Digitaliseringsnaivistene

Digitaliseringsnaivistene

Av Olav Torvund, professor ved Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo

Publisert 9. april 2018

Hvis Peter Frølich får oppfylt sin digitalnaivistiske drøm om at forelesninger er tigjengelig, da er det stor risiko for at forelesningene blir dårligere, skriver Olav Torvund.

Høyres Peter Frølich vil gjøre høyere utdanning tilgjengelig på nett for alle innen 2025. Han tror sikkert at han er fremtidsrettet, men sitter i realiteten solid klistret fast i fortiden.

Disse pensjonistene dine kan heller lese en bok, Peter Frølich.

Jeg står ikke stille som en saltstøtte når jeg foreleser, selv om noen har montert et videokamera i auditoriet, skriver Olav Torvund.

Disse pensjonistene dine kan heller lese en bok, Peter Frølich. Eller de kan se på noen av de kvalitetsserier som produseres for TV. Den som vil vite mer om Vietnamkrigen vil få mer igjen ved å se Peter Burns’ dokumentar, enn av å se/høre opptak av noen forelesninger.

Det er neppe andre pensjonister som vil lese forskningsartikler, enn pensjonerte professorer og andre pensjonerte forskere som ikke vil slippe taket i faget sitt. Å tro at den interesserte almennhet skal lese forskningsartikler, er i beste fall naivt. Populærvitenskap, ja. Men ikke virkelige forskningsartikler.

Jeg har ikke noe imot å gjøre forelesninger tilgjengelig. Jeg har i 10–15 år lagt ut opptak av alle mine forelesninger. Men jeg vil ha kontroll over dette selv, og jeg sletter alle opptak før jeg begynner å forelese om det samme på nytt.

Det meste av min undervisning, som det meste av universitetenes undervisning generelt, er ikke forelesninger.

Det meste av min undervisning, som det meste av universitetenes undervisning generelt, er ikke forelesninger. Det er her Peter Frølich går på trynet. Det meste av undervisningen er kurs og seminarundervisning, ofte gitt ulike pedagogiske motebetegnelser ut fra skiftende pedagogiske trender. Uansett merkelapp: Det er undervisning i mindre grupper som forutsetter aktiv deltakelse fra studentene, og det er veiledning. Det er selvfølgelig helt uaktuelt å legge ut opptak av dette.

Når vi foreleser, må vi være bevisst hvem vi henvender oss til. En forelesning skjer der og da, i en kommunikasjon mellom foreleser og tilhører, som på teater eller en konsert. Selv om forelesningen er monologpreget, er det likevel en kommunikasjon. Mitt inntrykk er at studentene bruker opptakene for repetisjon. Noen som har problemer med å komme, får en hjelp av opptakene. Men jeg foreleser ikke for de som lytter til opptakene.

Opptak av selv gode forelesninger er som regel pedagogisk dårlige.

Opptak av selv gode forelesninger er som regel pedagogisk dårlige. Amatørmessige videoopptak tatt med fastmontert kamera, av en foreleser som beveger seg ut og inn av bildet. Jeg står ikke stille som en saltstøtte når jeg foreleser, selv om noen har montert et videokamera i auditoriet. Jeg foreleser for studentene, ikke for kameraet.

Slike forelesningsopptak er det vanligvis ikke verdt å bruke tid på. Jeg har noen ganger forsøkt å høre på opptak av forelesninger om emner som interesserer meg. Det har nok vært gode forelesninger for de som var til stede. Men jeg har gitt opp. Jeg får følelsen av å stå og lytte ved døren. Foreleseren henvender seg ikke til meg, og det fungerer ikke. Og foreleseren skal heller ikke henvende seg til meg som lytter på opptak, men til de som er til stede i auditoriet.

Hvis Peter Frølich får oppfylt sin digitalnaivistiske drøm om at forelesninger er tigjengelig, da er det stor risiko for at forelesningene blir dårligere. Jeg har i mine forelesninger dette semesteret sagt min ærlige mening om Sylvi Listhuags opptreden i sosiale medier, og hennes og andres tøvete uttalelser om ytringsfrihet og sensur. Siden det har vært forelesninger om bl.a. ytringsfrihet, har det passet godt inn. Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener, og jeg tror studentene er oppegående nok til å kunne håndtere det. Men jeg vil slippe kommentarfeltfolket og søppelmedia som skal si at “Universitetsprofessor snakker nedsettende om justisministeren”, eller noe i den retningen. Jeg og mange andre forelesere sier sikkert også en del som er ment mer spøkefullt eller spissformulert, som fungerer i forelesningssituasjonen, men som kan være godt egnet til å misforstås når det tas ut av sin sammenheng.

Det meste av universitetsundervisningen er uegnet til å gjøres tilgjengelig slik Peter Frølich ønsker, og den som kan gjøres tilgjengelig fungerer ikke i mediet. Derfor bør han bare glemme hele prosjektet.

Alle som har vært til stede på f.eks. en konsert arrangert av NRK, merker at den produseres ikke for oss.

Det er mulig å produsere undervisning for podkast og video. Men det vil ikke fungere som vanlig undervisning. Alle som har vært til stede på f.eks. en konsert arrangert av NRK, merker at den produseres ikke for oss. Vi som er til stede er kulisser i en radio- eller TV-produksjon, og det hele produseres for radio- eller TV-publikum.

Jeg har produsert noen “podkast”, eller “radioforelesninger”, som er laget for dette mediet. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger fra studenter for dette. Men jeg gjør det ikke en gang til. Ikke fordi jeg ikke kunne tenke meg å gjøre det. Men det tar veldig lang tid å produsere noe slikt. Jeg bruker ikke så mye tid på dette en gang til, uten å få en god kompensajon for dette. Kompensasjon behøver ikke bety penger. Det kan være å bli fritatt for undervisning og andre oppgaver i et omfang som reelt dekker den tiden dette tar. Dessuten gjør jeg det ikke uten et profesjonelt produksjonsapparat.

Jeg har et hjemmestudio med ganske profesjonelt opptaks- og redigeringsutstyr, og har tilgang til langt bedre utstyr enn de fleste professorer. Men det er likevel bedre å ha profesjonelle folk som tar hånd om det tekniske. Det jeg gjorde på dette området var ubetalt fritidsarbeid. Det var interessant og morsomt, men jeg gjør det ikke en gang til.

Man kan godt produsere dette som en slags forelesning med tilhørere i studio. Jeg har kjøpt en del slike serier, særlig om musikkhistorie, fra The Teaching Company i USA. Men også noen om fotografering, som de har produsert i samarbeid med National Geographic. Jeg har også noen om kunsthistorie, og en del andre emner. Stort sett synes jeg de fungerer godt. Det er multimediale forelesninger på sitt beste, og de henvender seg til oss som lytter til audio eller ser på video. De er produsert for oss, selv om de ofte er produsert med publikum i studio.

Det finnes også utmerkede eksempler på opptak av forelesninger. Det finnes en serie på seks forelesninger som Leonard Bernstein holdt på Harvard i 1973, om musikkutvikling. Leonard Bernstein var en fantastisk musikkformidler, og jeg anbefaler disse forelesningene til alle som er interessert i musikk. De er tilgjengelige på YouTube. Helt vanlige forelesninger var de likevel ikke. For en stor del foreleser Leonart Bernstein ved flygelet. Men det er også opptak hvor Leonard Bernstein dirigerer Boston Symphony Orchestra, produsert for disse forelesningene. Dette er ikke amatøropptak av en forelesning. Det er profesjonell TV-produksjon. Dette er den første forelesningen:

Her kan du finne de andre. Leonard Bernsteins forelesninger er slik forelesninger er på sitt aller beste: De er inspirerende og særdeles lærerike. Studenters hverdag er ikke preget av slike forelesninger. Likevel er det viktigere for studenter å få god hjelp i sin egen læringsprosess, selv om de ikke får det fra folk av samme kaliber som Leonard Bernstein. Men for all del, universitene bør delta i å produsere noe av det beste av det beste, til glede både for oss som er ved universitetet, og for folk utenfor — hvis politikerne stiller ressurser til disposisjon for å gjøre dette. Man skal bare ikke tro at det er dette universitetsundervisningen består av. Ved Universitetet i Oslo er det, så vidt jeg har oversikt over det, Det teologiske fakultet som har kommet lengst i dette, ved en del ganske høyt profilerte gjelsteforelesninger.

Hvis Peter Frølich og Høyre er opptatt av å bringe kunnskap ut til folket, så bør det ikke gjøres ved å laste enda mer overhead på universitetene, på måter som vil gjøre undervisningen dårligere for den primære målgruppen: Studenter som studerer ved universitetene. Det finnes mange andre, og bedre måter å gjøre dette på. Et sted å starte er å bedre innkjøpsordningen for sakprosa, slik at slik litteratur gjøres tilgjengelig i bibliotekene i et helt annet omfang enn i dag. Den kan utvides til å omfatte ebøker og lydbøker. Det vil bidra til god kunnskapsformidling.

Gi heller gratis kulturopplevelser fremfor å undergrave universitetsundervisningen og kunnskapsformidlingen.

Peter Frølichs pensjonist bryr seg neppe så veldig mye om hva som er utarbeidet for å forberede en student til en universitetseksamen. Den som har avsluttet sin yrkeskarriere, trenger ikke flere universitetsgrader. Når jeg leser historie, geologi, kunsthistorie, musikkhistorie, musikkteori eller noe annet som interesserer meg, så er ikke det fordi jeg har planer om å ta eksamen i noen av disse fagene. Derfor oppsøker jeg vanligvis heller ikke bøker og andre læremidler utarbeidet for de som skal ta eksamen og få en universitetsgrad. Jeg leser det som handler om noe jeg er interessert i, og som henvender seg til slike som meg — den opplyste og interesserte almennhet.

Og ærlig talt: Jeg ser ikke noen grunn til at Peter Frølichs pensjonister ikke skal måtte betale for disse godene. Gi heller gratis kulturopplevelser fremfor å undergrave universitetsundervisningen og kunnskapsformidlingen.

Mange av oss som er ansatt ved universitetene er opptatt av å formidle kunnskap. Vi vet at vi må velge en annen form enn akademiske forelesninger, lærebøker og vitenskapelige artikler for å nå ut til bl.a. Peter Frølichs interesserte pensjonsister. Det er ikke noen insentiver i systemet til å gjøre slikt i dag. Det er dette Peter Frølich og Høyre bør satse på. Hvis Høyre skal gjennomføre dette ved å ta fra meg rådigheten over de bøker jeg har skrevet, som for det meste er skrevet på fritiden, da kommer jeg ikke til å skrive flere bøker av denne type.

Hvis Peter Frølich og Høyre vil spre kunnskap til folket, da får de legge penger på bordet som kan bidra til å finansiere dette. De kan ikke satse på at man kan frata relativt dårlig betalte forskere det de har, og basere seg på enda mer ubetalt fritidsarbeid.

Peter Frølich vil at dette skal være gjennomført innen 2025. Om ikke noe uforutsett skjer, så vil det være det året jeg blir pensjonist. Så jeg kommer eventuelt til å nyte, ikke yte i et slikt system. Men unge akademikere bør ikke få det enda dårligere enn de har det i dag, med midlertidige stillinger og usikkerhet. For min generasjon var det ikke et urealistisk mål å bli professor før man var 40. I dag er heller blitt et karrieremål å få fast jobb før man er 50. Det er disse som vil fratas goder og rettigheter, og få større byrder om Peter Frølich skulle få gjennomslag for sin digitalnaivisme.

Innlegget er først publisert på Olav Torvunds blogg. Gjengitt med tillatelse.

  • Les mer: