Lett om det tunge

Av Ragnhild Fjellro

Publisert 13. mars 2020

Underholdende og engasjerende om politiske skandaler, i en bok som fremstår som noe analytisk grunn.

Kim Arne Hammerstad

Politiske skandaler. Sex, korrupsjon og maktkamp

Res Publica, 2020

266 sider

Veil. pris: kr 349

Det er vanskelig å plassere denne boka om politiske skandaler i Norge etter krigen. Er den et fyldig oppslagsverk om mediert, politisk dramatikk, eller en samling analyser av skandalens politiske betydning?

Introduksjonen lover nettopp grundige innblikk i skandalenes politiske betydning, noe den ferske statsviteren mener er stemoderlig behandlet i statsvitenskapen. Materialet han bygger på, er hentet fra hans mastergradsarbeid. Det kan forklare den akademiske og ryddige oppbygningen av bokas første kapitler med begrepsavklaring, redegjørelser for en skandales forløp, medias mektige rolle, betydningen av kjønn og de politiske skandalenes historiske utviklingslinje. Underveis viser han til sentrale eksempler, og gir en ytterst kort avklaring av sine utvalgskriterier. Hvilke konkrete kriterier han legger til grunn, forblir derfor litt uklart, noe som gjør hans valg av skandaler litt forvirrende.

Resten av boka, fram til oppsummeringskapittelet, er viet mediedekningen av de drøyt førti skandalene han har inkludert. Han deler dem inn i fire typer. Privatskandalene handler om sex, overgrep, metoo eller rus, der blant annet skandalene knyttet til Trond Giske, Terje Søviknes og Rune Øygard gjennomgås. Ofrenes perspektiver er ikke eksplisitt problematisert, noe jeg savner mens jeg leser – både fordi deres erfaringer er politisk relevante og fordi metoo-sakene er en av grunnene til økningen i politiske skandaler de siste årene. Økonomiskandalene gjelder korrupsjon, underslag og skattesnyteri. Eksempler herfra er sakene om Terje Rød Larsen og Tore Tønne. Sistnevnte sak kunne med hell vært behandlet grundigere, med flere analyser og drøftinger, siden det er en så spesiell sak, med et så særlig tragisk utfall som fikk relativt store konsekvenser. Statsviteren tar oss så gjennom noen maktskandaler, der korrupsjon, habilitet, lekkasjer og kostnadssprekker har vært avgjørende. Her finner vi sakene om Manuela Ramin-Osmundsens inhabilitet i utnevnelsen av nytt barneombud, og Olemic Thommessens rolle i kostnadssprekken for Stortingets byggeprosjekt. Den siste typen er den nyeste, og kategoriseres som pratskandalene, det vil si der drøye uttalelser har utartet til skandaler, som Sylvi Listhaugs Facebook-post som nesten veltet regjeringen Solberg.

Flere interessante funn presenteres underveis, som at halvparten av alle Frp-skandalene er privatlivsskandaler, og at bare fem av de skandaliserte har kommet tilbake til sine politiske posisjoner etter skandalen – men jeg sitter ikke igjen med et grundig innblikk i skandalenes politiske betydning. Snarere fremstår boka som en litt uhåndterlig hybrid mellom drøftende sakprosa og empirisk forskning som trekker i litt ulike retninger. Som grundige politikk- eller medieanalyser holder den ikke helt mål – til det blir den for overfladisk.

Likevel vil jeg anbefale boka som et fyldig oppslagsverk, egnet som introduksjon til sentrale politikkskandalers historie, for ferske journalister og statsvitere, og studenter i statsvitenskap, journalistikk og mediefag. For dem kan denne oversiktlige, underholdende og drøftende boka gi innblikk egnet til å vekke politisk nysgjerrighet, og gi inspirasjon til grundigere undersøkelser av de politiske skandalenes betydning for politikk, demokrati og medias samfunnsrolle.

  • Les også: