En vakker bok om pionerene bak den norske bunadskulturen
LUKK
Annonse
Annonse

Camilla Rossing (red.): Kvinner i bunadshistoria

En vakker bok om pionerene bak den norske bunadskulturen

Av Siri Lindstad

Publisert 12. mai 2023 kl. 11:39

Boka er en vakker, men noe konfliktsky hyllest til foregangskvinner innen bunadsfaget.

Det finnes allerede flotte oppslagsverk, ja endog et helt leksikon i tre bind fra 2006, om norske bunader. Men nå foreligger en bok om ti av pionerene – alle kvinner – som har vært sentrale i arbeidet med å utvikle den norske bunadskulturen. Kvinner i norsk bunadshistorie har blitt en vakker bok, med Camilla Rossing, leder for Norsk institutt for bunad og folkedrakt, som redaktør. Særlig synes jeg Anne Marte Førs nydelige fotografier av et utvalg bunader står godt til tekstene. Jeg funderer imidlertid litt på hvem som er målgruppen for boka, for er det ikke noe uuttalt som ligger og ulmer i vadmelet her, tro? Hva vil man med disse pionerhistoriene?

Det var på 1980-tallet noe begynte å endre seg, for så å skyte solid fart på 1990-tallet, næret av OL-feberen. Plutselig begynte stadig flere å snakke om å skaffe seg bunad. I dag har 70 prosent av landets kvinner gjort alvor av tanken, ifølge bunadsinstituttet, mens tallet for menn er 20 prosent. Bunaden har tilsynelatende blitt allekvinnseie.

At vi i dag har vel 450 bunader å velge mellom, skyldes altså blant annet de ti pionerkvinnene som alle har fått hvert sitt kapittel. Åtte av dem er særegne fagpersoner som har vært viktige i innhentingen av kunnskap om norske draktskisser, etableringen av en terminologi og ikke minst utarbeidingen av bunader. De var lærere, håndverkere, folkedansere, forskere, men først og fremst brant de for bunadsprosjektet. Hulda Garborg har selvfølgelig, som alle bunaders mor, et eget kapittel, med sin versjon av folkedraktene i nedre Hallingdal fra 1903. Til grunn for det varierte utvalget av bunader som har kommet siden, ligger et omfattende arbeid med å samle inn informasjon om tidligere tiders lokale draktskikker. Magny Karlberg fra Valdres, som etablerte bunadsinstituttet, var for eksempel ute på feltarbeid på 1980-tallet, der hele 700 ulike plagg kunne bli registrert i løpet av en intensiv uke. Men hva nå, får jeg lyst til å spørre, hva vil vi med bunadene i dag, på 2000-tallet?

Camilla Rossing (red.)

Kvinner i bunadshistoria

Forlaget Press, 2023
285 sider
Veil. pris: kr 499

To dronninger har også fått hvert sitt kapittel – Maud og Sonja. For dronning Sonja har bunadsinteressen blant annet vært en måte å understreke tilhørigheten til sin «sivile» familie på, og å fremme norsk kunsthåndverk. Da tronarvingen Ingrid Alexandra skulle konfirmeres i 2019, ledet dronningen arbeidet med å utvikle en Aust-Telemarksbunad spesialdesignet for henne, og det er her jeg begynner å savne noen diskusjoner. En «vanlig» bunad koster allerede mye, en «unik» bunad koster enda mer. Det er kanskje ikke så rart at en av de heteste trendene blant unge nå er å sy sin egen festdrakt av billige duker og gardiner fra loppemarkeder?

Bunadshistorien er i det hele tatt konfliktfylt, noe som vel også er et uttrykk for at dette plagget betyr mye for mange. Debatter de siste årene har handlet om hvor den får produseres (i lavkostlandet Thailand?), når man får bruke den (i demonstrasjoner?), og om hvilke regler som gjelder for antrekket i seg selv. Ingenting av dette berøres i boka. Kvinner i bunadshistoria er en vakker dokumentasjon av et knippe foregangskvinner, men jeg hadde gjerne sett at boka også så litt framover og funderte på hvordan vi ønsker å bruke bunaden i framtiden.

Les også: