Publisert 1. mars 2021 kl. 22:55
Benedikte Moltumyr Høgberg er ikke redd for å heve stemmen hvis hun synes noe er galt med akademia.
– Nei, jeg har gjort det såpass mange ganger. Jeg synes flere burde gjort det. Det er mye som ikke er bra, sier hun.
I januar skrev hun en kommentar i Morgenbladet der hun gikk hardt ut mot Forskningsrådet. «Dagens styrings- og insentivmodell er basert på to kostbare prinsipper: byråkrati og Hobbes’ naturtilstand» lød karakteristikken. Siden har mange forskere, fra ulike fagfelt, kastet seg inn i debatten om Forskningsrådets behandling av forskningssøknader.
– Ja, eller jeg vet ikke om jeg vil kalle det en frustrasjon. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om Forskningsrådet. For min egen del så har jeg jo bare innrettet alle aktiviteter uavhengig av Forskningsrådet. Dette handler mest om det prinsipielle.
– Da driver jeg min egen forskning. Det er en fordel for jurister. Vi trenger ikke så mye penger til å drive små forskningsprosjekter, vi kan gjøre det på lønnen vår. Når jeg jobber med Stortinget og regjeringen, og sitter på Karl Johan, så koster det meg lite i kroner og øre å stikke bort dit. Men noen fremtidig rekruttering i faget blir det dårlig med. Og forsker man på andre ting, som kvikkleire, må du ut i felt, og da trenger du penger. Så akkurat jeg kan boikotte Forskningsrådet, men det er mange flinke forskere som trenger penger.
– Forskningsrådet besitter åpenbart ikke kompetanse på juridisk forskning og juridisk metode. Når vi sender søknader på juridiske forskningsprosjekter, så blir vi bare bedt om å bygge opp en mer tverrfaglig og internasjonal søknad. Det er en hån mot fagfeltet. Det er Stortinget som gir lovene – det ligger i jussens natur å være nasjonal innenfor en rekke juridiske fag.
– Jeg satt også ti år i REK (De regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk), som godkjenner all medisinsk forskning på mennesker. Det var helt slående hvor elendige mange av prosjektene godkjent av Forskningsrådet var. For å tilfredsstille kravene om tverrfaglighet, blir det en overvekt av samarbeid mellom medisinsk og samfunnsvitenskapelig forskning, og da ender man typisk opp med et spørreskjema. Men vaksineutprøving er ikke tverrfaglig, og du vil jo ikke vurdere effekten av vaksinen ved å be pasienter på et eldresenter om å fylle ut et skjema om hvorvidt de føler seg bedre etter å ha tatt Pfizer-vaksinen. Når Forskningsrådet setter opp denne typen kriterier, så ender man opp med enormt mange dårlige prosjekter, mens de virkelige gode forskningsprosjektene ikke får støtte.
– Jeg mener dette er viktig fordi Forskningsrådet leder til et enormt byråkrati med masse pengesløsing. Særlig når de krever at vi skal være internasjonale. Da fjerner de seg fra det som er typisk norsk eller nordisk, og som faktisk er veldig verdifullt ved samfunnet vårt. Hvis man følger linja til Forskningsrådet for lenge, så vil Norden miste mye av seg selv. Det er mange sentrale felter innen jus der vi ikke har ressurser til å forske, det er et kjempeproblem. Slik er det også i en rekke andre fag. Utenlandske forskere står ikke i kø for å forske på Norden, akkurat.
– Ja, for eksempel forskning på kvikkleire på Gjerdrum, eller i andre kommuner. Men det betyr ikke at alle internasjonale eller tverrfaglige forskningsstudier ikke er interessante, men det vil jo de som gjennomfører prosjektet ta høyde for. Det kan godt hende det finnes noen tyrkere som har skrevet en god artikkel om kvikkleire, men man må jo ikke trekke tyrkerne inn i prosjekter på Gjerdrum av den grunn. Det er en feilslutning hos Forskningsrådet. Vi er jo forskere – vi leser hva som gjøres på våre forskningsfelt internasjonalt!
– Nja, det varierer litt innen ulike fagområder. Det er mange eksterne, private finansieringskilder, som er rettet inn mot spesifikke problemstillinger, som ikke er så verst. Hvis en privatperson med mye penger donerer midler til en gren innen kreftforskning som det er lite kunnskap om, så er dette ofte målrettet mot der behovet for mer forskning er.
– Forskningsrådet har ganske stor innflytelse over hvordan de styrer pengene. Jeg er ganske sikker på at da dette kom fra politisk hold, så tenkte ikke de nødvendigvis tverrfaglig og internasjonalt inn i hvert enkelt prosjekt. Jeg tror de tenkte litt som meg; noen ganger er det behov for tverrfaglighet og internasjonalisering, andre ganger ikke. Jeg tror Forskningsrådet har sett seg blind på dette. Det kan godt hende at departementet også har gjort det, men når dette har blitt løftet på regjerings- og stortingsnivå, så var det aldri denne mastodonten av et byråkrati som var intensjonen til politikerne. Så nei, jeg tror ikke det er på politisk overordnet nivå feilen ligger.
– Nei.
– Jeg har ikke tenkt til å gjøre en utredning av det her. For å kunne svare på en god måte, så trenger vi et offentlig oppnevnt utvalg. Men jeg ser for meg at de fleste pengene kunne blitt delt ut til sektoren selv og at et universitets- og høyskoleråd fordeler pengene mellom institusjonene. Så burde det kanskje settes av en egen pott til de største prosjektene, som sentre for fremragende forskning. Det hadde vært mer effektivt og mindre byråkratisk. Men akkurat hvordan Forskningsrådet kan restruktureres, det vet jeg ikke.
– Jeg vet ikke om jeg har klart å fange opp alt i debatten til å gi en fullverdig analyse. Men når det blir så mye debatt, så betyr det at jeg har trykket på et veldig, veldig ømt punkt. Når man forsøker å reise debatter som ingen bryr seg om, som jeg også har opplevd, så blir det ingen debatt. Dette er åpenbart et ømt punkt, og mange ser at det er grunnlag for å kritisere Forskningsrådet.
– Nei, det tror jeg ikke. Forskningsrådet forstår ikke at det må alvorlige og større endringer til. Vi er blitt en del av en utvikling der alt skal byråkratiseres. Når man kritiserer byråkrater, så blir byråkratene redde for jobbene sine. Dette er ikke tull, dette hører jeg fra ulike hold hver gang jeg kritiserer byråkratiseringen.
– Det må være at den nye ledelsen i framtiden bør ha et større blikk for kvalitet, heller enn å bare fylle ut skjemaer. Vi trenger kvalitet i forskning og at forskere bruker tid på det de kan best, nemlig å forske.
Forskerforum har forelagt uttalelsene fra Benedikte Moltumyr Høgberg til Forskningsrådet. Slik svarer Fridtjof Fossum Unander, områdedirektør i Forskningsrådet, i en e-post:
«Vi har tidligere gitt tilsvar på lignende utspill fra Høgberg både i Morgenbladet og Khrono. I tillegg har vi svart på en leder i Dagbladet som tok utgangspunkt i påstandene til Høgberg. Som vi har uttalt tidligere, så er det vanskelig å kjenne seg igjen i mye av Høgbergs kritikk. Vi har jevnlig dialog med de juridiske fagmiljøene, inkludert et godt samarbeid knyttet til den pågående fagevalueringen av rettsvitenskapelig forskning.
Forskningsrådet investerer i forskning for å heve kvaliteten og kapasiteten i norsk forskning. Forskning og innovasjon er også svært viktig for vår samfunns- og næringsutvikling. Offentlig finansiert forskning er en forutsetning for mange av de vitenskapelige gjennombruddene som har betydning for å løse store samfunnsutfordringer og bidrar til innovasjon i næringslivet.
Høgberg kritiserer at vi legger for mye vekt på det internasjonale, og mener at vi fjerner oss fra det som er typisk norsk eller nordisk. Dette er ikke riktig. Forskningsrådet finansierer svært mye forskning som er relevant for norske samfunnsforhold. De fleste forskerne er knyttet til internasjonale nettverk og internasjonal kunnskapsutvikling. Forskning på norsk velferdsstat eller skole kan også ha høy relevans for forskere som jobber med liknende temaer i andre land. Det er altså ikke slik at det ene utelukker det andre. I vurderingen av søknader er det viktig at den forskningen vi finansierer holder en faglig standard som er på høyden med fagutviklingen internasjonalt. Det er fullt mulig å forske på norske eller nordiske temaer og samtidig bli vurdert ut fra om forskningen holder godt internasjonalt nivå. Vi mener dessuten at norske forskningsmiljøer ikke bare forventes å være relevante for norske samfunnsforhold, men de skal også bidra til en internasjonal kunnskapsallmenning.
Konkurranse om midler bidrar til å løfte kvalitet, til å utvikle nye ideer og etablere nettverk og samarbeid. Derfor viktig at en andel av offentlige forskningsmidler blir gjenstand for åpen konkurranse. I Norge er det slik at Forskningsrådet finansierer 14 prosent av forskningen i UH-sektoren, mens 72 prosent kommer gjennom grunnbevilgninger direkte til institusjonene.»
Les også:
Av Lina Christensen