Publisert 14. mars 2019 kl. 15:50
KOMMENTAR: «Staten, det er meg.» Solkongen, Ludvig den 14., påstås å ha sagt dette. Ikke så underlig, kanskje, når man er eneveldig, kledd fra topp til tå i gullbrokade, utpekt av Gud. Men en rar holdning sett med dagens øyne. I dag vet vi heldigvis bedre enn ved opplysningstidens gryende start, at staten, det er oss alle. Derfor var det forbausende å oppdage at vi har et solkongeråd i vår egen norske stat i 2019: Arbeidsgiverrådet. Om du ikke har hørt om Arbeidsgiverrådet før, er ikke det så rart, men det er grunn til å få dem frem i lyset etter rådets ivrige notatskriving de siste månedene. Notatene viser en holdning til det norske arbeidslivet som bør få varsellampene til å blinke hos arbeidstakere så vel som hos stortingspolitikere og fagforeninger.
Rådet består av toppledere innenfor 15 statlige virksomheter, fra Forsvaret til universiteter, som møtes jevnlig for å diskutere spørsmål som er viktige for staten som arbeidsgiver. Gruppen gir råd til Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som forvalter statens arbeidsgiverrolle. Den siste tiden har rådet viet mye av møtevirksomheten til å diskutere hovedavtalen i staten. Den skal reforhandles innen 2020, og staten har lenge vært i full sving med å samle innspill fra ledere i statens virksomheter. Rådet skal avgi sine anbefalinger til departementet nå i mars.
Hovedavtalen i staten regulerer grunnleggende rettigheter for de ansatte, deriblant retten til forhandling. De fleste endringer på arbeidsplassene i staten er bare ting man som ansatt har rett til å bli informert om eller å drøfte med arbeidsgiver. Men noen særskilte endringer har man forhandlingsrett om. Det gjelder for eksempel større organisasjonsendringer, endringer i personalreglement og omdisponering av arealer. Vil arbeidsgiveren bygge åpent kontorlandskap der dere tidligere har hatt pauserom, så skal det forhandles om. Upraktisk for en handlekraftig sjef, kanskje, men i de ansattes interesse å få være med å bestemme. Forhandlingene sikrer dette, og tanken er at beslutningen da faktisk blir bedre for alle.
Men det siste har ikke de små solkongene skjønt. De henger seg opp i det første: Hvor upraktisk det er med alle rettighetene til de ansatte. For det kan bare være en slik holdning som forklarer hvorfor de i sine «diskusjonsnotater» lister opp en serie av argumenter for å avvikle de ansattes medbestemmelse.
Arbeidsgiverne i rådet mener riktignok å innse verdien av medbestemmelse («Verdien av medbestemmelse er uomtvistelig»), men jeg undres om de skjønner hva medbestemmelse er, når de i neste vending spør om ikke det er bedre å gå over fra forhandling til drøfting: «Forhandling som metode er tidkrevende. Forhandlingen i seg selv krever enighet mellom partene, hvis ikke kan saken bringes videre innenfor avtalens tvisteløsningssystem. Spørsmålet er om vi har denne tiden til rådighet, sett opp mot fremtidens utfordringsbilde?» spør rådet.
Rådet understreker flere ganger at staten er i en sånn rivende utvikling at medbestemmelsen, til tross for at dens verdi er «uomtvistelig», ikke godt nok ivaretar «dagens krav til hurtig omstilling». Det argumenteres med at man vil spare tid og få en mer «inkluderende» prosess uten forhandlinger. Hvordan drøfting er mer inkluderende enn forhandling, er meg en gåte. Men de gir seg ikke der. Drøfting er også bedre fordi de da slipper å kjempe en taktisk kamp for å vinne frem. Hør bare her:
«Forhandlingssituasjonen i seg selv krever en strategisk tilnærming, hvor det å ‘vinne’ vil kunne gå på bekostning av løsninger som gagner virksomheten. Samarbeidsformen drøfting stiller derimot ingen krav om enighet mellom partene, og skaper sånn sett en mulighet for løsningstilnærming uten det strategiske perspektivet.»
Som argument for at arbeidsgivere skal slippe å forhandle med de brysomme ansatte, som har sine taktiske baktanker, understreker rådet hvilket ansvar som ligger hos lederne. Og det er riktig. Det er lederne på arbeidsplassene som har ansvaret for resultatene. Men jeg mistenker at de ikke skjønner at statens ansatte også har interesse av å gjøre en best mulig jobb for samfunnet. I stedet mistenkeliggjør lederne motivene til de ansattes tillitsvalgte:
«På arbeidsplassen vil det være slik at arbeidsgiver har flere hensyn å ta, mens de tillitsvalgte vanligvis har et smalere perspektiv, der ivaretagelse av medlemmenes arbeidssituasjon er det mest fremherskende. I offentlig sektor forsterkes et slikt smalt perspektiv ved at de tillitsvalgte i liten grad trenger å ta virksomhetens overlevelse med i vurderingen.»
Det er så vi kan høre det knitre i gullbrokade – solkongene vet best!
Det som virkelig er det smale perspektivet her, er en holdning om at statens oppgaver hadde blitt løst så mye lettere uten alle de ansatte. Men Arbeidsgiverrådets notater avdekker også noe mer vidtrekkende og alvorlig – en manglende forståelse for noen helt basale verdier i norsk arbeidsliv. De demokratiske institusjonene på norske arbeidsplasser er selve grunnlaget for den norske modellen. De bidrar til gode og tillitsfulle relasjoner, og at gode avgjørelser tas i viktige saker som berører de ansattes hverdag. Å utfordre forhandlingsretten i staten er ganske enkelt oppsiktsvekkende. Dette vil sette den norske modellen i spill.
Etter å ha sett solkongenes syn på medbestemmelse, kan vi i det minste være glade for at hovedavtalen skal forhandles. Hadde det vært opp til dem, skulle den vel kun diskuteres i en «inkluderende» prosess, der de skulle fått siste ordet. For staten, det er oss toppledere.
