Når idrett blir politikk
Annonse
Annonse

Når idrett blir politikk

Av Siri Lindstad

Publisert 1. desember 2021

En vanskelig tilgjengelig tekst om et viktig tema.

I oktober 2017 gikk de to norske fotballspillerne Per Ciljan Skjelbred og Rune Almenning Jarstein ned på kne på Olympiastadion i Berlin. Anledningen var kampen mellom Hertha Berlin og Schalke, der alle Herthas spillere valgte å vise sin støtte til kampen mot rasisme.

#TakeaKnee var kommet til Europa, etter å ha startet i USA året før.

Annonse

Se video av markeringen:

Slike markeringer som dette er imidlertid omdiskuterte, for skal man virkelig blande idrett og politikk, spør noen? Når Hertha-spillerne kneler på Olympiastadion, skjer det på en arena som ble brukt til omfattende nazistisk propaganda for mindre enn hundre år siden. Det er lett å heie på idrett som engasjerer seg i politiske saker man selv er enig i, men hva tåler vi av uenigheter?

Fakta
Hans Erik Næss
Idrett, politikk og menneskerettigheter
Fagbokforlaget, 2021
208 sider
Veil pris: kr 379

Idrett, politikk og menneskerettigheter har et uavklart forhold, skriver Hans Erik Næss i sin nye bok, med nettopp de tre begrepene som tittel. Næss er sosiolog og førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania, og har som ambisjon med boka å løse opp i denne gordiske knuten av det som kan framstå som motsetninger: Idretten som et nøytralt og politisk uavhengig sted, samtidig som vel, ingen kommer undan politiken, for å sitere en velkjent 1970-tallslåt. Heller ikke idretten kan blunde for rasisme, sexisme og andre brudd på menneskerettighetene.

Næss skal gjennom hele boka løfte fram det ene dilemmaet etter det andre, vri og vende på begreper og virkelighetsforståelser. Han ser ut til å ha oversikten over et komplekst felt, men selv mister jeg den ganske tidlig, og etter et par kapitler tenker jeg: Denne boka er ikke ment for meg, en alminnelig uopplyst leser. Jeg har sympatien for problemstillingene, her jeg sitter i sofaen, men jeg har ikke bakgrunnskunnskapen som tydeligvis må til om de ulike nasjonale og internasjonale idrettsorganisasjonenes historie, oppbygging og virke. Dermed forblir det ganske uavklart for meg hvem som burde skjerpe seg, og hvordan.

Næss er flink til å minne om etiske dilemmaer som idretten har stått og står overfor – neste års VM i fotball for herrer i Qatar og vilkårene for migrantarbeiderne i vertslandet, for bare å nevne ett. Men eksemplene presenteres mest i forbifarten, mer som aproposer snarere enn utgangspunkt for å forstå hvor, hva og hvorfor noe står på spill. Kanskje blir jeg ekstra streng ettersom jeg ser at boka har fått støtte fra Fritt ord, og dermed er tenkt skal bidra til den offentlige debatten.

Det er da heller ikke forskeren, men formidleren, og også forlaget, jeg skyter på. Teksten er tynget under passivkonstruksjoner som gjør at man mister av syne hvem som egentlig er subjektene i diskusjonene, og dermed hvem som faktisk kunne foreta seg noe når menneskerettigheter står på spill. Forfatteren har brukt Harvard som referansesystem, et system jeg i utgangspunktet har sans for, men her blir parentesene stående for tett, og jeg lengter etter et simpelt fotnotesystem. Når et stort antall sitater i tillegg er gjengitt på engelsk (latskap!), blir lesingen rett og slett veldig humpete. Djevelens advokat burde vært på jobb den dagen denne teksten ble redigert ferdig.

Mine innvendinger mot formen gjør ikke innholdet i boka mindre viktig. For hvor går grensen mellom å knele for en viktig og riktig sak, og å gjøre knefall?

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.