Av Kjetil Vikene
Publisert 2. oktober 2024 kl. 12:55
Tom Karp er professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, og skriver: «Etter noen år som ledelsesforsker innså jeg at noe ikke stemte.» Det som ikke stemmer for Karp, er hvor mangelfull og lite selvkritisk ledelsesforskningen er, spesielt med tanke på etiske betraktninger. Men heller enn å være en behersket fagbok er dette et ramsalt og svært kritisk essay: Med utgangspunkt i kritikk av eget fag går forfatteren til direkte angrep på ledersjiktet i norske statlige og private bedrifter. I en vesentlig forstand er boken en kritikk av kapitalismen og høyredreiningen i det norske styresettet. Ingen går fri, og ledere på alle samfunnsområder henges ut med fullt navn, fra helseforetak og oljebransjen til kunstverdenen.
Tom Karp
Lederisme
Cappelen Damm Akademisk, 2024
136 sider
De historiske linjene til den norske «lederismen» – en i all vesentlighet kultureksport fra USA – trekkes opp. Den var hovedpassasjer (og ikke blindpassasjer) hos Marshall-hjelpen i etterkrigsårene, godt hjulpet av motstandsmannen og næringslivslederen Jens Christian Hauge, og med en velvillig teknologiindustri som publikum. Ifølge Karp går lederismen i en nesten direkte linje fra Marshall-hjelpen helt frem «til Helge Lund til dagens Equinor-konsernsjef Anders Opedal».
Lederismefetisjistene har et oppblåst syn på sin egen viktighet, der de selv skaper en «hypervirkelighet hvor innpakningen trumfer substans». Karp har en spiss og direkte stil, men trenger ikke forsere noen sviende ironi siden lederismen selv sørger for den, for eksempel da «Aschehoug våren 2023 søkte etter ‘smidigcoacher’ for å lede forlagshusets ‘endringsreise fra tradisjonell forlagsdrift til å bli et nyskapende og smidig produktmiljø’». Tåkeleggingen av virkeligheten gjennom uklart språk er intendert – og ikke ufarlig. Snarere går den hånd i hånd med en bevegelse i internasjonal politikk mot stadig mer autoritære ledere. (Orwells roman 1984 siteres hyppig.) Varskoet til Karp er dessuten at de «samme demokratiske erosjonene virker inn på arbeidslivet», også i akademia: «I stedet for at ledere velges, som har vært en utbredt praksis innen akademia, ansettes i dag som regel ledere av sine overordnede. Deres lojalitet er oppover og utad, mot samfunnet og viktige samarbeidspartnere.» For alle som er interessert i universitetsdemokrati, er boken en viktig påminnelse om at kampen foregår nå.
Mot bokens avslutning viser Karp oss noen alternative tenkemåter og gode eksempler på vellykkede alternative organiseringsprinsipper. Mange av dem er basert på små, desentraliserte og autonome grupper, og andre – for eksempel innen akademia – er basert på kollegiale og mindre formelle nettverk. Også her er argumentasjonen spiss og godt belagt, med det som premiss at «det er intellektuell slapphet å anta at det er umulig å organisere komplekse organisasjoner eller samfunn uten en sentral autoritet og konsentrasjon av makt». Likevel er det – etter å ha lest bokens friske stil – nesten litt kjedelig å lese at Karps beste tips er bedriftsforsamlingen, et slags utvidet råd med representanter fra flere interessenter. Etter en endring i aksjeloven i 1988 ble disse mulig å avvikle, og i dag spiller de en forholdsvis ubetydelig rolle. Karp mener at hvis disse igjen gis reell makt, kan de være et fungerende bolverk mot lederismen.
Boken er kort, presis, dyster og underholdende – og anbefales.
Les også:
