Annonse
Holbergprisen 980x150
Annonse
Holbergprisen mobil

Definisjonsmakt og våpenmakt

Av Kjetil Vikene

Publisert 13. mars 2020

En glitrende bok som både definerer sitt fagfelt og gir et solid grunnlag for diskusjonen om Norges rolle i internasjonale konflikter.

Hellestveit og Nystuen, begge jurister med doktorgrad fra Universitetet i Oslo, definerer et eget fagfelt med Krigens folkerett. Og selv med undertittelen Norge og vår tids kriger vil det overraske meg om boken ikke allerede er under oversettelse: Den er så gjennomarbeidet og tydelig at den vil ha et internasjonalt nedslagsfelt. Dette er en lærebok i ordets mest presise forstand. Den definerer sitt fagfelt for et forholdsvis snevert publikum (hovedsakelig jurister), men på en måte som gjør at man som ikke-spesialist (spesielt politikere) kan følge og ha utbytte av hele boken.

Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen

Krigens folkerett. Norge og vår tids kriger

Universitetsforlaget, 2020
598 sider
Veil. pris: kr 499

Boken gjennomgår folkeretten som en internasjonal arena der spillereglene som skal følges før, under og etter væpnede konflikter, defineres. Hvem kan erklære krig, og hvordan skal krig erklæres? Hvilke begrensninger og regler for maktbruk gjelder når den først tas i bruk? Hva er forholdet mellom folkeretten og andre juridiske domener, som menneskerettigheter og allmenhumanitære hensyn? Hvilke roller har overnasjonale organer som FN og NATO?

Boken er uttømmende og gir inntrykk av at nesten alle tenkelige og utenkelige scenarier har kjøreregler, og som lekmann lar jeg meg overvelde, spesielt når de mange reglene synes motstridende. Gjennom presise begrepsavklaringer, et stringent ordnet materiale, enkle grafiske modeller (som for eksempel viser hvordan endringer i ulike situasjoner og ulike aktørsammensetninger markerer overgangen fra én rettsbruk til en annen), klarer boken likevel fint å lede meg gjennom kompleksiteten.

Stringensen gjør det også mulig for forfatterne å diskutere sakskomplekser som terror/frigjøring eller leiesoldat/fremmedkriger, ved å gjøre folkeretten til en arena for definisjonsmakt: Forståelsesrammen gir leseren grep om hvilke rettslige veivalg som er mulige i møte med nye ideologiske og teknologiske utfordringer i væpnede konflikter. At boken bruker konkrete norske forhold som eksempler – norske soldater, norsk personell og norske politiske avveininger – gir meg som norsk leser god lesemotivasjon. Det er opplysende å lese om at vi har befunnet oss midt i konfliktområder, med fullstendig uavklarte oppdrag, at vi sannsynligvis har gjort oss skyldig i ganske grove brudd på folkeretten, og at vi ikke alltid synes å forstå spillereglene.

Det blir dessuten viktig å forstå at disse spillereglene er i konstant forandring, kanskje spesielt i en tid der nye aktører i en multipolar verden gjør at «den eurosentriske verdensordenen er truet eller står for fall»: «Ikke helt ulikt USA etter 2001, kaver Europa rundt i blinde uten helt å finne balansen mellom behovet for å ivareta og beskytte europeiske rettsstatsprinsipper, verdier og idealer på den ene siden, og en troverdig teknisk gjennomførbar og moralsk akseptabel løsning på hvordan ‘krigen skal holdes ute’, på den andre». Boken starter og slutter med påpekningen av at folkeretten – altså en bred internasjonal enighet om rettslige kjøreregler for konflikthåndtering med våpen i hånd – til syvende og sist står og faller på nasjonale voldsmonopoler: Nettopp fordi krigen skal «holdes ute» og «[l]imet i folkeretten er gjensidighet», er det dialogen mellom likeverdige, uavhengige nasjonalstater som er det bærende element.

Paradoksalt nok er folkeretten derfor «blant de mest nasjonalt orienterte fagene vi har. Folkeretten berører Norges grunnleggende sikkerhetspolitiske interesser samt våre mest sentrale strategiske og økonomiske interesser». Denne læreboken om krigens folkerett blir derfor en viktig påminnelse om at norsk politikk ikke formes i et vakuum, men tvert imot alltid må forstås i en større sammenheng. Hvordan skal internasjonale krigsforbrytelser behandles i Norge? Hvordan skal vi forholde oss til fremmedkrigere, eller ‘IS-brudene’, for den saks skyld? Understrøms ligger det en oppfattelse av at det nettopp er vår politikk på disse problematiske områdene som definerer hva det vil si å være «norsk», i nasjonalrettslig forstand. Det gir jo også problemkompleksene større betydning enn mange stemmesankende, polariserende meningsytrere i det politiske landskapet kanskje er klar over.

I bokens epilog skriver forfatterne: «Det er […] med undring og betydelig bekymring forfatterne av denne boken noterer at norske statlige institusjoner i praksis nedprioriterer folkeretten, og krigens folkerett i særdeleshet.» I kraft av denne boken bør norske juridiske og politiske miljøer ikke slippe lett unna diskusjoner om hvilke roller Norge skal spille i fremtidige internasjonale konflikter. Nesten 100 sider med kildemateriale og oversikter over norsk deltakelse i ulike konflikter internasjonalt gjør at vi heller ikke kan slippe unna de valgene vi allerede har tatt.

  • Les mer: