Annelin Eriksen er en utmerket guide til fenomenet transhumanisme
LUKK
Annonse
Annonse

Annelin Eriksen: Evighetsmennesket. Om teknologi, vitenskap og udødelighet

Annelin Eriksen er en utmerket guide til fenomenet transhumanisme

Av Kjetil Vikene

Publisert 12. mai 2023 kl. 11:49

Et friskt fraspark inn i et forskningsprosjekt om nedfrysing av mennesker og kampen mot døden.

Annelin Eriksen er professor ved Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Bergen, og har studier av øy-landet Vanuatu og pinsebevegelsen blant sine tidligere spesialfelt. Det virker ved første øyekast som langt unna temaet for denne boken, som handler om nedfrysing av mennesker og forsøk på digitalisering av bevisstheter. Det skal likevel vise seg at Eriksen er en utmerket guide inn i et fenomen og en tankegang som er langt mindre marginal enn man skulle tro.

For enkelhets skyld kan jeg si at boken skildrer aktører og prosjekter knyttet til i all hovedsak to ulike forsøk på å unnslippe døden ved hjelp av vitenskap og teknologi, henholdsvis kryonikk (nedfrysing av mennesker) og forsøk på digital preservering av faktiske menneskers bevissthet. Ideologisk samles disse under begrepet transhumanisme, «som tar til orde for et nytt stadium i menneskets evolusjon», og en tanke om at det er mulig å endre og transcendere menneskelivet og dets kjødelige begrensninger på ulike måter.

Annelin Eriksen

Evighetsmennesket. Om teknologi, vitenskap og udødelighet

Universitetsforlaget, 2023

168 sider

Veil. pris: kr 399

Eriksen setter seg imidlertid ikke fore å være vitenskapelig systematisk, men heller å gi et puff til videre tenkning og forskning. Stilen er frisk og ledig, og hun tillater seg å hoppe fra det ene eksempelet til det andre uten at det går ut over bokens dramaturgi. Vi får høre om torso-androiden Bina48, som er en replika av en virkelig svart amerikansk kvinne, lastet med hennes historier og fortellinger og gjenskapt ved hjelp av kunstig intelligens. Eller om den overbeviste ambulansesjåføren som utrustet med en slags gjør-det-selv-kryonikk står i beredskap for å ile til for å erstatte blod med frostvæske når et medlem av hans klubb dør. Ved første øyekast kan dette fremstå som eksentriske og marginale fenomener, men Eriksens prosjekt er å synliggjøre for oss at de bare er uttrykk for en større kulturell endring som er mer allment utbredt enn vi kanskje tror: «Vi er i ferd med å endre noen grunnleggende forståelser av hva det vil si å være menneske; å leve, men også å dø.»

Eriksens faglige utgangspunkt gjør at hun ikke trenger å skrive om «hva som faktisk vil være mulig en gang i fremtiden [, ] hva som burde være mulig, eller hva som er den ‘riktige’ utviklingen, i etisk forstand». I stedet prøver hun å forstå både ideologien og dens konkrete uttrykk som «et kulturelt fenomen».

Eriksens sosialantropologiske ståsted gjør også at hun kan analysere og drøfte på en helt annen måte enn for eksempel en teknolog eller en religionshistoriker. Eriksen klarer å forene et uhildet og nesten naivistisk blikk på fenomenene hun undersøker, med en enorm tverrfaglig spennvidde i de teoretiske referansene og en god beskrivelse og forståelse av de skjøre grensene mellom vitenskap og populærkultur. Et eksempel: «Det kan virke som om det å fryse ned deler av kroppen er vitenskap, mens det å fryse ned hele kroppen er et ikke-vitenskapelig prosjekt. Grensene mellom dette er ikke absolutte, men krever en forståelse av akkurat hvor mye tro eller håp man kan tillate i vitenskapen.»

Det brede utsynet Eriksen anlegger, gjør at boken – til tross for et begrenset sideantall – gir mange startpunkter for videre tenkning. Forfatteren skal berømmes for at hun behandler sitt stoff med respekt: Selv om jeg både himler med øynene og kjenner på behovet for argt å kritisere måten kapitalistiske Silicon Valley-entreprenører som Elon Musk og Peter Thiel oppkaster seg til guder på, formidler Eriksen stoffet på måte som øker min forståelse.

Det beste stoffet kommer kanskje mot slutten, når Eriksen samler trådene. Hun viser hvor mye av kampen for udødelighet som hviler på tro, og trekker fram forskjeller og likheter mellom pinsebevegelsen og transhumanistene. Refleksjonene om hvordan selve ideene – det å frigjøre sinnet fra kroppen og å frigjøre kroppen fra døden – «har en kulturhistorie», er opplysende og gode. Kanskje kan boken sees på som en slags kompanjong til Lena Lindgrens bestselger Ekko. De har i hvert fall noen overlappende tematikker, peker på noen av de samme bakenforliggende mekanismene og aktørene og advarer mot privatiseringen av sjelslivet.

Boken handler altså nettopp om teknologi, vitenskap og udødelighet, slik undertittelen lover: Den som forventer en faglig-akademisk tour-de-force, blir nok skuffet, men den som liker gode (lik-)røverhistorier, vitenskapsfabuleringer på grensen til det sannsynlige og gode analyser av den åndelige og kulturelle dimensjonen av drømmen om en teknologisk utvei fra døden, vil bli både underholdt og opplyst.

I 2021 fikk Eriksen en bevilgning fra Forskningsrådet til en større studie for å «forstå den teknovitenskapelige udødelighetsbevegelsen». Basert på lesningen av denne boken er det bare å glede seg til resten.

Les også: