Det nye Stortinget har seks representanter med forskerbakgrunn. Marianne Synnes vil videreføre sitt arbeid med å koble akademia og næringsliv på et nasjonalt nivå.

Hun vil ha det til at det er tilfeldig at det ble sånn, men nå er hun altså der. Mandag 2. oktober trer det nye Stortinget sammen for første gang, og en av førstereis-representantene er Marianne Synnes (H) fra Ålesund. Hun er én av seks representanter med forskningsbakgrunn. (Kristin Ørmen Johnsen (H), Nina Sandberg (Ap), Lise Christoffersen (Ap), Espen Barth Eide (Ap) og Carl-Erik Grimstad (Venstre) er de andre.) Med bakgrunn som molekylærbiolog, rektor for Høgskolen i Ålesund og viserektor ved NTNU, styreleder for Senter for internasjonalisering i utdanning og styremedlem i Forskningsrådet håper hun på en plass i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen (Kuf-komiteen). Ikke nok med det: Hun har også vært mangeårig tillitsvalgt for Forskerforbundet ved Høgskolen i Ålesund. Får vi rett og slett en rendyrket forskningspolitiker på tinget?

– Forskning ligger hjertet mitt nært og vil prege det jeg vil jobbe med, men jeg ser også at vi har en jobb å gjøre med å løfte utdanning, svarer Synnes.

– Hva vil det få å si for Norge at du blir stortingsrepresentant?

– Du verden, det var et stort spørsmål. Haha. Jeg syns vi har hatt en veldig fin stortingsperiode. Jeg kan ikke huske, som rektor eller akademiker, at det har vært så mye fokus på forskning og høyere utdanning som i denne perioden, så jeg ønsker å fortsette det gode arbeidet som er startet av sittende regjering.

– Du ble nylig tilbudt å fortsette som viserektor ved NTNU – hvorfor ville du heller bli stortingspolitiker?

– Det høres rart ut å si at det var tilfeldig, men det var faktisk det. Jeg sto ved et veiskille. Etter mange spennende og krevende år ville jeg trekke meg litt tilbake og gå tilbake til faget mitt, og tenke over hvor jeg ville gå videre. Det gjorde jeg i nøyaktig to uker, og så ble jeg spurt om jeg ville bli nominert til stortingslista for Møre og Romsdal Høyre. Det hadde jeg veldig lyst til.

Den største utfordringen hos oss som forskere på en høyskole var at det var for lite forskningstid, som førte til mye privat initiativ og kveldsarbeid.

– Hvorfor tente du på ideen?

– NTNU Ålesund er Norges mest næringsnære campus, og jeg har fokusert på å koble akademia og næringsliv i jobben som rektor og viserektor. Det har også vært givende å jobbe med å utvikle regionen vår, og jeg innså at jeg kunne fortsette den jobben både nasjonalt og regionalt ved å bli stortingspolitiker.

– Hvordan har det seg at du i det hele tatt ble forsker?

– Jeg skulle egentlig bli veterinær, men da jeg fylte 18 ble jeg så fryktelig allergisk mot hunder. Da måtte jeg tenke nytt. Det var helt tilfeldig at jeg begynte på bioingeniørstudiet. Det var mye fordi det var realfag og det jeg var interessert i. Men jeg har aldri jobbet som bioingeniør på sykehus etter studiet, fordi jeg fikk jobb som forskningstekniker på Radiumhospitalet.

Fra Radiumhospitalet gikk veien via avdelingsingeniør og hovedfag i cellebiologi ved Universitetet i Oslo, til stipendiat ved Radiumhospitalet.

– Jeg hadde aldri noen ambisjon om å ta doktorgrad, men jeg trivdes veldig godt med det jeg jobbet med og ville fortsette med det, sier Synnes.

– Hvordan opplever du forholdene for doktorgradsstipendiater i Norge?

– Jeg hadde en fantastisk tid på Radiumhospitalet. Jeg opplevde det ikke som noe problem. Jeg fikk også en liten jente da, så jeg hadde to måneder full fødselspermisjon og så hadde jeg delpermisjon for ikke å miste kontakten med fagmiljøet. Mannen min var student han også, så det fungerte bra for oss.

– I CV-en din nevner du at du hadde to fødselspermisjoner i stipendiatperioden din. Følte du behov for å skrive det for ikke å fremstå som lat og treig, siden perioden varte fra 1998-2003?

– Haha. Jeg syns det var greit å skrive det, for det var jo realiteten. Jeg disputerte høsten 2002 og da var jeg sprekkeferdig med barn nummer to og hadde et års fødselspermisjon etter det.

– Hva syns du om arbeidsforholdene til norske forskere?

– Jeg har vært tillitsvalgt for Forskerforbundet i mange år, så jeg kjenner godt til problemstillingene. Den største utfordringen hos oss som forskere på en høyskole var for lite forskningstid, som førte til mye privat initiativ og kveldsarbeid. Det var noe av det jeg tok tak i først som rektor – å prøve å gjøre forholdene bedre for de som drev med forskning, og å opprette flere stipender så det skulle være mulig å drive med forskning ved siden av eller istedenfor undervisning.

– En klassisk sak det: Bør forskere forventes å jobbe ut over normal arbeidstid?

– I hele min karrière har jeg jobbet ut over ordinær arbeidstid, fordi jeg har vært motivert for det.  Jeg har også tatt utdanning i tillegg til jobb, og jeg syns at man bør kunne gjøre det. Men samtidig skal det være aksept for at man skal kunne jobbe åtte til fire og gå hjem hvis man ønsker det. Det er mye man får gjort fra åtte til fire når man er strukturert – det var jeg nødt til da jeg selv hadde små unger og holdt på med doktorgrad. Du må bare stå på og ha struktur på dagen din. Men for oss som driver med biologisk forskning er det ofte umulig fordi du har celleforsøk som ikke kan avbrytes klokken fire. Noen dager må du jobbe fra tidlig morgen til sen kveld for å få det i havn.

– Så nå er du forberedt på lange kvelder på Stortinget?

– Absolutt, jeg har en stor arbeidskapasitet, og er vant til å ha mange baller i luften. Nå gleder jeg meg til å komme i gang med jobben.

 

LES OGSÅ:

Dette er stortingspolitikerne med forskerbakgrunn