Av Andreas Ervik
Publisert 24. september 2024 kl. 15:08
Hvis du leser dette, er sjansen stor for at du skal veilede en doktorgradsstipendiat, kanskje for første gang, og lurer på om Veier til god ph.d.-veiledning er verdt å plukke opp. Kanskje du som ung akademiker kjenner på usikkerhet om egne evner og redsel for å bli avslørt som utilstrekkelig.
Linda Nesby, litteraturviter ved UiT Norges arktiske universitet, fremstiller dette som en vanlig utfordring. Hva skisserer forfatteren som løsning? Fordelt over seks kapitler tilbys oversiktlige, nyttige og konkrete råd. Her er det teknikker for å hjelpe stipendiater med å overkomme skrivevegring og prokrastinering og å håndtere tilbakemeldinger.
Nesbys innspill kan generelt oppsummeres i et enkelt råd: Snakk sammen! Ikke bare om tekstarbeidet, men også for å avklare forventninger og reflektere over pågående arbeid.
I tillegg anbefales en avslutningssamtale om karrieremuligheter i og utenfor akademia. Samtalene bør ikke kun være faglige, idealveilederen viser omsorg for hvordan stipendiaten har det. Stipendiatene bør få plass og trygghet til å utforske ideer fritt. Nesby foreslår å besørge dette ved å starte møter med stipendiatenes evaluering av eget arbeid og la dem oppsummere til slutt. Noen møter bør også holdes i mer nøytrale omgivelser enn veilederens kontor, som på kafé eller på rusletur.
Linda Nesby
Veier til god ph.d.-veiledning
Cappelen Damm Akademisk, 2024
284 sider
Veil. pris: kr 469
Boka fletter hele veien inn internasjonal forskning om veiledning. Unntaket er det forlaget trekker frem som et av bokas nøkkelpunkter, bruken av kunstig intelligens i veiledning. Men dette blir et tidstegn mer enn en seriøs refleksjon over eventuelle fordeler og ulemper. Nesby skriver: «Utfordringen med ChatGPT er at vi kommer så enkelt og motstandsløst til svarene at vi ikke rekker å kjenne på utfordringer og styrke og bygge ny kompetanse.» Slik kan skriveverktøyene overfladisk omtales, men de er tross alt fortsatt ganske begrensede som akademiske samtalepartnere.
Kapitlene inneholder flere fornøyelige og interessante perspektiver fra Nesbys fagfelt, skjønnlitteratur.
De innledes og avrundes også av fiksjonaliserte caser, trolig for å gi en menneskelig touch. Problemet er at hovedpersonene i casene er lite relaterbare som veiledere. Én får tilsendt en mindre gjennomarbeidet tekst enn vanlig, og reagerer ved å kalle inn til møte med en ph.d.-koordinator for å få stipendiaten til å fortelle hva som er problemet. Det virker overilt, og en potensielt fremmed tredjepart vil neppe hjelpe noen til å åpne seg om private problemer. En annen veileder får følelsen av at kontoret hennes er for lite imøtekommende. Neste veiledning gis i en botanisk hage, og stipendiaten bekrefter at veilederens lenestol kan være utfordrende. Konklusjonen blir dermed at veilederen «skal ta bort familiebilder og pynteputer, og høre med kontorsjefen om ikke noen stoler og et lite bord lar seg trylle frem». Må virkelig alle antydninger til veilederens liv utenfor bort fra kontoret?
Mer enn som levd liv og faktiske utfordringer virker casene konstruert for å få frem pedagogiske poeng fra kapitlene. Det mest belemrende blir innvirkningen dette har på bokas gyldighet som helhet. I casene møter veilederne utfordringer underveis og løser dem ved å få tenkt seg litt om. Dersom det er tilfellet, hva er vitsen med å lese boka? Jeg vil anbefale å hoppe over casene, men ellers teste rådene som gis. Nesbys bok er preget av en genuint vennlig innstilling til unge akademikere, og vil kunne inngi ferske veiledere trygghet. Spesielt godt liker jeg fokuset hennes på veilederens lykkefølelse over stipendiatenes utvikling. God veiledning!
