Av Kjetil Vikene
Publisert 5. september 2014 kl. 10:03
Erlend Lavik har et con amore-prosjekt om den amerikanske tv-serien The Wire, innbegrepet på 2000-tallets «TV er den nye filmen» hva angår status og kunstnerisk utførelse. Lavik, film- og medieviter ved Universitetet i Bergen, har tidligere begått video-essayet «Style in The Wire». Han er en klar og utvungen formidler, og han har lykkes i å skrive en bok med tyngde uten «tunghet».
Boken er delt i tre: Konteksten, Analysen og Syntesen. I første del redegjør Lavik for trekk i den amerikanske TV-bransjens tre «gullaldre» (ca. 1960, 1980 og 2000), perioder der noen få serier redefinerer samtidens formater og får betegnelsen «kvalitetsserier». Kvalitetsserier er like mye en sjangerbetegnelse som et tegn på kvalitet, skriver Lavik, og i den tredje gullalderen er narrativ kompleksitet det viktigste sjangertrekket. Etter en kort teoretisk skisse fra postmodernismen via sosiologen Bourdieu finner Lavik vesentlig forklaringskraft i «bransjeinterne endringer vedrørende publikumssyn, finansieringsform, sensurregler eller teknologiske nyvinninger». Og det er opplysende å følge resonnementet om hvordan strengt instrumentelle rammevilkår former utviklingen av både tv-serier og seer-vaner. Tråden følges gjennom ulike serier og kanaler, frem til Netflix’ House of Cards og HBOs (The Wires «hjem») satsing på strømmetjenester. En kort innføring i ulike stabsfunksjoner, fra de mange staff writers til de få og geni-erklærte showrunners, gir også et godt innsyn i arbeidsfordeling og maktforhold i utformingen av TV-serienes manus og bilder.
Perspektivet følger oss inn i Analysen, som gir en god fremstilling av seriens tilblivelse og overblikk over mottakelsen. Lavik diskuterer dokumentarisme, realisme, kjønn og rase – i tett dialog med spesifikke scener i og omstendigheter utenfor serien. Midtveis blir den russiske Dostojovskij-kritikeren Bakhtin dialogpartner for Lavik. Bakhtin er like mye filosof som litteraturviter og mener at den moderne litteraturens språk er en flerstemt flettvev av ulike utkikkspunkter, meninger, klasser, kulturer – sosiologier – som gjør kunsten polyfon. The Wire er utvilsomt et godt materiale å tenke slik om, men operasjonaliseringen av Bakhtins lite stringente begrepsapparat tar for stor plass i teksten. Og er dessuten unødvendig: Lavik har et så godt grep om seriens overordnede lange fortellinger, krysninger, spesifikke scener og karakterutvikling at gitt den klare skrivestilen tror jeg boken ville blitt bedre hvis Lavik hadde valgt å utbrodere sine egne konkrete idéer og analyser.
Det hadde også gitt bokens siste del Syntesen – der overordnede konklusjoner trekkes og kvaliteten i The Wire diskuteres – større dybde: Best er boken når den går detaljert til verks i enkelte scener og når den kritiske kommenterer svakhetene i The Wire, som de problematiske kvinne-portrettene. Kritikken av siste sesong, som i for stor grad bærer preg av opphavsmannen David Simons’ – som har gått gradene fra staff writer til showrunner – personlige agg mot avisen The Baltimore Sun, trekker trådene i en fin bue fra bokens begynnelse. Her får også Laviks analyser den forklaringskraften han har som ambisjon, og jeg føler at jeg som leser lærer noe vesentlig om serien.
