– Norge har nok av gamle universitet
Annonse

– Norge har nok av gamle universitet

Av Julia Loge

Publisert 2. januar 2022

Høgskolen på Vestlandet planlegger å bli noe nytt, men måles likevel på forskning, doktorgrader og professorer. Rektor Gunnar Yttri vil gjøre dikotomien mellom utdanning og forskning falsk.

Stort sett kan man følge europavei 39 gjennom Vestlandet og komme innom alle campusene til Høgskolen på Vestlandet: Sogndal, Førde, Bergen, Stord og Haugesund, men det er en lang kjøretur. Å forene tre høyskoler til ett universitet er heller ingen liten oppgave, ikke desto mindre har HVL hatt universitetsstatus som mål helt siden fusjonen i 2017. I løpet av året kan de være klare til å sende av gårde søknaden til Nokut. Så skal Nokut vurdere om de har nok ansatte med høy kompetanse, tildeler nok doktorgrader og mye mer, før en eventuell godkjenning åpner for å be Kongen om å bli universitet.

Fem campuser betyr også en del reising for sogndøl Gunnar Yttri.

Annonse

– Jeg hører du er i bil, hvor er du på vei?

– Jeg er på E39 ved Jølstravatnet på vei fra Førde til Sogndal, det er en fantastisk fin tur.

– Dette intervjuet skal jo handle om veien til universitetsstatus, ikke vestnorske veier. Er dere i rute med å nå universitetsmålet?

– Ja, i all hovedsak, så målet ligger fast, vi skal søke seint i 2022 eller tidlig i 2023. Det er ikke så nøye. Slik vi jobber med både utdanning og forskning, er vi allerede et universitet, med grunnutdanninger og fem doktorgrader. Vi har alle kjennetegnene til et godt universitet, men jobber med å nå Nokuts mål.

– Har høyskolene et akademisk mindreverdighetskompleks?

– Rektor har iallfall ikke det! Nei altså, jeg tror vi er veldig selvtrygge på relevans og at vi representerer forskning og utdanning som samfunnet trenger. Det gjelder i alle våre fagmiljø. Der må vi heller passe oss så vi ikke blir for arrogante. Studentene og forskningen vår er ettertraktet, men sammenlignet med de eldste universitetenes tradisjoner så kan det hende at en kjenner seg mindreverdig på en del felt. De representerer noe annet, men få hos oss tenker at dét er sporet vi skal følge. Norge har nok av gamle universitet. Noe kan vi lære av dem, noe vil vi ikke ha.

– Ja, hva vil dere ikke ha?

– Det er å være nedtynget i tradisjoner som er gått ut på dato.

– Vil du si noe konkret?

– Nei, det får holde.

– Finnes det noen høyskolekvaliteter, som ikke universiteter har?

– Ja, det vi har med oss som høyskole er å være særlig gode på å være tett på studenter og praksisfeltet. Så har vi også en særlig tradisjon for å ha høy gjennomstrømming. Studenter som begynner hos oss, kommer ut med en utdannelse. Vi dyrker dette videre, hvis du kaller det høyskolekvaliteter. Vi er en ny type universitet, men med de samme studentgruppene og i all hovedsak de samme ansatte. Nøkkelen er å gi mer kvalitet, med sterkere og mer forskningsrike – ikke forskningstunge – fagmiljø. Dette må være en styrke for utdanningene som rekrutterer til yrkeslivet. Det er en del av høyskoletradisjonen, men med et universitets vitenskapelige ambisjon.

– Nesten de samme ansatte, sier du. Dere har fått 66 prosent flere professorer på fem år, som har høy lønn og mindre undervisning, og 35 prosent færre høyskolelektorer, som har lav lønn og mye undervisning. Blir det mindre undervisning for pengene nå?

– Det har vært gjort store løft i egne rekker, og det er rekruttert inn gode folk. En professor har langt mer forskning enn en høyskolelektor, slik sett blir mer ressurser brukt til forskning. Vi prøver å følge opp med moderne undervisningsformer og muligheter for alle grupper til å utvikle seg i stillingene sine. Vi er klare over at det er en dikotomi, men vi prøver å gjøre den falsk. Med god utdanningsledelse og gode prioriteringer så vil vi klare å utvikle utdanningskvalitet samtidig som vi øker tallet på professorer.

– Men dere har også ansatte som er redde for at innsatsen i å styrke forskningen og etablere tilbud på master- og doktorgradsnivå kan gå på bekostning av bachelortilbudene.

– Det er bra at ansatte hos oss er på vakt mot dette, og at vi klarer å identifisere utfordringer. Uansett måtte vi som flercampusinstitusjon endre måten vi driver bachelorutdanningene på. Vår store styrke er at vi har fem campuser og får samlet fagmiljøer som tidligere jobbet hver for seg. Det kompenserer, vi får mer robuste fagmiljø. Det er en stor høyskole som går inn i dette, med mange faglige ressurser å bygge på.

– Hvordan skal dere opprettholde undervisning og studentgjennomstrømning? For det er jo der pengene ligger?

– Ta sykepleierutdanningen, som er en samfunnskritisk utdannelse. I løpet av det siste året er det gjort et stort faglig samordningsarbeid, på alle emner er det fagmiljø på tvers av campuser. Vi har ikke ett miljø i Haugesund og ett i Førde. Samarbeidene gjør fagmiljøene større, sterkere og mer dynamiske enn hver for seg. Der ligger nøkkelen til å opprettholde kvaliteten på tross av et stort vitenskapelig løft. Så er det ikke rosenrødt. Det er mye som kunne vært både enklere og dårligere med én campus, som at det kunne blitt et snevrere perspektiv. Alle stillingskategorier er en arbeidskraft som en er avhengig av for å bli et godt universitet.

– Men det er ikke alle som er like mye med, for det krever en del ressurser å bygge opp doktorgradsutdanninger. Hva med instituttene som ikke er knyttet til doktorgradsprogrammene, får de mindre?

– Du vil knapt finne et fagmiljø hos oss som ikke er relevant for doktorgradsprogrammene. Samtidig får fagmiljøene med stipendiatutlysninger og doktorgradsprogram en mulighet å realisere forskning og veilede stipendiater. Der ligger det en prioritering av enkeltutdanninger.

– Faller de ansatte i andre institutter da utenfor det faglige løftet og muligheter til å søke opprykk?

– Det er mye spennende arbeid en kan gjøre faglig og sosialt uten å jobbe med en doktorgrad. Jeg personlig finner stor glede i å jobbe med førsteårsstudenter. En kan gjøre en framifrå faglig karriere bare ved å være underviser og forske rundt bachelornivå. Det har vi mange eksempler på, heldigvis. Studenter på alle nivå skal oppleve en bedre utdanning, og ansatte skal oppleve en institusjon som gir flere utfordringer og flere muligheter, uansett hvor de er i høyskolen.

– Hvordan da?

– Vi har bygget doktorgrader med bakgrunn i egne fagmiljø, uten å ta inn forskningsinstitutter eller å gå inn i et universitet. Jeg har ikke noe galt å si om de andre, men vi må bygge dette universitetet med egne krefter. Det tar mer tid, men det er sunt, for hver enkeltes arbeid betyr noe.

– Og helt til sist, ifølge Wikipedia er du «låtskriver, gitarist og sanger» – får HVL en universitetssang fra deg? Noe nytt der UiO stiller med tradisjonstunge Carmina Burana?

– Nei altså, jeg blander ikke de to tingene. Når jeg leder høgskolen, er jeg fagmann, og jeg har musikken kjær, men jeg har aldri tenkt på å koble de i hop.

Les også: