Av Aasne Jordheim
Publisert 8. februar 2023 kl. 10:25
Fordi været nå til dags forbindes med klimaendringer, forbindes det også med tid. Og tid, sier forfatterne av Fremtiden er nå, «har alltid vært politisk». Hvordan uttrykkes tid når vi snakker om en klima- og naturkrise? Og hvilke konsekvenser får disse måtene å uttrykke seg på? Dette er spørsmål Marit Ruge Bjærke og Kyrre Kverndokk stiller, begge ansatt ved Universitetet i Bergen som henholdsvis forsker og professor i kulturvitenskap.
Marit Ruge Bjærke og Kyrre Kverndokk
Fremtiden er nå. Klimaendringens tider
Scandinavian Academic Press, 2022
202 sider
Veil. pris: kr 399
Tittelen på boka er lite spenstig og kan umulig tenne særlig leselyst. Bokas ytre er det også lite schwung over. Den ser ut som en rapport, uten synlig ønske om å lokke deg inn. Og det er dumt! For dette er en god bok. En ting er at den tar opp et viktig tema, nemlig akselererende klimaendringer og tap av naturmangfold. En annen ting, og mye sjeldnere, er at den gjennom en svært interessant utforskning av og redegjørelse for begreper og historieforståelse kobler flere tenkemåter sammen. Begreper fra geologien, som antropocen, PETM (en varmeperiode for 55,9 millioner år siden) og masseutryddelse, er blitt mer eller mindre dagligdagse begreper og inngår stadig i den offentlige samtalen om klimaet. Men hva blir egentlig konsekvensen, spør forfatterne, av at geologiens svært lange tid dukker opp i politikkens språk og som regel ganske kortsiktige tenkning? Her innleder forfatterne en samtale med naturvitenskapen. De analyserer og drøfter og anlegger et humanistisk blikk på geologibegrepene som inngår i politikkspråket. Slik inviterer forfatterne leserne til å se på en ny måte.
«Den ser ut som en rapport, uten synlig ønske om å lokke deg inn. Og det er dumt! For dette er en god bok.»
Det synes jeg er veldig interessant. De kommer inn fra en annen vinkel og bygger opp en lettfattelig argumentasjon derfra, med svært presise formuleringer. Blant annet viser de fallgruvene ved bruken av antropocen. Til tross for at dette er å forstå som en tidsbestemt periode, og at den er knyttet til menneskelige handlinger – begrepet oversettes til «menneskets tidsalder» – utelukker det et historieperspektiv og det som historien er full av, nemlig enkeltindivider, makt, religion og samfunnsstrukturer. Bruken av begrepet kan ende i determinisme, viser forfatterne, ja, i fatalisme, fordi det er geologisk tid det rommer, og det nyanserer ikke, ser ikke på det menneskelig frembrakte, forholder seg kun til mennesket som art. Det står i fare for å utelukke håp.
Det dabber ørlite av i den siste halvparten. Igjen handler det om språkbruk, nå sett i forhold til såkalte jærtegn og værtegn – og dagens journalistikk. Sistnevnte har en tendens til å individualisere, ved å gjøre harepus til et eksempel på klimaendringene og ved å forstå ekstremvær som forvarsel. Vi står her overfor en fare for klimareduksjonisme, skriver forfatterne. Igjen vil forfatterne nyansere naturvitenskapens tidsforståelse. På grunn av muligheten for statistiske utregninger har den så gode modeller, og slik blir klimaet den eneste viktige faktoren i vår forståelse av fremtiden.
Det er gode poeng i den siste delen også, men det er færre av dem og et mer gjenkjennelig stoff. Boka er basert på artikler fra forskningsprosjektet The Future is Now og er sånn sett forbilledlig. Som regel får man jo da sprikende bidrag, mens her er hele prosjektet oppsummert, til og med i en behagelig tone. Ja, hele veien inntar boka en dempet tone overfor det store og dramatiske det skrives om.
Les også:
