Av Julia Loge
Publisert 8. mars 2023 kl. 19:09
De tillitsvalgte ved NMBU på Ås er bekymret for universitetsdemokratiet. Blant eksemplene deres er avlyste møter i universitetsstyret, forslag om utvidede fullmakter for rektor, vedtak uten sakspapirer og at saker som angår de ansatte ikke tas opp med fagforeningene.
Siste dråpen i begeret er at universitetsstyrets seminar fredag 11. mars er åpent for fakultetsstyrelederne, men ikke de tillitsvalgte, fordi «US [universitetsstyret], ledelsen og fakultetsstyrelederne har behov for et forum hvor man kan prate fritt og åpent» ifølge begrunnelsen til fagforeningene.
I januar la fagforeningene ut et felles debattinnlegg på NMBUs intranett, men nå ønsker de mer oppmerksomhet, blant annet for å nå ut til de eksterne styremedlemmene. Derfor har NTL og Forskerforbundet ved NMBU kontaktet både Khrono og Forskerforum.
Fra 2018 til 2020 hadde styret sju eller åtte møter i året. De siste årene har flere av disse møtene blitt avlyst. For 2023 var det planlagt sju møter, men møtene i januar og desember er allerede avlyst ifølge NMBUs kalender.
Curt Rice, som er rektor og sekretær for styret forklarer avlysningen av januarmøtet med at det bare sto en sak på agendaen, og at den kunne vente. Desembermøtet er ikke avlyst, forklarer han, men møtene i oktober og desember er slått sammen til et todagersmøte i november for å få tilstrekkelig tid etter at statsbudsjettet er lagt fram.
– Samtidig ber rektor om å få mer delegert utenom, med begrunnelse at styret rekker ikke å behandle alle sakene. Men det blir jo en sirkelargumentasjon, sier Arve Heistad, som leder Forskerforbundets lokallag ved NMBU.
Heistad mener saken er mye større enn to avlyste møter.
– Det er en systematisk forskyvning av makt vekk fra både tillitsvalgte og valgte representanter i styret, altså en demontering av demokratiet.
Rice er ikke enig.
– Nei. Vi er meget opptatt av Hovedavtalens ord og intensjoner og jeg opplever at vi jobber godt med å levere på dem, skriver Rice til Forskerforum.
Når fagforeningene mener at rektor prøver å få delegert flere av sakene som ligger til styret, viser de til en informasjonssak de fikk i november, der det står: «Universitetsstyret har bedt rektor om å undersøke hvorvidt det er noen av de beslutninger som i dag treffes av styret, som like gjerne kan treffes av rektor.»
Dette begrunnes både med saker som kan stjele tid fra viktigere diskusjoner og tidspress. «Formålet er å sørge for at kurante saker kan håndteres av administrasjonen, i stedet for at de kurante sakene skal stjele tid og ressurser fra de strategiske og prinsipielle diskusjonene og beslutningene som et universitetsstyre er til for. Det er lang saksbehandlingstid i forkant av et møte i universitetsstyret. Styret ønsker ikke å behandle saker skriftlig. Derfor vil universitetet risikere at kurante beslutninger, som haster, må vente til neste styremøte. Det hemmer en forsvarlig drift av NMBU.»
Rice skriver at ønsket om en slik endring «har kommet frem i min dialog med styret ved flere anledninger siden jeg startet i august 2021.»
– Jeg vil komme tilbake til styret med en sak om dette når den er klar. Men det er ikke til å legge skjul på at det er noen saker som fremstår som «sandpåstrøingssaker» og de kan med fordel vurderes delegert. Dette handler også om at styret får brukt mest mulig tid og ressurser til strategisk viktige diskusjoner om retningsvalg og utvikling av NMBU, utdyper Rice.
Saker som rektor beslutter alene eller i ledergruppen, kan gå uten sakspapirer og referat. Det bekymrer de tillitsvalgte.
– Som universitet krever vi etterrettelighet tvers gjennom, og det burde også gjelde ledelsen i deres behandling av viktige saker. Når man ikke kan gå til papirene og se hva som har skjedd, hva som er bakgrunnen for beslutningene, da flyter det fullstendig. Det er ikke etterrettelig, sier Heistad.
Han er ikke i tvil om at styrebehandling av saker er viktig:
– Det som står klart for meg nå er at dette er en bevisst strategi fra ledelsen for å få mer manøvreringskontroll. Så fort saker her hos universitetsstyret har man ikke full kontroll, da er demokratiet virksomt. Da kan det kan bli fristende for en leder å skaffe seg mer styring over situasjonen, men det er stikk motsatt av demokratisk utvikling.
Heistad mener det ikke er enestående for NMBU, og viser til andre universiteter der saker blir avgjort i ledergruppen før dekanene får beskjed om å følge opp.
– Og det er en veldig negativ utvikling etter mitt syn. Det blir veldig rart å se rektorene skrike etter autonomi, men selv praktisere diktatur. Skal universitetene ha denne autonomien, så skal vi også forvalte den på en skikkelig måte.
– Du må nesten begrunne en påstand om diktatur.
– Jeg kan moderere meg litt og si at vi ser en utvikling i retning av et mer autoritært styresett, hvor rektor kan avgjøre mer på egenhånd, og han bruker den makten. Dekanene kan gjøre det samme, de har også den makten.
Forskerforum har spurt Curt Rice om lederstilen hans er autoritær, siden det oppstod diskusjoner om universitetsdemokrati ved Oslomet da han var rektor der, og nå ved NMBU.
– Tvert i mot. Min lederstil er i meget høy grad tillitsbasert og jeg jobber bestandig med å plassere myndigheter og fullmakter hos andre, skriver Rice til Forskerforum.
Rice innrømmer at det skaper utfordringer når rektoren kommer utenfra.
– Det som disse to jobbene har til felles, er at jeg er eksternrekruttert, slik at tillitsvalgte og andre ikke har et mangeårig forhold til meg før jeg blir rektor. Jeg respekterer at dette skaper en annen dynamikk.
Heistad formulerer det litt annerledes.
– Vi har en tilsatt rektor og en eksternt utpekt styreleder. Ingen av dem har historikk og kjennskap til den organisasjonen de skal lede. I sum så kan det gi dårlig forankring og dårlig innsikt. Det er veldig sårbart.
Men Rice viser selv til NMBUs historie når han begrunner sin lederstil:
– Selv om NMBU fortsatt er et lite universitet, har vi de siste årene blitt et stadig større universitet med flere studenter og flere ansatte. Det gjør også at vi stadig er i utvikling på hvordan vi drives på en god måte. Vi må også ta med oss denne utviklingshistorien. Vi legger vekt på at fakultetene både skal ha autonomi med egen ledelse og styrer som er «tett på», samtidig som universitetsstyret og ledelsen har ansvaret for den overordnede utviklingen av universitetet, og legge til rette for samarbeid på tvers. Noe som virkelig har imponert meg med NMBU er nettopp evnen til tverrfaglig samarbeid om både utdanning og forskning. Det får vi ikke til uten stor grad av medbestemmelse på ulike nivåer.
– Ellers kan jeg føye til at det var i min tid som rektor ved OsloMet at fakultetsstyrene ble gjeninnført og andre organer med medvirkning og medbestemmelse ble opprettet, utdyper Rice.
Heistad er ikke enig, og mener IDF-møtene mellom ledelse og fagforening blir nedprioritert.
– I veldig mange store, tunge saker har rektor tatt for lett på medbestemmelse og å involvere fagforeninger.
Fagforeningene reagerer nemlig også på at de ikke involveres i prosesser der de mener at ansatte burde blitt involvert, som at styret torsdag 9. mars skal behandle en rettighetsstrategi for åpen publisering.
– Nå legger ledelsen fram en sak uten å ha involvert ansatte i prosessen, men den griper rett inn i forskernes rettigheter. Vi har en rekke sånne eksempler hvor de går bort fra medbestemmelse og tar den den lettvinte veien ved å bruke styringsretten i større grad enn før.
Universitetsdemokratiet kan også komme inn i en negativ spiral, der ledelsen overtar mer, og de ansatte bidrar mindre, fordi de skyr tidstyver og kan oppleve medbestemmelsen som en skinnprosess, ifølge Heistad, som selv er professor. For eksempel mener han at MBUs strategiprosess ble rask og topptung, og nesten ingen vitenskapelig ansatte møtte opp til innspillsmøtene.
– Jeg vet ikke om de er genuint interessert i forskernes engasjement. Ledelsen kan ikke gjemme seg bak at de ansatte har hatt muligheten, når det er så korte frister for å komme med innspill. Vi vet jo hvordan hverdagen til mine kolleger er, de som jobber 30-40 prosent overtid hele tiden. Og selvfølgelig er mange av forskerne mer enn gjennomsnittet opptatt av egen forskning, det skal ikke stikkes under en stol. De prioriterer seg og skyr alt som lukter bråk og tidstyveri. Men det er den store utfordringen, at fordi man er så passiv, så tar også ledelsen mer plass.
