Å løfte fram kvinnelige kunstnere 
LUKK
Annonse
Annonse

Øystein Sjåstads «Moderne billedkunst i Norge»:

Å løfte fram kvinnelige kunstnere 

Av Agnetha Thormodsdatter

Publisert 16. november 2023 kl. 15:10

Når Øystein Sjåstad setter seg fore å føre en feministisk aksjon, ender han dessverre opp med å vedlikeholde stereotypier.

«Denne boka er skrevet med en stor porsjon sinne.» Slik innleder Øystein Sjåstad, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, boka Modernismens billedkunst i Norge. En feministisk aksjon, og skrur dermed opp forventningene om at han skal røske opp i museale framstillinger av kunsthistorien. I boka er derfor alle kunstnerne vi møter, kvinner, og perioden det skrives om, er fra 1860 til 1930.

Øystein Sjåstad

Modernismens billedkunst i Norge. En feministisk aksjon

Pax, 2023

254 sider

Veil. pris: kr 429

Boka har et rikt og bredt billedmateriale, og den løfter fram kunstnere det sjelden skrives om. I så måte gjør Sjåstad det han har satt seg fore. Men 160 bilder i en såpass liten bok gir lite rom for fordypning og drøfting. Derfor blir det i stor grad overflatisk behandling. Selv et poeng som at mange av disse kunstnerne aktivt blei skrevet ut av de fleste kunsthistoriske sammenhenger etter forrige århundre, lar han stå uten videre kommentarer.

Sjåstad har gode intensjoner, men makter ikke å kvesse pennen samsvarende det sinnet innledninga bærer bud om.

Det finnes heldigvis unntak. Når han skriver om Joronn Sitjes Kenya-serie over flere sider, blir det interessant. Da oppleves det som om han utviser den «kunsthistoriske demonstrasjonen» som er bokas intensjon, nemlig gjennom å ta kunstnernes arbeider og prosjekter på alvor. Ellers møter vi en oppramsing av kunstnere, uten kontekstualisering: «Det samme kan sies om Elisabeth Sindings impresjonistiske Vinteridyll (1891). Det er det klare vinterlyset som fanges, med lekkert utførte blåtoner i snøen.» Det er alt. Dermed kjølner temperaturen, og teksten framstår kjedelig og retningsløs, noe som forsterkes av at Sjåstad hopper fram og tilbake i tid, og at bokas struktur er noe abrupt fordi den ikke helt lykkes i å skape en konstruktiv helhet av de nyskrevne og tidligere publiserte tekstene boka består av.

Sjåstad har gode intensjoner, men makter ikke å kvesse pennen samsvarende det sinnet innledninga bærer bud om, og han havner litt i den samme knipa som han beskylder kollegaene sine for, nemlig «norske kunsthistorikeres dobbeltmoral». I dette legger han at de kan være radikale på privaten, men konservative i jobben sin. Sjåstad vil være sint på oversette kunstneres vegne og føre en «feministisk aksjon», men holder ved like patriarkalske strukturer ved gjennomgående å kalle kunstnerne han løfter fram, «kvinnelige kunstnere». Implisitt at kunstnere, altså mannlige kunstnere, er normalen og kvinnelige kunstnere avviket fra normalen. Da er vi dessverre like langt. Når baksideteksten avslører: «(…) historien om norsk modernistisk maleri (…) presentert uten menn», skulle en tro det var unødvendig å minne oss på at det er kvinnelige kunstnere det er snakk om hele veien. Noe som for eksempel resulterer i setninger som: «Året etter, i 1935, deltok flere norske kvinnelige malere i en stor kvinnekunstutstilling i Suffolk Street Galleries i London. Utstillingen var arrangert av The Women’s International Art Club.»

I sitt virke fram til nå har ikke Sjåstad vært spesielt opptatt av å bidra til en jevnere kjønnsbalanse i kunsthistorien, og da han tidligere i høst blei intervjua av Klassekampen, uttalte han: «Jeg klarer ikke å stå imot fristelsen til å skrive om mannlige genier.» Det er han ikke aleine om. Enhver kunsthistorie er en konstruksjon. Det minner Sjåstad oss på, og han gjør et forsøk på å dekonstruere det tradisjonelle, kjønna blikket, men det blir for lite kraft i denne refererende, og til tider usammenhengende, framstillinga.

Øystein Sjåstad: Modernismens billedkunst i Norge. En feministisk aksjon. Pax, 2023.

  • Les også: