«Vi blir drept med et smil»
Annonse

KOMMENTAR

«Vi blir drept med et smil»

Av Aksel Kjær Vidnes, Forskerforum

Publisert 5. desember 2020

De verste sjefene i staten er de som er misfornøyd med de ansattes innflytelse. Ikke bare vil de fjerne forhandlingsretten, de vil at de ansatte skal holde kjeft også.

Spørsmålet er om det er rett medisin å redusere forhandlingsretten på statlige arbeidsplasser eller om omstillinger kunne fungert bedre om de ansatte ble inkludert og lyttet til, skriver Aksel Kjær Vidnes, journalist i Forskerforum. Foto: Liv Rønnaug Lilleåsen

Alle som har hatt en sjef, vet at sjefen er ganske dum. Og alle som har hatt ansatte, vet at de ikke skjønner noen verdens ting. Og alle som tenker seg litt om, vet at det er grove generaliseringer som ikke er til nytte for noen.

Jeg merker jeg må minne meg på dette når jeg leser funnene i Fafos siste rapport «Hovedavtalen i staten – et godt virkemiddel for samarbeid, medbestemmelse og utvikling?» Rapporten er grundig, funnene er urovekkende.

Bra samarbeid?

Tidligere har jeg i et anfall av godt humør kalt arbeidsgivere i staten for «solkonger». Det var da Arbeidsgiverrådet i staten anbefalte å samle nær sagt all makt på egne hender, uten innflytelse fra de brysomme ansatte. Det skulle gjøres nettopp gjennom å endre Hovedavtalen. 

Hovedavtalen er på en måte «grunnloven» for samarbeidet mellom ansatte og arbeidsgivere i staten. En ny avtale skulle vært forhandlet frem innen utgangen av 2020, men nå er den utsatt til mars. Godt er det, for rapporten fra Fafo må gjennomgås nøye, og forstås.

Det den avdekker er nemlig en så sprikende forståelse av hvordan samarbeidet mellom partene skal fungere i staten, at det gir grunn til alvorlig bekymring. Men jeg lurer på om noe av avstanden er preget av denne holdningen, at «sjefer er dumme» og «ansatte skjønner ikke».

For å begynne i den positive enden, er det ganske stor enighet om at stemningen mellom ledelsen og de tillitsvalgte er god. De aller fleste svarer at samarbeidet er svært bra eller bra, men lederne er mer tilbøyelige til å svare svært bra enn de tillitsvalgte.

Og det er bare starten: jo lenger ned i spørreskjemaet vi kommer, jo mer viser det seg at ledelsen gjennomgående er langt mer optimistisk over tingenes tilstand enn de tillitsvalgte. Samtidig er sjefene langt mer negative til at de ansatte skal ha et ord med i laget. Som en tillitsvalgt uttrykker i rapporten: «Vi blir drept med et smil. Vi har en god tone, men blir skjøvet i alle kanter og retninger. Det er leit å se.»

Den tillitsvalgte mener det er en slags kulturendring på gang på arbeidsgiversiden, som vedkommende beskriver som litt skummel:

«Følgene av dette er at vår evne til å bidra som tillitsvalgte på en god måte svekkes. Vi vil være en positiv bidragsyter, men tvinges til å være i kamp.»

Ett ståsted tror jeg det er lurt å legge fra seg: Den autoritære tro på sin egen fortreffelighet og den andres håpløshet.

Bekymringsfull uenighet

Det er naturlig at arbeidsgivere og tillitsvalgte har ulike interesser på en arbeidsplass. Men blir ulikhetene for store, tror jeg enhver arbeidsplass står i fare for å være preget av kamp og konflikt fremfor samarbeid og løsninger. Dette er noen av funnene som kan vekke bekymring:  

  • Mens lederne i stor grad mener de samarbeider med de tillitsvalgte i tråd med hovedavtalen, mener de tillitsvalgte i større grad at det ikke stemmer.  
  • Mer enn dobbelt så mange ledere som tillitsvalgte mener de tillitsvalgte i stor eller svært stor grad har innflytelse på saker som er viktige for de ansatte. 
  • Tillitsvalgte opplever at de kommer for sent inn i prosessene, de har for lite tid til å jobbe med sakene og deltakelsen fører i liten grad til reell medbestemmelse. Lederne er i liten grad enige i dette. 
  • Åtte av ti ledere svarer at de tar hensyn til de tillitsvalgtes innspill også når partene i utgangspunkter er uenige, men tilsvarende andel blant de tillitsvalgte er drøyt tre av ti. 

Noe av forskjellen i virkelighetsoppfatning begynner å avtegne seg, men det skal bli verre.

Når de tillitsvalgte og lederne blir spurt om hva de ønsker seg for rettighetene til de ansatte, kommer det autoritære trekket frem hos en stor porsjon av lederne:

«38 prosent av virksomhetslederne og 48 prosent av personal-/HR-lederne ønsker seg en begrensning i rettighetene til forhandlinger.

En liten andel, 3 prosent blant virksomhetslederne og 10 prosent blant personal-/HR-lederne, svarer at de ønsker seg en utvidelse.»

Vil svekke rettighetene

Det viser seg altså at da Arbeidsgiverrådet anbefalte å begrense forhandlingsretten i hovedavtalen, var det forankret hos mange av statens ledere. Forsvaret for å kunne gjøre en slik endring var at det ville være mer effektivt i en stat der omstillingstakten gikk stadig raskere, og at man kunne utvide drøftingsretten. Som om retten til å slå av en prat kan kompensere for retten til å faktisk ha noe å si. 

Og stemmer det at ledere som ønsker å begrense forhandlingsretten til de ansatte også ønsker å utvide drøftingsretten? Se det svarer også Fafo-rapporten på: 

«Funnene viser en klar tendens til at ledere som vil begrense forhandlingsretten, også ønsker å begrense drøftingsretten. De ønsker i tillegg å begrense deltakelse i arbeids-/prosjektgrupper. Videre finner vi en svært sterk sammenheng mellom ønsker om å begrense forhandlingsretten og ønsker om å styrke styringsretten.»

Forskerne konkluderer: «Ønsker om å begrense forhandlingsretten henger dermed sammen med ønsker om å svekke rettighetene til tillitsvalgte på en rekke områder.»

Tørk av deg fliret

Forskerne understreker at man må lese funnene med en viss varsomhet. Utvalget er ikke så stort, så konklusjonen er usikker.

Så la meg konkludere mer varsomt: Det er mye som tyder på at det finnes noen ledere i staten med autoritære trekk og manglende forståelse for partssamarbeidet. Jeg tror ikke det er å ta munnen for full. Men samtidig er det også store forskjeller blant lederne i hvordan de tenker rundt samarbeidet mellom ansatte og ledelse, og hvilken innflytelse de ansatte skal ha. Det kan virke som om de som får det til å fungere, trives godt med det. De inkluderer de ansatte på riktig tidspunkt, de ser nytten av å ta beslutninger som er godt forankret i hele organisasjonen. De som ikke lykkes med dette, virker også å være mindre fornøyde med regelverket og vil kanskje til og med avskaffe det. 

Spørsmålet er om det er rett medisin eller om omstillingene kunne fungert bedre om de ansatte ble inkludert og lyttet til. Her avhenger vel svaret litt av om du ser på de ansatte som en plagsom gjeng som ikke skjønner en døyt eller som kompetente medarbeidere som du gjør lurt i å lytte til. Og så skal vi ikke helt utelukke muligheten for at det også finnes tillitsvalgte som søker konflikt fremfor løsninger. Der det er mennesker, er det variasjon.

På samme måte som ansatte og ledere har vidt ulike virkelighetsoppfatninger om samarbeidet dem imellom, kommer denne rapporten til å bli tolket på veldig ulike vis og tas til inntekt for ulike syn på Hovedavtalen i staten. Det er forståelig, og det er sunt med en diskusjon fra ulike ståsteder. Men ett ståsted tror jeg det er lurt å legge fra seg: Den autoritære tro på sin egen fortreffelighet og den andres håpløshet.

Og tørk av deg det fliret om du har tenkt å ta livet av partssamarbeidet. 

Fikk du med deg denne?