Publisert 30. januar 2025 kl. 15:22
Hva er Norges viktigste selskap målt etter hvor mye penger som brukes på forskning og utvikling (FoU)? Svaret skulle være opplagt, men nei, det er ikke Norges største selskap og pengemaskin Equinor.
Førsteplassen går i stedet til IT-selskapet Visma, som bare har en brøkdel av Equinors finansielle muskler.
Forskerforum har de siste ukene skrevet om de ulike nordiske landenes satsing på forskning. Bakteppet er kritikken av Støre-regjeringen for ikke å satse nok, og ikke henge med på lasset når våre naboland trapper opp innsatsen.
Det kan være gode grunner for å bruke mer penger på forskning, men Forskerforums gjennomgang viser at Norges offentlige finansierte FoU-innsats fortsatt er godt på høyde med Sverige, Danmark, Finland og Island.
Det er mangelen på investeringer fra næringslivet som drar Norge ned på jumboplass i den nordiske konteksten. Det er også næringslivet manglende investeringer som gjør at målsetningen fra vekslende norske regjeringer om at FoU-innsatsen skal opp på tre prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) er et luftslott.
Norsk næringsliv skal etter disse planene stå for to prosent av BNP innen 2030. Egil Kallerud, tidligere spesialrådgiver i Nordisk institutt for studier av forskning og innovasjon (NIFU), sa nylig til Forskerforum at dette ikke er realistisk.
Store deler av norsk næringsliv er ikke rigget for intensiv forskningsinnsats. En viktig årsak er at bedriftene gjør det godt i sektorer som ikke er preget av høy andel FoU i forhold til omsetning.
Visma og Equinor kan illustrere poenget. Equinor hadde i 2023 en omsetning på 1125 milliarder kroner og bokførte 3,2 milliarder kroner til FoU. Visma, som blant annet lager regnskapstjenester, hadde samme år en omsetning på 27 milliarder kroner og 4,8 milliarder kroner i FoU-utgifter.
Equinor er et av verdens ledende energiselskaper. Det satser tungt på krevende områder som undersjøisk teknologi og utvinning av olje og gass på store havdyp. 3,2 milliarder kroner er mye penger. Det er likevel mindre enn en halv prosent av selskapets inntekter.
Vismas FoU-utgifter i 2023 tilsvarte til sammenligning 17 prosent av omsetningen. Det er en FoU-andel som ikke er uvanlig i forskningsintensive sektorer som IT, kommunikasjonsteknologi, legemidler eller bilproduksjon. De to selskapenes ulike FoU-intensitet gjenspeiler at IT er en FoU-intensiv sektor mens oljeutvinning ikke er det.
Ser vi på EUs Industrial R&D Investment Scoreboard, en årlig oversikt publisert av EU-kommisjonen, blir bildet av norsk utakt i Norden tydelig. Den henter tall fra de 1000 viktigste selskapene i verden målt etter hvor mye de bruker på FoU.
Dette er selskaper som EU-kommisjonen ser på som FoU-lokomotiver. Kommisjonen vil gjerne at Europa skal ha så mange som mulig av disse selskapene for å lykkes i konkurransen med USA og Kina.
På denne oversikten har Danmark 23 selskaper, Sverige 22 og Finland 9. Kjente navn som Novo Nordisk, Ericsson og Nokia troner øverst. Norge har bare to selskaper på lista, og det er de vi allerede har nevnt – Visma og Equinor.
De svenske selskapene på lista brukte til sammen 195 milliarder norske kroner på FoU i 2023. De danske brukte 120 milliarder norske kroner og de finske 71 milliarder. Avstanden er stor ned til de to norske selskapet som investerte om lag 8 milliarder kroner i FoU.
Det er verdt å merke seg at dagens næringsstruktur i Norden er et resultat av de nordiske landene har tatt ulike veier i sin økonomiske utvikling gjennom mer enn hundre år. Utgangspunktet for industrialisering og modernisering var ikke det samme. Landene hadde ulik tilgang på kapital, teknologi, naturressurser og markeder.
En tung trend i norsk økonomisk historie fra rundt år 1900 er at de store investeringene kom i produksjon av råvarer og volumprodukter som aluminium, kunstgjødsel og cellulose, basert på vannkraft og ofte på norske naturressurser.
Den kraftkrevende industrien i Norge var ofte dominert av utlendinger, gjerne briter eller nordamerikanere. De etablerte seg på det som forfatteren Kjartan Fløgstad har kalt «den norske regnkysten». Etter andre verdenskrig kom staten inn som eier for å erstatte utenlandske interesser, ofte fordi det ikke fantes nok privat kapital på norske hender.
Oljerikdommen fra 1970-tallet endret bildet, men fortsatt dominerte ressursutvinning og statlig eierskap. Det har vært kortvarige suksesshistorier i farmasøytisk industri, data og telekommunikasjon, men i det store bildet har ikke norsk næringsliv spilt noen stor rolle i de forskningsintensive sektorene sammenlignet med nabolandene våre.
Heller ikke eksistensen av sterke private stiftelser i våre naboland kan forstås uten å legge et minimum av historisk forståelse til grunn. Wallenberg-stiftelsene er de største private bidragsyterne i Sverige, og bidro i fjor ifølge offentlige tall med 2,3 milliarder svenske kroner til forskning ved svenske universiteter.
Historien går tilbake til etableringen av Stockholms Enskilda Bank i 1856, altså for nærmere 175 år siden. Wallenberg-familien, som gjennom denne banken (siden 1972 Skandinaviska Enskilda Banken) i generasjoner har vært industribyggere i Sverige, er kapitalister i en divisjon vi rett og slett aldri har hatt i Norge.
Det framstår derfor som noe naivt og historieløst at direktør i Norges forskningsråd, Mari Sundli Tveit, i et innlegg i Dagens Næringsliv skriver om Wallenberg-stiftelsene i Sverige og i samme åndedrag tar til orde for å få flere norske stiftelser til å gi mer penger til forskning.
Det pekes også på danske Novo Nordisk Fonden, verdens største private fond som finansierer forskning. Også det har en lang forhistorie, med røtter tilbake til første verdenskrig og forskningsbaserte gjennombrudd i oppdagelse og bruk av insulin som behandling av diabetes.
Norge har i dag private fond som gir viktige bidrag til å finansiere forskning. Det er mulig å etablere offentlige ordninger som gaveforsterkning og skattesubsidier for å gå gjøre der mer attraktivt. Men vi kan ikke forvente at noe i størrelsesorden med Wallenberg-fondene eller Novo Nordisk Fonden kan stampes opp av jorda.
Det er også ganske usannsynlig at vi over natta får norske varianter av Ericsson (etablert 1865), Nokia (etablert i 1865 men med et høydepunkt på 1990-tallet) eller Volvo (etablert i 1927, men i dag kinesiskeid).
Alt kan endre seg. Oljebrønner kan gå tomme og en kvisete 17-åring i Volda kan i neste uke finne opp en app som setter TikTok i skyggen og skaper et norsk Silicon Valley på Sunnmøre.
Mest sannsynlig er det imidlertid at politikere og andre må akseptere at størrelsen på bevilgninger over statsbudsjettet fortsatt vil være den viktigste enkeltfaktoren for norsk FoU-innsats. Å sammenligne norsk næringslivs FoU-innsats med svensk, dansk og finsk næringsliv er rett og slett litt urettferdig.
Les også: