Forsker Åsmund Eikenes ble forfatter:

– Plutselig skjønte jeg at det var dette jeg ville, og «gønnet» på

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 5. februar 2019

Åsmund Eikenes er forskeren som ble forfatter på fulltid. Han vil vise verden hvordan forskning blir til, og hvordan forskerne jobber. Og for å gjøre det skriver han bøker. Så langt har han gitt ut to: Håndboka, som handler om hendene våre. Og Sprut, om alle kroppsvæskene våre. Nå jobber han med en ny bok om persontilpasset kreftbehandling.

– Jeg visste ikke før jeg var halvveis i doktorgraden, at jeg syntes det var kjekt å skrive. Da var jeg i et miljø i Los Angeles, der alle snakker om historiefortelling og at de driter i janteloven. Plutselig skjønte jeg at det var dette jeg ville, og «gønnet» på. Jeg skrev til Samlaget at jeg ville skrive bok, og la ved fem sider om bananflueegg.

Bananfluene ble aldri et langlivet prosjekt, men en tekst om bananfluene sørget faktisk for litt inntekter da Eikenes vant en formidlingspris om emnet i 2013: Hjernekraftprisen som Forskerforbundet deler ut hvert år.

  • Les flere intervjuer med forskere som skriver bøker nederst i artikkelen. 

Ikke lett å leve av

– Jeg er kanskje litt for utålmodig til å være forsker, men kanskje ikke kjapp nok til å være journalist. Jeg har prøvd begge ytterpunktene. Jeg har funnet ut hva det er som skal gjøre at jeg har det bra på jobb. Det er bokprosjekter.

– Hvordan må du jobbe for å få det til?

– Jeg bruker ett til to år på en bok. Jeg bruker fire–fem måneder på å tenke, og kanskje halvannet år på å skrive ferdig. Jeg lager meg arbeidsplaner hvor jeg må skrive tusen ord før jeg går hjem. Men jeg har måttet lære meg at jeg må skrive dårlig. Arbeidsdagene har ofte som overskrift: I dag skal jeg skrive tusen dårlige ord om hvordan kreftceller i en svulst er ulike fra hverandre. Så gjør jeg det i noen måneder, og så må jeg begynne på nytt og redigere. 

Fakta

 Åsmund Eiekenes' tips:

Skrivetips:

  • Start med et utkast til baksideteksten. Det er​ utrolig klargjørende for å finne ut hva du vil si, og hvilken type bok du vil skrive.
  • Ikke vær redd for å gjøre store endringer i manuset både tidlig og sent i prosessen.
  • Alle skriver dårlige førsteutkast. Det er meningen.

Lesetips:

  • Stiff av Mary Roach. Hun er en av de store, amerikanske forskningsjournalistene, som briljerer med svært levende historier om forskning på døde mennesker.
  • Menneskets grunnstoffer av Anja Røyne. Røyne klarer å relatere forskningsresultatene til leserens hverdag og til samfunnsdebatten på en forbilledlig måte.
  • Alt vel med mor og barn av Randi Fuglehaug. Fuglehaug blander kvinners historier om å føde på uventede plasser og spektakulært vis med spennende forskning på fødsler i Norge.

 

For å finansiere bøkene har Eikenes søkt midler fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). Og han priser stipendordningene, for det skal mye til for å tjene penger av boksalget. Innkjøpsordningene for faglitteratur er ikke i nærheten av like gode som for skjønnlitteratur, har han fått erfare. Det har resultert i boksalg på under 1000 eksemplarer.

– Og det er ikke lett å leve av. Av de rundt 200 populærvitenskapelige bøkene i naturvitenskap og teknologi som gis ut i året, er det kanskje to eller tre av forfatterne som har nok salg til at de kan lønne seg selv i et år. Det er små opplag og beinhard konkurranse, så vi slåss med hverandre i bokhøsten.

Formidling som karriere

Selv uten de helt store opplagene kan en utgivelse ha store ringvirkninger, opplever Eikenes.

– Jeg skulle selvfølgelig ønske at flere hadde lest dem, men samtidig har bøkene gitt meg mulighet til å snakke om temaene i andre fora – radio, aviser, TV og foredrag – som gjør at jeg kan snakke for et større publikum om å være forsker, og om hvordan vi kan tilnærme oss store spørsmål i naturvitenskapen. Og så kan jeg være et forbilde for unge skribenter og forskere. Det er viktig. Og så er det selve gleden i de årene jeg skriver på bøkene.

Eikenes håper flere unge forskere gjør som ham og bruker mer tid på formidling.

– I den nye bølgen av unge populærvitenskapsfolk er det ikke så mange som har skrevet flere enn én bok. Det blir spennende å se om noen av dem kan finne ut at de kan være både forskere og forfattere. Men det er ganske nytt at unge folk med lange utdannelser tenker «vi skal skrive for folk flest». Det er helt vanvittig bra. Tenk om noen til og med kunne hatt det som karriereplan. Hvor er utdanningene som gir forskningsformidling som master- og doktorutdanning? Hvor er arbeidsgiveren som legger til rette for at unge forskere skal få gi ut en bok annethvert år? Er det dette den nye lektorstigen skal inkludere? Jeg kan stemme for det!

Her er flere intervjuer med forskere som skriver populærvitenskapelige bøker:  

  • Les også: