Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Publisert 20. oktober 2022 kl. 14:21
I høst streiket norske lærere. Det faktum at én av fem lærere i norsk skole er ufaglærte, var et sentralt argument for streiken. Antall ufaglærte lærere bør bekymre flere enn Utdanningsforbundet. Som samfunnsborger, mor og lærerutdanner ser jeg helst at norsk skole har lærere med en solid fagutdanning i bunn.
Jeg har ikke lang fartstid som lærerutdanner – knappe fire år – men i løpet av denne perioden har lærerutdanningen gått fra en fireårig til en femårig masterutdanning. Det første kullet av lærere med femårig lærerutdanning for grunnskolen ble uteksaminert denne våren. Det var mye debatt om vedtaket om femårig lærerutdanning som Solbergregjeringen fattet i 2014, og debatten er fortsatt levende. Det hevdes fra flere hold at lærerutdanningen blir for teoretisk, og at den er for lite praktisk rettet. Med en slik forståelse oppfattes gjerne den mer faglige og teoretiske delen av lærerutdanninga som mindre relevant, og det er lett å mene at den kan gå på bekostning av praksis. Deler av kritikken kommer fra lærerstudenter, som mener utdanningen er for teoritung og ikke skjønner hva kommende lærere skal med en masteroppgave.
Jeg har ofte undret meg over at nettopp lærere er så kritiske til å tilegne seg fagkunnskap. Burde de ikke heller være nysgjerrige på de fagene de skal hjelpe kommende generasjoner med å få innsikt i? Og er det ikke et paradoks at i lønnskampen er fagutdanning et bærende argument, mens i debatten om femårig masterutdanning er det praksis som framheves som det sentrale ved lærerprofesjonen?
Har det noe å si om lærerne har en fagutdanning i de fagene de skal undervise i? La meg ta et konkret eksempel hentet fra forskning på mitt eget fag, samfunnsfag. Forskningen er riktignok hentet fra Storbritannia, men har sannsynligvis relevans også for norsk skole. I en studie av læreres forståelse av hvordan medborgerskapsbegrepet påvirker demokrati- og medborgerskapsundervisningen, finner forskerne vesentlige forskjeller mellom lærere som har en samfunnsfaglig skolering, og de som ikke har det.
Medborgerskap er et vidt begrep som rommer alt fra en individualistisk til en strukturell forståelse. Fra det å ta personlig ansvar for eget lokalsamfunn og være lovlydige borgere, via aktiv deltakelse gjennom valg og andre politiske påvirkningskanaler, til en mer aksjonistisk deltakelse med formål om å endre samfunnsstrukturer. Mens samfunnsfagslærere med samfunnsfaglig utdanning i langt større grad søker å utdanne aktive medborgere ved å gi elevene en kritisk forståelse av strukturelle årsakssammenhenger, bygger undervisningen til de uskolerte samfunnsfagslærerne opp under det personlige ansvaret og den mer tradisjonelle politiske deltakelsen.
Uten en mer teoretisk orientert fagutdanning er man «overlatt» til hvordan man selv forstår fagene, og Weinbergs og Flinders’ studie viser også at mens de skolerte samfunnsfagslærerne skiller mellom sin personlige forståelse av medborgerskap og en mer faglig forankret forståelse, har ikke de uskolerte samfunnsfagslærerne noen slik forståelse. Når læreplanene slår fast at skolen skal utdanne aktive medborgere uten å definere hva de legger i det å være aktiv, blir definisjonen helt opp til den enkelte læreren.
Å være lærer er selvsagt en praksis, men kritisk tenkning og gode didaktiske valg krever solid fagkunnskap. Det krever modning, og modning krever tid, engasjement og faglig nysgjerrighet. Det er det den femårige lærerutdanningen søker å gi studentene. Det kan hende det også gir økt status.
