Av Henrik Holm, professor i filosofi og førsteamanuensis i pedagogikk, OsloMet og Steinerhøyskolen
Publisert 21. mai 2025 kl. 12:51
Jeg takker Alterhaug for det korte svaret, men ser ikke helt hvordan han går inn i tematikken. Det gjør meg en smulende undrende til om han ønsker en debatt om sitt fagfelt. Alterhaug betegner mitt svar til hans første innlegg som underlig. Jeg er glad for det. For det er kanskje denne underliggjøringen jeg savner når han ikke vil gå inn i saken, men rundt den.
Hvis kunstnerisk forskning ikke skal forstås i lys av vitenskapelige krav, spør jeg meg hva Alterhaug mener vurderingsgrunnlaget for kvalitet i kunstnerisk forskning skal være. Hvordan kan kunstnerisk forskning vurderes hvis den ikke skal forplikte seg til et vitenskapelig ansvar og ha en vitenskapelig legitimitet? Og hvordan kan kunstnerisk forskning løfte frem sitt bidrag til forskning generelt hvis den unndrar seg å si noe om hva sannhet er og hvor vås og tåkeprat begynner? Jeg får en viss fornemmelse av at Alterhaug bare avfeier hele diskusjonen ved å betegne ethvert spørsmål til feltet «kunstnerisk forskning» som et angrep. Og det er nettopp denne unndragelsen som etter min mening er et hovedproblem i kunstnerisk forskning.
Mitt innlegg i Forskerforum handler ikke om kunst, men om kunstnerisk forskning. Det er to forskjellige ting. Alterhaug reflekterer ikke denne forskjellen i sine innlegg. Jeg angriper verken kunsten eller kunstnerisk forskning, men stiller noen spørsmål til den epistemologiske legitimiteten i kunstnerisk forskning (ikke til kunsten). Jeg stiller spørsmål i lys av distinksjonen mellom sannhet og vås. Alterhaug svarer ikke på spørsmålet, men går heller over til et slags personlig nivå der jeg beskyldes å være belærende. Jeg synes det er lite konstruktivt for saken det dreier seg om. Hvis Alterhaug mener kunstnerisk forskning (merk: kunstnerisk forskning, ikke kunstutøvelse) har noe å tilføre vitenskapen, burde han kanskje heller si noe om det? Jeg undrer meg.
Hvordan vil kunstnerisk forskning ivareta et utenforblikk på sin forskning hvis den mener seg fritatt fra en diskusjon om dens epistemologi? Kunst må forstås på sine egne premisser, men hva med kunstnerisk forskning? Gi oss noen vink til hvordan vi skal forstå den istedenfor å avfeie spørsmålene til den.
La oss tenke en velkjent forfatter som skriver stor litteratur. Denne forfatteren skriver også tekster om det å skrive og om litteratur generelt. Forfatteren vil neppe betegne denne estetiske og filosofiske (meta)refleksjonen som forskning eller som et utviklingsarbeid. Hva måtte forfatteren ha gjort for å drive kunstnerisk forskning? Og hvordan skal vi forstå kunnskapen i denne forskningen? Trenger vi virkelig å betegne det som forskning? Den velkjente forfatteren trenger det neppe. Når blir en kunstner en forsker, og når blir kunsten forskning? Helt til slutt vil jeg henvise Alterhaug til min kronikk på ballade.no – om hvordan kunstnerisk forskning kan gå fra marginalisering til vitenskapsdiskurs.
