Av Tore Li, forskningspolitisk historiker og løsarbeider
Publisert 12. mai 2021 kl. 13:10
16. mars presenterte statsminister Boris Johnson sin plan for hvordan Storbritannia skal hevde seg etter Brexit. Planen bærer tittelen «Global Britain in a competitive age», som vel best kan oversettes med «Globale Storbritannia i en konkurranseutsatt tid». Planen har et tydelig fokus på utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken. Det mest slående er imidlertid vektleggingen av forskning og teknologi som virkemidler for å markere «det globale Storbritannia».
Ambisjonen er ikke snau: «Vårt mål er å sikre vår status som en vitenskapelig og teknologisk supermakt ved å fordoble innsatsen til forskning og utvikling innen 2030», postulerer statsministeren i innledningen til «Global Britain». Vektleggingen av satsing på forskning og teknologisk utvikling begrunnes med den vanlige frasen om at konkurransen mellom nasjonene øker, og at det er de land som skaffer seg en ledende rolle innen kritiske og fremvoksende teknologier som vil oppnå globalt lederskap. I denne sammenheng vises det til at vitenskap og teknikk vil få økt betydning som faktor i den systemiske konkurransen, les: kappestriden med Kina.
Boris Johnsons regjering forplikter seg til å bevilge 15 milliarder pund for å nå målet om at Storbritannias forsknings- og utviklingsinnsats utgjør 2,4 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2027. Etter modell fra det amerikanske Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA) skal det etableres en egen institusjon for såkalt høy-risiko forskning på områder hvor den samfunnsmessige avkastningen antas å være høy. Navnet på institusjonen blir Advanced Research and Invention Agency (ARIA), og den skal bevilge 800 millioner pund fra 2022 til 2025. Ellers har regjeringen som mål at Storbritannia skal tiltrekke seg vitenskapelig og teknologisk talent fra utlandet. Et virkemiddel i så måte vil være et såkalt «Global Talent Visa» som skal gjøre det lett for fremragende forskere å komme inn i Storbritannia. Videre satses det på en «Graduate Route» som skal bidra til at dyktige utenlandske masterstudenter enkelt og greit får gode jobbmuligheter på de britiske øyer. Det understrekes videre at Storbritannia vil prioritere forsknings- og utviklingssamarbeid med andre land, også i forbindelse med EU-programmene. Forsvarsforskningen gis høy prioritet, og det varsles at det skal investeres minst 6,6 milliarder pund i forskning og utvikling som både kan fornye eksisterende samt frembringe nye våpen.
Kan Johnson levere?
Kan Boris Johnson levere på sine ambisjoner om Storbritannia som global forskningsmakt? Ifølge «Global Britain»-dokumentet er landet allerede en supermakt på forsknings- og teknologiområdet. Det vises til at landet er rangert som nummer fire på den globale innovasjonsindeksen, har nest flest nobelpriser i verden, er ledende innen medisinsk forskning (AstraZeneca vaksinen nevnes som eksempel), samt har den tredje største forekomsten av såkalte enhjørninger, det vil si nye teknologiselskaper som tjener over én milliard dollar. Det er jo også riktig at Storbritannia har et akademisk potensial å skilte med. Det gjelder ikke bare innen medisin, som er blitt tilgodesett med mer offentlige forskningsressurser enn forsvaret siden 2010. Foruten Den tekniske høyskolen i Zürich var det bare tre britiske – Cambridge, Oxford og University College London – som nådde opp på topp-20-listen over verdens fremste læresteder på den såkalte Shanghai-indeksen i 2019. Målt som andel av BNP, har Storbritannias forsknings- og utviklingsinnsats vært i siget fremover, fra 1,62 prosent i 2013 til 1,76 prosent i 2019.
Økonomisk tilbakegang
Likevel skal det holde hardt for styresmaktene i Westminster å nå målsettingen om å fordoble forsknings- og utviklingsinnsatsen innen 2030. For hvor skal britene hente pengene fra? Storbritannias økonomi er betydelig svekket, ikke bare på grunn av pandemien, men også som følge av Brexit. Landets bruttonasjonalprodukt sank med 7,8 prosent fra fjerde kvartal i 2019 til fjerde kvartal i 2020. Nesten ingen andre land i Europa har opplevd en tilsvarende dramatisk tilbakegang. Nå kan selvsagt et lavere BNP bidra til at Storbritannia lettere når målet om en høyere FoU-andel, men det er vel neppe en slik defensiv strategi Boris Johnson og hans folk har sett for seg.
Usikker EU-tilknytning
Selv om Johnsons regjering bedyrer at samarbeidet med EUs rammeprogram for forskning og innovasjon skal fortsette akkurat som før, har den ikke vist imponerende vilje så langt til å levere på dette løftet. En deltagelse i det nåværende rammeprogrammet – Horisont Europa – vil koste britene 2 milliarder pund årlig. Imidlertid hadde ikke regjeringen satt av penger til dette i vinter. Tanken var at forskningsinstitusjonene selv måtte bære kostnadene for deltagelse. Dette førte til et opprør i britiske forskningsmiljøer, som ledet til at regjeringen i april kom opp med en bevilgning på 250 millioner pund til deltagelsen i Horisont Europa for i år. Likevel er dette milevidt fra den milliardsummen som kreves for full deltagelse. President Adrian Smith i Royal Society har uttalt at det hersker stor uklarhet om hvordan regjeringen har tenkt å finansiere dette beløpet samt stimulere frem de ekstra 22 milliarder pund som trengs for å nå målet om en FoU-andel på 2,4 prosent av BNP i 2027. Det forente kongerikets vaklevorne holdning til EUs rammeprogrammer pluss utmeldingen av EUs program for studentutveksling – Erasmus – kan neppe sies å gjøre landet mer attråverdig for fremragende forskere eller forskerspirer med tilhold utenfor de britiske øyer. Boris Johnson kan bare glemme sin visjon om å gjøre Storbritannia til en vitenskapelig og teknologisk supermakt. Fortsatt stormaktstatus er det beste han kan håpe på, og det kan ende med en svekket sådan.
Les også:
