Av Dr. Håkan Petersson, avdelingsleder og ansvarlig for arkeologiske undersøkelser i Rogaland, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger Kate Irene Jellestad Syvertsen, seksjonssjef og ansvarlig for registreringer i Rogaland, Seksjon for kulturarv, Rogaland fylkeskommune
Publisert 26. juni 2018 kl. 15:17
I Forskerforum nr. 4/2018 fremstiller Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) geofysiske metoder, altså bruk av georadar, ensidig positivt i kulturminneforvaltningen: at den vil redusere kostnadene og tiden i saksbehandlingen og bøte på problemene med at hensynet til arkeologiske kulturminner først blir hektet på når traseen er lagt.
Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen av dagens rutiner ved arealplanlegging, og i Rogaland er kulturminner en integrert del av hele planprosessen. Vi har fra egne erfaringer, både på fylkeskommunalt og forvaltningsmusealt nivå, også et mer skeptisk syn på bruk av georadar, og mener at NIKUs gjennomgående positive holdning må nyanseres.
Georadar finner anomalier i undergrunnen som igjen kan tolkes som menneskeskapte strukturer. Mest effektivt er georadar i sand hvor anomaliene sand/stein ses tydelig, men den virker mildt sagt dårlig i morene eller steinete terreng og i områder med jernutfelling. Ren leire absorberer også raskt signalene. Hva anomaliene er, om man ser bort fra store steinmurer, rester av bygningsanlegg, dype grøfter og så videre, gir imidlertid et stort rom for tolkning.
Oftest er det først etter graving at vi kan slå fast om de registrerte anomaliene er arkeologiske, historiske eller naturlige geologiske fenomener. Men også på de mest optimale sandholdige jordene vil en georadar ikke påvise alle de hundrevis av stolpehuller og lignende anlegg som ikke inneholder stein eller unntaksvis har en helt annen konsistens i fyllen som kan skape anomalier i undergrunnen.
Metoden ikke er god nok for å erstatte de tradisjonelle undersøkelsesmetodene
Artikkelen presenterer en altfor enkel holdning til at georadar som forskningsmetode bare må gå «fra innovasjon til implementering i praksisfeltet». Gjentatte forsøk innenfor nordisk og europeisk forvaltning viser ikke den ensidige fortreffeligheten som forfatterne tillegger metodikken. Riktignok er det gjort fremskritt, og georadar kan på enkelte områder være et interessant og godt supplement, men samtidig har mange forskere med erfaringer i bruk av georadar utviklet en sunn og nøktern holdning til potensialet som ligger i metodikken. Den er ikke en frelser, slik en kan få inntrykk av gjennom NIKUs innlegg.
Utfordringene ligger ikke i å implementere metodikken i forvaltningen. Problemet ligger i at metoden ikke er god nok for å erstatte de tradisjonelle undersøkelsesmetodene, siden den vanskelig kan bestemme typen av strukturer under marken og er derfor ikke egnet i mange typer områder.
Forfatterne viser til de arkeologiske resultatene fra et registreringsprosjekt i forbindelse med ny jernbane gjennom Vestfold og bruken av georadar som en suksess. Vi stiller spørsmål ved at dette blir trukket fram som et bevis for metodens fortreffelighet, all den tid det finnes en rekke eksempler på forsøk med georadar som har vist at metoden ikke gir resultater som samsvarer med de faktiske funn gjort under tradisjonell avdekking. Artikkelen unnlater å nevne at erfaringene fra Vestfold også viste at metoden har sine begrensninger, og at det er en rekke forhold som skal være optimale for at den skal kunne gi gode resultater.
Vi vet ikke om anomaliene er arkeologi eller natur før vi graver
Rogaland fylkeskommune og Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger har gjennom deltagelse i ulike forskningsprosjekter høstet erfaringer med bruk av georadar. Samlet sett viser resultatene at vi finner en del anomalier som kan være arkeologiske spor. De fleste gangene vet vi imidlertid ikke om anomaliene er arkeologi eller natur før vi graver og ser sporene visuelt.
Maskinell sjakting og påfølgende totalundersøkelse har vist at det ofte er utfordringer med å skille mellom vanlige steinopptrekk og for eksempel kokegroper. Ved bruk av georadar er det også svært vanskelig å påvise mindre og/eller grunne strukturer som for eksempel stolpehull, mindre groper, veggrenner, kulturlag og forhistoriske åkerlag, altså noen av de vanligste bosetningssporene vi har fra norsk forhistorie. Steinalder-boplasser oppdages heller ikke. På den ene siden risikerer man å gå glipp av en rekke funn fordi de ikke gir utslag, og på den andre siden risikerer vi at steinopptrekk og groper med sprengt stein tolkes som spor etter forhistoriske bosetning.
Steinalder-boplasser oppdages heller ikke
Er da metoden forvaltningsmessig effektiv? NIKU sier kategorisk ja og velger å vektlegge tidshensyn og kostnader, og forutsetter at man blindt tolker resultatene fra georadar. Men hva med nøyaktigheten i resultatene og den faglige kvaliteten i utsagnene vi kommer med, noe som igjen danner grunnlaget for de samfunnsmessige beslutningene som tas? Vi stiller derfor spørsmål ved kost/nytte-effekten.
Vi mener det ikke er rom for å si at geofysiske metoder skaper de kvalitative svar om arkeologi/natur som må til for å treffe de riktige vurderingene av kulturminnenes potensial, som er et krav i forvaltningen. Georadar har ikke et erfaringsgrunnlag som kan erstatte de tolkningsprosesser som arkeologer har opparbeidet gjennom nærmere 100 år av metodisk utvikling.
En fremtidig standard som benytter geofysiske metoder, og som deretter konsentrerer den maskinelle sjaktingen til de områdene hvor de geofysiske metodene indikerer funn, mens øvrige områder frigis for utbygging uten nærmere undersøkelse, vil sikkert spare samfunnet for millioner. Men en slik tilnærming vil være et alvorlig tilbakeskritt for videre forskning og kunnskapsoppbygging, og vil på lang sikt skape et tilfeldig underlagsmateriale for forskning.
en slik tilnærming vil være et alvorlig tilbakeskritt
Selv om metoden innenfor enkelte områder er anvendbar, mener vi at det samlet sett vil være uansvarlig fra et forvaltningsmessig og vitenskapelig kunnskapsperspektiv å la georadar alene avgjøre hva som er kulturminner og ikke.
At vi verken vil kunne finne alt eller ta vare på alt vi finner, er vi fullt innforstått med. Men med maskinell sjakting har vi anledning til å sjekke om georadarens funntomme områder stemmer med realitetene. Dersom vi skal akseptere georadarens funntomme områder som funntomme, snakker vi i realiteten om å bevisst prioritere visse kulturminner vekk. Prioriteringer og valg skal først og fremst baseres på forskning og overordna føringer. Ønske om å ta i bruk nye metoder, med både muligheter og begrensninger, kan ikke være styrende for prioriteringer.
Vi mener at det vil være påkrevd ytterligere metodeutvikling før forvaltningen med hjemmel i kulturminneloven kan stille krav om at tiltakshaver skal bekoste geofysiske metoder som en del av planprosessen, og på nåværende tidspunkt kan de ikke erstatte velprøvde registreringsmetoder. Ut fra vår vurdering må det også stilles spørsmål om en slik standard oppfyller undersøkelsesplikten som er hjemlet i kulturminneloven, og vi mener Riksantikvaren har en plikt til å ta stilling til bruken av geofysiske metoder i forvaltningen.
