Høyt publiseringspress kan få enkelte forskere til å ta snarveier. Da tar Daniel Jung omveier.
LUKK

Høyt publiseringspress kan få enkelte forskere til å ta snarveier. Da tar Daniel Jung omveier.

Av Julia Loge

Publisert 7. juni 2019 kl. 09:59

Kunne førsteforfatteren virkelig hete «Outstanding Ozen»? Daniel Jung undersøker artikler som får varsellampene til å blinke.

Høyt publiseringspress kan få enkelte forskere til å ta snarveier. Da tar Daniel Jung omveier. Det begynte med at han leste seg opp på språk i digitale offentlige tjenester. Da kom han over en artikkel om Gambia der nær sagt alt går galt. Kildene er irrevante eller feiltolket, i sitater er Zambia byttet med Gambia, prosentregning har gått riktig dårlig, spørreundersøkelsen er forvirrende og så videre. Likevel hadde mange sitert artikkelen.

Jung begynte å se på alle artiklene som refererer til Gambia-studien. Da kom han over en tyrkisk artikkel – en metaartikkel – der varsellampen blinket allerede ved førsteforfatterens fornavn.

– Det første jeg reagerte på var navnet – Outstanding Ozen. Det finnes mange fine og rare fornavn, men «Outstanding» har jeg aldri hørt før, sier Jung til Forskerforum.

Tar kontakt

Noen søk senere hadde Jung funnet fram til riktig person, som heter Üstün, ikke Outstanding.

– Özen er en professor fra Tyrkia som har et helt annet fornavn, men som betyr fremragende. Da gikk jeg artikkelen hans etter i sømmene, og så etter om noe kunne være maskinoversatt eller om det skilte seg ut språklig, som kunne bety at det var kopiert.

Når Jung har oppdaget feil, går han forsiktig fram. Han begynte med å sende en epost til professor Özen, der han presenterte seg og sa at han hadde noen spørsmål om artikkelen, og gjerne ville sjekke at adressen var riktig. Da Özen svarte, sendte Jung spørsmålene. Han spurte om konklusjonen i Özens metastudie må endres hvis den feilaktige artikkelen tas ut.

– Det var et helt ærlig spørsmål, som jeg har stilt til flere som har laget metaartikler med denne feilaktige artikkelen. Enten svarer de at det ikke er så viktig, en artikkel til eller fra spiller liten rolle og den er publisert i et anerkjent tidsskrift, så den må jo stemme, eller så år jeg ikke svar. Jeg regner med at folk synes det er pinlig.

Ifølge Jung har han skrevet flere ganger til Özen, uten å få svar. Selv mener Jung at han holder en vennlig tone og stiller åpne spørsmål, for eksempel om Özen selv har noen formening om når navnet ble oversatt.

Forsvant

Özens artikkel er publisert i tidsskriftet Innovative Journal of Business and Management. Det viste seg å være et tvilsomt tidsskrift publisert i India. Også de svarte høflig da Jung tok kontakt for å sjekke adressen, men de har ikke svart etter at han fulgte opp med spørsmål.

Likevel har noe skjedd. Artikkelen er borte. Men det er ikke lagt ut en såkalt «retraction notice» som forteller hvorfor. I stedet mangler pagineringen fra side 77 til 84, der artikkelen opprinnelig sto. Det fikk Jung til å skrive et innlegg om artikkelen i bloggen Retraction Watch.

Skjermdump av toppen av Outstanding Ozens artikkel fra 2018.
Artikkelen er borte fra tidsskriftet og Google, men Jung hadde lagret en PDF. Foto: Skjermdump.

Jung har tatt kontakt med rundt 70 av de 290 som siterer den opprinnelige artikkelen. En håndfull har svart ham, og flere av artiklene har forsvunnet etter at han tok kontakt, slik som den tyrkiske.

Men noen tar seg også tid til å lese på nytt, og ifølge Jung er det flere doktorgradsstudenter som har fått seg en skikkelig øyeåpner.

Siteringseksplosjon

Feilaktige siteringer florerer, ifølge Jung. Han leser nøye. Han får for eksempel med seg når en artikkel har flere referanser i litteraturlisten enn det som er brukt i teksten.

– Det har skjedd en eksplosjon i antallet referanser det siste tiåret, fra et par
viktige artikler til 100 referanser. Så jeg leker litt politi, jeg. Jeg har som egenskap at jeg leser veldig nøye og sjekker referansene. Ofte stemmer det ikke, det er klart at de ikke har lest det de siterer.

– Akademia bygger på merittering gjennom publikasjoner, tellekanter og siteringer. For mange er det jaget etter å måtte bevise at man er verd til å beholde jobben, som fører til snarveier.

Daniel Jung er universitetslektor og jobber med bruk av digitale verktøy til vitenskapelig tekstproduksjon, spesielt referanseverktøy ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen (UiB).
Daniel Jung er universitetslektor og jobber med bruk av digitale verktøy til vitenskapelig tekstproduksjon, spesielt referanseverktøy ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen (UiB).

– For en uke siden kom det en artikkel med 41 referanser i slutten, men i teksten var det bare brukt 25, så 16 av dem er overflødige. Blant dem er det inflasjonsartikler som alle siterer, fordi de har blitt nøkkelreferanser, og slik pumpes nøkkelreferansene opp ytterligere.

Unødvendige pynte-henvisninger

En undersøkelse fra blant annet UiB og De nasjonale forskningetiske komiteene viser at 20 prosent av de norske forskerne som svarte har kopiert andres kildehenvisninger uten å oppsøke kilden. 12,5 prosent hadde lagt inn unødvendige henvisninger, blant annet for å øke andres siteringsindeks.

– Folk bryr seg ikke, det er helt åpenbart. Det viktigste er å ha mange navn, så virker det som om de er bevandret, men de bare pynter seg med «name dropping» eller sitrer artikler som ikke finnes, og så kopierer andre videre feile siteringer.

Og når en feil først har satt seg, er den vanskelig å få vekk. For hva skal han gjøre, den forfatteren som ble publisert under feil navn, og som dermed må sitere seg selv med feil navn, for det er jo slik siteringen er? Eller hun som fikk navnene sine byttet om, slik at fornavnet ble etternavnet og siteringene lever sitt eget liv, men med feil? Dette er bare noen av eksemplene Jung har sett.

Stoler for mye på Endnote

For Jung handler jakten om to ting. Vitenskapsetikken krever redelighet i publisering. Og så mener han vi stoler for mye på den digitale teknologien.

– Vi har laget et teknologisk samfunn og overlatt våre liv til det, til Tesla og digitale sykehusjournaler. Vi stoler på at Googles kalender husker avtaler, at Facebook husker fødselsdager og at telefonen husker telefonnumre. Vi stoler på at Word fikser søk og erstatt, vi stoler på Endnote. Vi stoler på digital distribusjon av artikler og at PDFer av artikler er riktige. Men vi stiller ikke nok spørsmål ved kvaliteten til digitale verktøy.

I tillegg til å stole på de digitale hjelpemidlene, er akademia i seg selv et tillitsbasert system, som mangler rutiner for å stoppe dem som vil utnytte systemet, ifølge Jung.

– Kulturen i akademia er utrolig sårbar, for alt handler om tillit. Tidsskriftet har tillit til fagfellevurdererne, og de har tillit til meg, men så vet jo jeg at fagfellene ikke leser referansene mine.

Petimeter

Nå er dette tema for Jungs doktorgrad, hvordan Gambia-artikkelen kunne bli en nøkkelreferanse, når Jung kunne avdekke så mange feil.

– Jeg er grundig og langsom leser, men det er lite som unnslipper meg. Jeg har ikke så travelt for å komme i mål. Jeg kunne hatt doktorgrad for lengst, men jeg har valgt å ta det langsomt og grundig. Jeg har fast ansettelse, så jeg må ikke kjempe om å publisere,

– Jeg ser at det jeg gjør er akademisk verdifullt. Og så liker jeg orden. Andre synes kanskje det er å være petimeter, men det må være rom for det også, kjærligheten til detaljene. Akademia har godt av å ha forskjellige folk, noen med de store vyene og noen som ser detaljene.

Forskerforum har vært i kontakt med tidsskriftet, men det har ikke svart på våre spørsmål. Heller ikke Özen har svart Forskerforum.

  • Les også: