Av Julia Loge
Publisert 26. november 2019 kl. 08:40
Angrep på studenter og forskere skjer alarmerende ofte, ifølge Scholars at Risk (SAR). Siden 2011 har organisasjonen dokumentert over 1400 hendelser, blant annet campuser som blir bombet, målrettede angrep på enkeltforskere og myndigheter som prøver å stenge universiteter.
Hvert år hjelper også SAR over 300 forfulgte forskere fra hele verden. Noen av dem får forskningsopphold ved norske institusjoner. Hvert år hjelper også SAR over 300 forfulgte forskere fra hele verden. Noen av dem får forskningsopphold ved norske institusjoner.
Karen-Lise Scheie Knudsen ved Universitetet i Agder (UiA) leder i dag SAR-Norge, hvor alle norske universiteter er medlem.
– Fra september 2018 til september 2019 har SAR dokumentert og verifisert over 300 angrep i 56 land. Hvilket land er du mest bekymret for?
– Det kommer an på hva en legger vekt på, og hva en forventer. Som nordmann blir jeg bekymret for at land vi sammenligner oss med, velger bort akademisk frihet. Jeg blir ordentlig deprimert når Ungarn og Polen velger seg innskrenkninger. Jeg blir bekymret når USA minsker det offentlige rommet og gjør det offentlige ordskiftet så polarisert, men det er ikke der det er verst for forskere. Så blir jeg bekymret når et så stort land som Kina legger utilbørlig press på sin egen befolkning. Tyrkia er også en nokså deprimerende historie. Hvis du har talent for bekymringer, er det plenty å ta fatt på.
– Finnes det gladsaker også?
‒ Selvfølgelig, det er folk som sammen står opp mot trusler. SAR skaffer utsatte forskere en trygg havn et annet sted. Mange forskere bruker sin posisjon og forskning til å gjøre verden bedre.
– Har vilkårene for akadademisk frihet blitt bedre noen steder?
– Du kan muligens si at det har blitt bedre i Tyrkia siden forrige rapport, men det er for tidlig å si om det virkelig er grunn til å være optimistisk. De som kjenner det på kroppen, er foreløpig forbeholdne. Men beskyldninger er frafalt, folk har fått tilbake passene sine og sluppet ut av fengsel. Før ble verden litt bedre år for år, men de siste årene har jeg inntrykk av at ting har gått den andre veien.
– Hva har du lært på de tre årene du har ledet SAR-Norge?
– Det jeg blir mest imponert over, er hvilken motstandskraft og styrke det er i enkeltpersoner ‒ hvor mange som tar opp kampen, og hvor mye folk tåler. Jeg er glad for at det er massiv støtte fra sektoren og myndigheter i Norge. Vi blir møtt med velvilje overalt. Solidariteten lever.
– Er det noen overraskelser i rapporten?
– Nei, jeg blir ikke så overrasket lenger, dessverre. Men i Kina-rapporten som kom i september, ble jeg overrasket over hvor omfattende begrensningene er.
– Hvordan ble du overrasket over Kina?
– I noen regioner er begrensningene enorme, som i Xinjiang (provins i nord-vest der uigurer er den største befolkningsgruppen, red.anm.). Kina har en plan om å få verdensledende universiteter, men samtidig legger de mange begrensninger på forskerne. Når kildene ikke er frie, når forskere må trikse for å komme på nettet bak murene, og når mye ikke er åpent og tilgjengelig, så gjør det noe med forskningen. Ved å legge så mange begrensninger ødelegger de for seg selv. Kina-rapporten konkluderer med at de kan gjøre det vanskeligere for Kina å nå målene sine.
– Det kommer stadig nyheter om at norske universiteter har inngått avtaler med kinesiske partnere. Er de norske aktørene bevisste nok på disse begrensningene?
– Jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg bombastisk, men jeg tviler. Noen ganger tror jeg at det er prestisjefylte institusjoner som det er en fjær i hatten å få samarbeidsavtale med. Jeg er redd det trumfer forsiktigheten. I fjor hadde dere en sak om at mange universitetstopper tok med seg mobiltelefonene sine til Kina, og overvåkningen er sannsynligvis omfattende.
Jeg mener ikke å si at vi ikke skal samarbeide, men det er skummelt ikke å sette begrensninger. De fleste gjør nok det, for de skriver avtaler med felles forståelsesrammer, der kan de ta opp etikk, arbeidsforhold og rettigheter. Oppfordringen er at en ikke må være for naiv i møte med andre land når vi er på offisielt nivå. Jeg håper de leser denne typen rapporter og har det som et bakteppe. Hvis en skal samarbeide, så bør en ha med seg den kunnskapen.
– Ja, hører norske myndigheter på dere?
– Det er ikke godt å vite, men vi har hatt møte med Kunnskapsdepartementet. De er imøtekommende og tar problematikken på alvor. De gir oss også 1,3 millioner kroner i støtte neste år.
– Men samtidig ønsker departementet mer forskningssamarbeid med Kina?
– Ja, se på den store delegasjonen som reiste til Kina. Det kom sikkert mye bra ut av det, men en kan stusse litt over hvilke signaler det sendte. Det en vil ha mer av, det gir en oppmerksomhet. Så når over 200 deltok, så sier det noe om hvor viktig det er. Det er et dilemma. Ministeren sier at de legger til rette, og universitetene må selv gjøre vurderinger. Jeg kunne av og til ønske meg mer tydelighet fra myndighetene, men det er mange hensyn.
– Hvilke hensyn må man ta når man samarbeider med Kina?
– Politikere har sagt at prisen for å komme inn igjen i varmen i Kina, er ingen provokasjoner, og at vi må trø veldig forsiktig for å samarbeide. Men trør vi for forsiktig, så gir vi opp noen prinsipper. Samtidig trenger forskere i slike land kontakt med forskere i andre land. Det er en viktig informasjonskanal. Forskning er en global virksomhet.
– Hva med norske forskere, bør de ta særskilte hensyn når de samarbeider?
– Man bør kanskje vite litt om overvåkningen, men jeg vil ikke snakke ned tillit mellom enkeltpersoner, for det er jo det vakre i verden, at vi kan møtes og bli kjent. Men siden vi er fra et land som er lite og fritt, så er vi litt naive. Vi har en stor grad av tillit, og det gjør at vi også har tillit til andre. Dette skulle jeg ønske noen forsket på.
– Brasil er også med i regjeringens strategi for forskningssamarbeid, Panorama, og de får et eget kapittel i årsrapporten. Er de en nykommer på listen?
– Der har det skjedd mye på kort tid, først og fremst etter at Jair Bolsonaro ble president. Og India er en nykommer. Der er det nokså hett for tiden. Disse lederne skjønner at utdanning og universiteter er viktige samfunnsinstitusjoner. Å prøve å kneble forskere eller å sette inn politisk valgte ledere for å styre universitetene, er forsøk på å kontrollere hele sektoren. Det skjer også i Tyrkia og Ungarn. En del av den akademiske friheten er autonomien, institusjonene må være selvstyrte for å holde nødvendig avstand.
– Er universitetenes autonomi like selvsagt i andre land?
– Som et akademisk prinsipp er det det, det er universelle verdier, men ikke alle har like god finansiering fra det offentlige, og da kan eiere få mer innflytelse.
– Hvor nærme vår egen stuedør kommer disse angrepene?
‒ Kina-rapporten har ett eksempel med en forsker på Universitetet i Oslo, men ellers er eksemplene stort sett fra USA og Canada. Men er det grunn til å tro at det er så annerledes her? Forskere har opplevd trusler fra sine hjemland når de har vært i Norge, og norske forskere har møtt koordinerte hetskampanjer på nettet. Da kan du rasjonalisere, men angsten lammer deg. Mange forteller hvordan trusler fungerer, du blir redd og begrenser alt du sier. Ofte er det selvsensuren som holder folk i sjakk. Heldigvis finnes ikke disse problemene primært i Norge, men for at noe av dette ikke skal infisere samfunnet vårt, må vi være på ballen hele tiden.
