Publisert 5. mai 2023 kl. 08:15
Årets lønnsoppgjør er vel i havn med en ramme på 5,2 prosent. Partene fant sammen raskt, og helt uten å trenge hjelp fra Riksmekleren. Også Unio og staten ble enige etter tre dager med forhandlinger.
Forholdet mellom Unio og staten er likevel ikke rosenrødt etter oppgjøret.
Forhandlingsleder Guro Lind i Unio stat er sterkt kritisk til statens prioriteringer i forhandlingene, og mener det trengs en debatt om grenseoppgangen mellom politikk og arbeidsgiveransvar i staten.
Lind, som også er forbundsleder i Forskerforbundet, er isolert sett fornøyd med oppgjøret, som for Unios og samarbeidspartneren Akademikernes del gir en stor pott til lokale forhandlinger.
− Jeg synes det landet godt. Men det er verdt å merke seg det som skjedde i år. For det er klart at her har man tatt med politisk ideologi helt fram til forhandlingsbordet, sier Lind til Forskerforum.
Staten la ifølge Lind ensidig vekt på utjevning av lønnsforskjeller. Andre hensyn – som hvordan staten skal rekruttere og holde på kompetanse – ble ifølge henne helt overskygget. Lind mener at det er politiske hensyn som ligger bak.
Statens forhandlingsleder, personaldirektør Gisle Norheim, er ikke enig med Linds framstilling.
− Dette er en kritikk jeg ikke kjenner meg igjen i, sier han i en epost til Forskerforum, og understreker at staten som motpart ikke har latt være å diskutere Unios krav.
Hensynet til utjevning av lønnsforskjeller var tydelig i avtalen for LO og YS. LO og YS fikk et flatt, sentralt tillegg på 31 000 kroner til alle. Ifølge Lind var utjevning av lønnsforskjeller også kommunisert som en viktig prioritering til Unio og Akademikerne.
Staten har ikke spesielt store utfordringer når det gjelder lønnsforskjeller, sammenlignet med andre deler av samfunnet, mener Lind. Staten er etter hennes mening «best på å lønne de med lavest utdanning og dårligst på å lønne de med høyest utdanning».
Det igjen knytter Unio til problemer med å rekruttere og holde på arbeidskraft og levere velferdstjenester.
Lind mener derfor at statens vektlegging av utjevning i dette lønnsoppgjøret var mer styrt av politiske hensyn enn statens interesser som arbeidsgiver.
− Egentlig var det jo mer regjeringen som satt ved bordet enn arbeidsgiversiden, og satte alt av fokus på utjevning i et tariffområde der forskjellene allerede er små, sier hun.
− Du mener at oppgjøret var politisert?
− Ja, helt klart, sier Lind.
− Er det galt, gitt at regjeringen i siste instans skal stå inne for oppgjøret og få det godkjent i Stortinget?
− Jeg synes det er viktig at vi som parter tar vårt ansvar for å løse de utfordringene staten har og hvordan vi kan sette arbeidstakere og arbeidsgivere best i stand til å levere på det samfunnsoppdraget og de tjenestene staten skal levere. Derfor er jeg kritisk til at det ikke er dette som diskuteres i lønnsoppgjøret, sier hun.
Lind ønsker en debatt om forholdet mellom statens behov som arbeidsgiver og politiske signaler fra regjeringen om utjevning.
− Jeg har ikke vært ute for før at regjeringen har tatt så stor plass i forhandlingene, og det synes jeg vi bør ha en debatt om nå i etterkant. Om hvor balansen skal gå rett og slett. Dette var helt klart langt over streken, og går ut over statens behov for å finne gode løsninger for staten som arbeidsgiver, sier hun.
− Var det etter ditt syn en tilsvarende politisering under Solberg-regjeringen?
− Det vil alltid være noen nyanser i arbeidspolitikk fra regjering til regjering, men det vi har sett i år har jeg ikke vært vitne til tidligere, sier Lind, som i år var med på sitt femte lønnsoppgjør.
Lind understreker at Unio ikke avviser lønnsutjevning som et sentralt samfunnshensyn, men at dette ikke skal være det eneste kriteriet for fordeling av lønn.
− Man kan godt skjønne at det er store behov for utjevning i samfunnet. Det synes Unio også. Når du ser på privat sektor, er det noen som virkelig har lave lønninger og som ikke får det til å gå rundt. Noen av dem finnes i staten også, de skal vi ta godt vare på. Men at dette er det eneste hensynet som er diskutert i dette oppgjøret, og at man ikke har diskutert de andre store utfordringene som staten står overfor, er kritikkverdig, sier Lind.
Statens personaldirektør, Gisle Norheim, avviser at staten prioriterte bort grupper av ansatte med lengre utdanning i år. Han viser til at staten gikk med på Unios og Akademikernes ønske om en avtale der hele potten skal fordeles lokalt.
Det er ikke lagt noen føringer fra de sentrale forhandlingene om hvordan disse pengene skal fordeles.
− Profilen i denne avtalen skal altså avgjøres lokalt, til tross for at statens posisjon var å sikre lav- og likelønnstiltak også i denne avtalen, skriver Norheim i sin epost til Forskerforum.
− Er det korrekt at regjeringen la sterke føringer på årets oppgjør i staten?
− Arbeidsgiverpolitikken i staten er politisk styrt. Det har den vært lenge, og det vil selvfølgelig føre til at regjeringens prioriteringer, både nå og under tidligere regjeringer innvirker på statens posisjon i forhandlingene. Statens posisjoner blir til i en balanse mellom den til enhver tid sittende regjerings politikk og virksomhetenes innspill, mener Norheim.
Han legger til at regjeringen er opptatt av utjevning, og at det er de med lavest lønn som har de største utfordringene når prisene og renten øker.
Endring 5.5 kl. 10.45: Artikkelen er endret med et nytt sitat, der Lind presiserer Unios syn på lavtlønnsproblematikken.
Se også:
