om det ikke finnes flere århundreskifter. Men ja, det var en tid da alt var i endring! Vi kan synes det går fort nå, men hvordan må det ikke ha kjentes den gangen, med alle de politiske, kulturelle og økonomiske omveltningene som fant sted da? Ikke minst fikk kvinner adgang til høyere utdanning. En håndfull av dem skulle utgjøre våre første kvinnelige arkitekter og «kunstvæversker».

Fakta
Mathilde Sprovin
Kunstvæversker og Arkitekter. Kvinner i estetiske fag omkring 1900
Dreyers forlag, 2022
237 sider
Veil pris: kr 399

For selv om arkitektur og kunstvev kan synes som to ulike paradegrener, hadde de et felles utgangspunkt: Tegneskolen i Kristiania, etablert i 1818, først bare for menn. En egen kvinneklasse ble opprettet i 1874, og fra 1890-tallet var klassene kjønnsblandet. Mathilde Sprovin, i dag avdelingsleder i Fortidsminneforeningen, skrev sin doktoravhandling innen arkitekturhistorie om nettopp Tegneskolen. I sin nye bok Kunstvæversker og Arkitekter er målet å si noe om «kvinnene og deres samtid». Den samtiden er det altså enormt mye å si om, og min største innvending mot Sprovins bok er at skildringen av dette samfunnet blir for magert og fragmentert. Ta det som et kompliment, forfatter: Skriv mer!

Annonse

Et viktig kildemateriale for Sprovin er arkitekt Herman Major Schirmers etterlatte dagbøker. Han skulle bli vår første riksantikvar, men først var han lenge en viktig lærer ved Tegneskolen, og dermed en sentral mentor for mange av de kvinnelige pionerene. I dagbøkene forteller han blant annet om studieturene han tok studentene med på om sommeren. Men hva tenkte han egentlig om denne nye, unge generasjonen – kvinner og menn – som han var med på å utdanne? Det skulle jeg gjerne visst.

Et gjennomgående trekk ved Sprovins historiefortelling er at vi holder oss i det refererbare, det vil si i det biografiske og det konkrete. Forfatteren har strukturert historien rundt enkeltpersoner, først Schirmer, deretter den internasjonalt anerkjente kunstveveren Frida Hansen, som ved å etablere eget veveri og fargeri skulle være en viktig oppdragsgiver og mentor for mange kvinner. Deretter følger korte biografiske tekster om en rekke enkeltkvinner som ble arkitekter eller kunstvevere.  Men slik blir det mange gjentakelser av – de ligner jo på hverandre, disse livene. Tidsmessig blir det veldig mange hopp fram og tilbake, og dermed blir det ikke så lett å faktisk se de ideologiske og samfunnsmessige endringene som finner sted. 1910-tallet var tross alt noe annet enn 1890-tallet.

Det finnes dessuten flere underfortellinger og spor her som forfatteren gjerne må forfølge ved neste anledning. For det første er det spenningen mellom den nasjonalt orienterte husflidsbevegelsen og internasjonalt orienterte kunsthåndverkere som Frida Hansen. For det andre er det Norsk kvinnesaksforenings – og i det hele tatt den første feministiske bevegelsens – betydning for utviklingen av en ny estetikk. Og så er det nok mange skeive livshistorier innbakt i beretningen om de kvinnelige pionerene, men de forsvinner i Sprovins fortelling.

Men det er en viktig og vakker bok, dette her, for all del! Den er da også rikt illustrert med nydelige arbeidsskisser og fotografier, og viser slik hvordan Tegneskolen satte spor.

Forskerforum anmelder hver måned fagbøker skrevet av forskere. De finner du her.