Av Kyrre Lekve, tidligere statssekretær i Kunnskapsdepartementet
Publisert 2. september 2022 kl. 16:47
I min nye bok, «Kunnskapsdebatt på villspor» argumenterer jeg for at en sammenhengende krisemaksimering de siste 20 årene gjør samfunnet dårligere forberedt når det faktisk dukker opp ekte problemer innen forskningen – slik vi ser i år, med avlysninger av utlysninger og kutt i bevilgninger fra Forskningsrådet. Rektor ved Universitetet i Tromsø, Dag Rune Olsen, bekrefter mine poenger i sitt tilsvar. Om enn ufrivillig.
Les også tidligere innlegg:
Unnlate å anerkjenne vekst
Det første Olsen gjør, er å unnlate å anerkjenne at det har vært vekst i den grunnleggende forskningen. Han viser til sitt eget sitat, «vektingen i dag går mer i retning av å finansiere anvendt forskning og innovasjon, framfor å satse på den frie grunnforskningen», og sier at det «kan umulig være et kontroversielt eller omdiskutert utsagn da det har vært en økt satsning på anvendt forskning fra myndighetenes side de siste årene». Men det er siste del av setningen som er problemet: Det er positivt feil at det ikke har vært satset på den frie grunnforskningen. I perioden 2001-2017 har det vært en realvekst i grunnforskningen på 127% for samfunnet som helhet og en realvekst på 133% ved universitetene. Det er riktig at veksten i anvendt forskning ved universitetene har vært enda større. Denne måten å etterlate et inntrykk om at noe (her grunnforskningen) ikke har vekst, når den faktisk har det, skaper et feilaktig inntrykk. Det er akkurat det jeg har kritisert i boka mi.
Cherrypicking
I neste avsnitt gjør Olsen akkurat det jeg også kritiserer sektoren for i min bok: Han plukker ut tall som fremstiller situasjonen i Norge mest mulig negativt. Sverige er blant landene som har høyest andel av BNP til forskning. Olsen kunne ha sagt rett ut at det offentlige i Norge og Sverige bruker omtrent like mye på forskning, mens det er stor forskjell på hvor mye næringslivet bruker i de to landene. I stedet setter han opp et komplisert prosent-av-prosent regnestykke som skjuler fakta mer enn det viser fram.
Skjev fremstilling
Til slutt sier Olsen at debatten «tåler universitetsrektorer som er klar i sin tale og ikke fremstår som servile statstjenestemenn og -kvinner.». Det er ingen, aller minst meg, som har etterlyst servilitet. Det er litt fantasiløst å mene at dersom man ikke krisemaksimerer så er man servil. Det jeg derimot har hevdet, er at rektorene har et spesielt ansvar for å lede an i en faktabasert debatt. Jeg mener forskning og høyere utdanning er best tjent med at deres representanter i størst mulig grad skaper et korrekt inntrykk av hvordan situasjonen faktisk er. På lang sikt skaper det troverdighet – en troverdighet man trenger når det virkelige budsjettkuttet kommer.
Les også:
