Av Kjetil Vikene
Publisert 7. desember 2023 kl. 15:10
Glenn-Peter Sætre er professor i evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo. Sætre har, som han skriver i forordet, «selv vært en aktiv deltaker i kjønnsdebatten, og har særlig kvesset pennen når jeg har møtt påstander som strider med naturvitenskapen».
Tittelen To kjønn setter liksom i påstands form skapet på plass, og forlaget antyder noe tilsvarende i sin omtale av boken når de skriver at det «er viktig at vi forstår hva kjønn egentlig er og hvilke konsekvenser det har når vi diskuterer kjønn og kjønnsidentitet». Den som går boken i møte med en forventning om en argumenterende debattbok i transdebatten, blir imidlertid skuffet.
Kagge, 2023
202 sider
Veil. pris: kr 429
Foruten den lille kommentaren i forordet og forlagets omtale er det ingen eksplisitt berøring av det Sætre kaller «følelsesladede og harde» diskusjoner. Siden innsalget av boken virker kalkulert, kunne forfatteren dermed anklages for å feige ut. Det tror jeg selvsagt ikke. Snarere er Sætre mest av alt en klassisk akademiker som tror på kunnskapens kraft. Påstanden i tittelen er sann sett fra et evolusjonsbiologisk perspektiv, og boken er skrevet – får vi anta – ut fra ideen om at det eneste som gjenstår, er å gi overbevisende belegg for dette.
Det er heller ikke småtterier Sætre prøver på: På knappe 200 sider tar han oss med gjennom vel fire milliarder år med evolusjon – den lange fortellingen fra de første biomolekyler helt frem til det bokens undertittel kaller evolusjonens største gåte: kjønnet formering. Med solid fagkunnskap forklarer han komplekse sammenhenger på ulike systemnivåer, tar oss med inn i cellekjerner og ned på havbunnen, introduserer oss for parasittgener og arkebakterier og forklarer dominerende teorier for utviklingen av livet som sådan. Som en innføring i evolusjonsbiologi er dette solid håndverk.
En litt mer forsiktig tittel på boken kunne vært «To kjønnsceller», siden det i all vesentlighet er det dette handler om.
Selv om Sætre befinner seg i metaforikken når han beskriver menneskekroppen som en «hyperavansert, selvgående, tenkende, sansende og følende ‘robot’ av kjøtt og blod», ligger det en implisitt dogmatikk i boken. Naturvitenskapen – i entall – oppkastes til eneste autoritet. Menneskene kan ikke unnslippe sin natur som kjønnede vesener, og fire milliarder år med evolusjonshistorie er det vektigste argumentet. Bokens nest siste setning slår dette ettertrykkelig fast: «Vi mennesker er natur.» Det er jo sant, men vi er vel ikke bare natur, og all menneskelig adferd lar seg ikke redusere til ren biologi.
Kanskje ville en litt mer forsiktig tittel på boken vært «To kjønnsceller», siden det i all vesentlighet er det dette handler om, også for Sætre. Resten av mennesket – det «tenkende, sansende og følende» – er forholdsvis fraværende i boken.
Jeg kunne også ønske meg mer selvrefleksivitet med tanke på faghistorikken. Sætre skriver for eksempel om Ronald A. Fisher at han «feires både som grunnleggeren av moderne statistikk som vitenskap, og som kanskje den mest betydningsfulle evolusjonsteoretikeren etter Darwin. En imponerende CV». En mindre imponerende del av den samme CV-en er at Fisher også var en forkjemper for eugenikk – rasehygiene – basert nettopp på hans egne evolusjonsteorier. John B.S. Haldane, som Sætre også skriver om, kjempet av samme grunn mot eugenikken. Mennesket er ikke natur alene, men også kultur.
