Nord universitet:

Politikk i styrerommet

Av Espen Leirset, stipendiat og styremedlem, Nord Universitet

Publisert 14. januar 2019

Er det riktig at styret ved et universitet skal legge ned studiesteder som Stortinget har opprettet?

Espen Leirset er stipendiat i statsvitenskap i Levanger.

Dette blir et spennende år for Nord Universitet. Vi har ni studiesteder fra Vesterålen i nord til Stjørdal i sør. I tillegg har universitetet aktivitet flere steder, som i Verdal og Lofoten. Et mål ved å opprette det nye universitetet, er å konsentrere driften rundt færre studiesteder. Styret i Nord Universitet har i tildelingsbrevet for 2019 fått beskjed om at universitetets «desentrale struktur» er en utfordring. Kunnskapsministeren ber universitetet om å «beslutte ny studiestedsstruktur», altså å kutte antall studiesteder.

 På den ene siden har vi en statsråd som krever strukturelle kutt for å oppfylle målet om å være universitet. På den andre siden må styret forholde seg til ordførere og et lokalt omland som går i harnisk dersom Nord universitet gjør nettopp dette. Dette er en klassisk målkonflikt, eller på godt norsk: En politisk spagat.

Den store utbyggingen av høyere utdanning her til lands skjedde etter Ottosen-komiteens arbeid på slutten av 1960-tallet. Stortinget vedtok distriktshøgskoler som et svar på stadig større studentkull. Veksten hadde en klar distriktsprofil, ved at alle områder av landet skulle ha tilgang på godt kvalifisert arbeidskraft. Stortinget var tett på utbyggingen – særlig i lokaliseringen av de nye institusjonene.

Paradokset nå er at både Stortinget og kunnskapsministeren skal lene seg tilbake. Det skal overlates til det enkelte universitet hvorvidt campuser skal legges ned. Mange er bekymret over at enkelte områder vil få mindre tilgang på sykepleiere, lærere og andre profesjonsyrker. Kunnskapsminister Iselin Nybø ble spurt i Stortinget i november hvordan regjeringen vil sørge for at tilbud i distriktene ikke blir bygget ned. Svaret hennes er at nedleggelse og opprettelse er noe universitetene beslutter selv.

Resonnementet betyr i så fall at Nord Universitet står fritt til å legge ned, og opprette campuser. For å oppfylle Nokuts mål, vil det være rasjonelt for Nord Universitet å følge i NTNUs spor: Å opprette studielokaler i Oslo. Eller hvorfor ikke etablere en campus i Trondheim? Det er lettere å rekruttere internasjonale forskere og dyktige studenter dersom lokasjonen er innenfor Ring 3 eller nær Gløshaugen i Trondheim. Men institusjonene som i dag utgjør Nord Universitet er jo opprettet nettopp for å spre høyere utdanning til andre, «desentrale» deler av landet. Derfor er det illusorisk å tro at styret faktisk er fritt til å oppfylle kompetansemålene. Man vil hele veien balansere på en stram politisk linje. Bommer man på denne linja, får man tildelt svarteper av statsråden – slik enkelte helseforetaksstyrer har fått når de har forsøkt å legge ned sykehus.

Når Iselin Nybø peker på styrene ved universitetene til selv å kutte campuser, er dette en del av styringstenkingen som har vært rådende her til lands de siste 20-30 årene. Det baserer seg på troen på «profesjonelle» styrer som skal ha en armlengdes avstand til politikken. Mens politikere satte seg selv i førersetet for utbyggingen på 1960-1970-tallet, trekker politikerne seg i dag mer tilbake. Til grunn for dette ligger troen på at beslutninger skal fattes på ikke-politisk grunnlag, fordi politikere øyensynlig står i veien for rasjonelle, effektive og gode beslutninger. Utviklingen er kritisert i Maktutredningen av 2003, og vi kjenner styringstanken som en del av reformbølgen New Public Management.

Ambisjonen om en armlengdes avstand til politikken er nemlig vanskelig. Årsaken er naturligvis at spørsmål om å legge ned en statlig virksomhet i by eller bygd ER en politisk beslutning. Styret i universitetet svarer først og fremst til nasjonale kvalitetskrav: Vårt mandat er å tilfredsstille tilsynsorganet Nokut. Men for Nokut er det likegyldig om vi har ett campus, eller ti campus. For Nord Universitets kvalitetsmål er det neppe noen krise å legge ned en campus eller to – det vil trolig hjelpe oss å oppfylle Nokuts krav. Men for den aktuelle byen vil det i høyeste grad være krise. Det har ordførerne gjort ettertrykkelig klart i møtene med universitetsstyret.

Å peke på styrene er derfor problematisk på to måter: For det første har styret mindre demokratisk legitimitet enn en beslutning tatt av en statsråd eller av Stortinget. Det gjør det vanskelig for velgerne å holde politikerne ansvarlig for beslutningene som tas. Styrene er ikke valgt av velgere, men utpekt av departementet. Effekten blir dermed at styrer som består av folk velgerne ikke har valgt, tar beslutninger som for lokalsamfunn vil være helt kritiske.  For det andre er det kun et overordnet nivå som kan ta hensyn til flere sektorer på en gang, det som på fagspråket kalles governance. Universitetet skal ikke drive distriktspolitikk eller helsepolitikk. Men vår beslutning vil i høyeste grad ha betydning for flere enn oss selv. Derfor trengs et overordnet nivå som kan se de ulike sektorene i sammenheng.

I marsjordren fra statsråden for 2019 heter det at Nord universitet skal «beslutte ny studiestedsstruktur». Men det logiske vil være at bare Stortinget kan endre det Stortinget har fastsatt. Derfor bør prosessen justeres: Universitetet bør foreslå ny struktur. Men beslutningen er politisk, og bør tas av statsråden og Stortinget.

Innlegget stod først på trykk i Trønder-Avisa og Avisa Nordland.
  • Les også:
http://www.forskerforum.no/endringer-skal-ut-pa-horing/